Kapittel 5Menneskehandel
Ivery Clark POV
Hvor er jeg?
Hva skjedde?
Jeg ynket meg da en intens smerte eksploderte i hodet mitt. Kroppen min svaiet frem og tilbake på grunn av den konstante bevegelsen. Hvor var jeg?
Jeg presset på magen min og dro meg opp, prøvde å reise meg. Den fjerne lyden av vann som slo mot en hard overflate ringte i ørene mine. Jeg åpnet øynene og så et koøye i stålveggen på et skip.
Jeg gikk på stranden i går kveld og...
Faen, ble jeg nettopp kidnappet?
Tankene mine begynte å løpe løpsk, og negative tanker og scenarier fløy gjennom hodet mitt. Hvem hadde tatt meg? Hva hadde jeg gjort dem for å fortjene denne behandlingen?
Jeg begynte å riste voldsomt, og hele kroppen skalv i spasmer mens varme tårer rant nedover kinnene mine. Kroppen min var i overlevelsesmodus. Jeg var på et skip ute til havs, og det var ingen som kom for å redde meg. Jeg var helt alene.
Mamma, pappa...jeg er redd.
Jeg må komme meg ut herfra.
Rommet var lite. Det var bare en seng i hjørnet uten noe annet. Døren var sannsynligvis låst, det var jeg sikker på.
Jeg så på meg selv og var ganske rotete, men jeg hadde fortsatt på meg de samme klærne som kvelden før. Jeg balanserte på føttene og gikk mot døren, prøvde å få den opp.
Håndtaket rørte seg ikke i det hele tatt. Det var tett låst på plass. Jeg prøvde å riste det, men det rørte seg ikke en millimeter.
All håp i meg døde. Det var ingen flukt fra dette helveteshullet. Jeg søkte gjennom rommet, men fant ingenting nyttig.
Det var absolutt ingenting. Jeg var i et rom med fire vegger.
En tung stillhet fylte rommet som en siste hvisking av død. Alt jeg kunne håpe på var å drukne og dø.
Før jeg hadde en sjanse til å bearbeide situasjonen videre, hørte jeg lyden av døren som åpnet seg.
"H..Hvem?" Stemmen min skalv da jeg rykket tilbake.
En mann kledd i alt svart gikk inn, en stor pistol hang på skulderen hans. Han hadde et tykt svart skjegg og dyreaktige øyne.
"Ser ut som vi har fått et godt fangst her. Hva heter du, lille jente?" Han brummet med en grov stemme, tok skritt mot meg.
Hvem kaller han en liten jente? Jeg er en voksen, 19 år gammel jente. Men folk sier ofte at jeg ser mye yngre ut enn alderen min, og noen ganger tar de meg for å være en tenåring.
Faen, dette er ikke riktig tidspunkt å tenke på alt det der. Den middelaldrende mannen tok truende skritt mot meg, øynene hans merkelig rettet mot meg.
"Hold deg unna, ellers slår jeg deg. Jeg er mer voldsom enn du tror." Jeg ropte til ham, prøvde å samle motet mitt.
For å være ærlig, skremte han meg, han tok skritt mot meg, de tunge støvlene hans trampet med hvert steg.
"Det var frekt, lille jente. Jeg snakket til deg pent, men du er en hissig en. Du trenger å forstå reglene, ikke sant?" Han brølte dyreaktig, og fikk meg til å rykke til, han tok usammenhengende skritt mot meg.
Nei...Nei..
"Jeg sa hold deg unna!!!" Jeg trakk meg tilbake i skrekk til jeg var på sengen, ryggen mot veggen.
"Ikke skrik til meg, kjerring!" Han grep meg i halsen og kastet meg hardt mot gulvet.
Jeg skrek da jeg følte beinet knekke da jeg falt på gulvet. Smerten var uutholdelig, som om en stor, tung stein ble kastet på meg.
Den kraftige mannen svevde over meg og slo meg hardt så jeg så stjerner. "Lille kjerring, ikke våg å snakke til meg sånn igjen, ok?"
Så hørte jeg lyden av et belte som klirret. Åh gud, han skulle voldta meg.
"Hissige jenter må lære leksene sine. Jeg skal knulle deg i alle tre hullene dine, lille jente." Mannen lo ondskapsfullt, og fikk meg til å gråte enda mer.
"Nei! Nei, gå av meg!!!"
"Slutt å bekymre deg, lille jente, jeg lover det vil føles godt." Jeg var avsky av ordene hans.
Plutselig følte jeg flere menn komme inn i rommet, og jeg snudde hodet for å se på dem med tårefylte, uklare øyne.
"Hva tror du at du gjør!?" En av mennene ropte da han nærmet seg meg.
Med ett slag løftet han mannen over meg og slo knyttneven i ansiktet hans. "Din jævel, sa jeg ikke at du ikke skulle røre varene vi har fått tak i? Du klarer ikke å holde dritten din rolig, gjør du?"
V..Varer?
Kalte han meg varer?
"Hva om hun er jomfru? Vi vil få mer penger hvis den jenta er jomfru, din idiot! Det er stor etterspørsel på auksjoner etter slike." Han ropte til mannen og fikk meg til å grøsse.
E..Auksjon? Varer?
Blir jeg solgt? Faen, er dette menneskehandel? Herregud!
En bølge av terror skylte gjennom årene mine, jeg begynte å svette kaldt nå. Dette er ikke virkelig! Skal jeg virkelig bli solgt på det svarte markedet?
En av mennene grep meg i albuen og dro meg ut. Jeg la ikke merke til omgivelsene fordi jeg fortsatt var i sjokk.
Han førte meg gjennom en smal gang og tok noen svinger. Og så landet synsfeltet mitt på dusjrommet. Dusjhodene var plassert med jevne mellomrom.
Til min skrekk var det også kvinner der, helt nakne, for alle å se. De hadde mange blåmerker på kroppen, noen hadde tørket blod på hodet og ansiktet, akkurat som meg.
"Kle av deg." Mannen befalte, mens han pekte en pistol mot meg. Å, nei. Jeg skulle ikke kle meg naken for noen. Jeg ristet på hodet, leppene mine skalv.
"Du trenger en forbanna dusj, du stinker av blod og skitt. Kle av deg nå."
Jeg så på ham forbløffet. Mener han virkelig at jeg skal kle meg naken foran alle?
"N-Nei. Jeg gjør det ikke! Jeg kan ikke gjøre det!" ropte jeg og prøvde å trekke meg unna. Men en stor ørefik traff ansiktet mitt og gjorde meg svimmel.
"Gjør det nå, ellers gjør jeg det for deg, og tro meg, du vil ikke like et eneste sekund av det." Han freste gjennom tennene. Som om det ikke var ille nok, sparket mannen meg i magen, og jeg brølte av smerte.
"Gjør det!"
Jeg hulket, jeg ville ikke bli slått til døde. Kroppen min verket som faen, alt gjorde vondt som faen. Jeg vil bare hjem.
Jeg trakk sakte av meg klærne, følte kjolen falle til gulvet. Og jeg kunne føle det intense blikket til mannen som slo meg.
Jeg har alltid vært sjenert med å vise meg naken, men den grusomme skjebnen hadde slått meg hardt. Nå ble jeg stirret på av en tilfeldig ekkel fremmed. En gangster.
Det var mange hulk jeg kunne høre fra jentene rundt, det var som å gni salt i såret. Deres gråt og hulk skar i ørene mine, og trakk frem mer frykt og sorg.
Hva har jeg rotet meg borti?
Jeg følte tårene mine renne ned mens det kalde vannet sprutet over hodet mitt. Mannen stirret hardt på meg, intensjonene hans var klare.
Jeg vasket kroppen min ren, vel vitende om at det var en sjanse for at jeg ikke ville dusje igjen på lenge. Jeg kan ikke engang forutsi hvordan livet mitt ville se ut etter dette.
Det var ingen flukt her. Den eneste flukten noen av kvinnene kunne tillate seg her var døden.
En knusende, død.
Neste hadde jeg middag med de andre jentene i et lite rom. Vi satt på gulvet med tallerkener foran oss. Vi fikk ikke lov til å spise med bestikk. Øynene mine ble uklare ved synet. Jeg følte meg så syk.
Disse mennene var menneskehandlere. Dette var noe som kunne føre til noe så farlig som mafiaen.
Jeg blir solgt...
Det har gått en uke nå, og skipet beveger seg fortsatt i full fart. Jeg kunne ikke sove ordentlig, jeg var fortsatt i kaotisk modus. Jeg var fanget, langt borte fra hjemlandet mitt, det var absolutt ingen flukt.
Alle mennene ombord hadde våpen, og kvinnene var for redde til å kjempe mot noen av dem. Jeg forsto skjebnen min, jeg skulle bli en sexslave for en mafia-gangster, eller jeg ville ende opp på steder hvor kvinner ble behandlet verre enn dyr.
Plutselig åpnet døren seg, og en vakt kom inn, den samme vakten som hadde bedt meg om å kle av meg. Uttrykket han ga meg var likegyldig.
"Hvor gammel er du, jente...?" Han tok et skritt mot meg, og jeg trakk meg tilbake ufrivillig.
Som om jeg vil fortelle ham min virkelige alder.
"Jeg er trettien år gammel."
Mannens kjeve strammet seg, og i løpet av et sekund slo han meg, "Prøv å lyve for meg igjen, jeg flår deg levende. Ok? Igjen. Hvor. gammel. er. du.?"
"Nitten.." Jeg bet meg i de skjelvende leppene, jeg ville ikke gråte foran et monster som ham.
Han hevet hånden igjen, og jeg ropte, "Jeg sier sannheten."
Han så først forvirret på meg, og så, i løpet av et sekund, var han tilbake til sitt pokerfjes. "Her trodde jeg at du var under atten. Jenter under atten selges for høyere priser på auksjonen, skjønner du."
Ordene hans fikk meg nesten til å kaste opp. Dette var helt avskyelig. Han snakket som om vi var en flokk med dyr hvis liv var merket med en viss sum penger.
"Hva heter du? Og prøv å lyve for meg igjen. Jeg skal vise deg hvordan døden føles, skjønner du?" Han advarte meg med et drapsblikk.
"Jeg..Ivery..."
"Ivery. Vel, du er i det minste vakker. Du er heldig som skal på auksjon i dag."
H-Hva!?
Auksjon?