Kapittel 4Bortført
Ivery Clark POV
Så pinlig!
Jeg sluttet ikke å løpe før lydene av stemmer og skritt bleknet bak meg. Beina mine brant, og hjertet hamret, men det var ikke anstrengelsen som fikk meg til å hive etter pusten. Jeg presset ryggen mot den kalde steinveggen i gangen, og prøvde å roe ned virvelvinden inni meg.
Hva tenkte jeg på? Jeg klemte øynene sammen og stønnet lydløst. Så pinlig.
Jeg sluttet å gå fram og tilbake, grep nakken min og så mot enden av gangen. Dette er ikke deg, sa jeg til meg selv. Jeg var ikke impulsiv, hensynsløs eller avhengig. Jeg var ikke en som kastet seg for føttene til en mann som—hva? En fremmed?
Ikke sjans.
Neste dag
Det kalde vinterlyset sildret gjennom de tynne gardinene og falt i dempede striper over den slitte sofaen.
Jeg satt sammenkrøpet på den, holdt en kopp te som for lengst hadde blitt lunken. Det spilte ingen rolle; teen trøstet meg ikke mer enn det tykke teppet jeg hadde tullet rundt meg.
"Tenker du fortsatt på dem?" Bellas stemme brøt stillheten.
Jeg bet meg i leppene. I tankene mine spilte scenen seg om og om igjen—de glitrende lysene fra forlovelsesfesten, klirringen av champagneglass og lyden av John som lo ved siden av Fayre.
Hånden hennes i hans, min hånd tom. Øynene hans glitret for henne, som om mine aldri betydde noe.
"Ivery, du må gi slipp på dette. De er ikke verdt det—ingen av dem. Spesielt ikke John. Og du vet at Fayre trives med å vite at hun såret deg."
Bella, min beste venn, satte maten til side og rakte ut hånden mot min. "Jeg vet, og det er grusomt. Men du kan ikke fortsette å drukne i dette. Du lar ham stjele mer av tiden og lykken din. Synes du ikke du har gitt nok til den mannen?"
Jeg svelget klumpen i halsen og så bort. "Det handler ikke om ham, Bella, det handler om hvor mye tid jeg har kastet bort, hvor mange muligheter jeg har mistet for en mann som aldri så meg som sin egen."
"Etter at pappa døde, måtte broren min Rowan ta over altfor mye altfor tidlig, jobbe to jobber bare for å holde oss mette. Og jeg..." Stemmen min brast. "Bare konsentrerte meg om John. Ga alt jeg hadde for å se ham lykkes. Jeg hadde for mye håp i ham, Bella. Men nå er alt borte. Jeg har sviktet alle."
"Kom igjen, Ivery, det er fortsatt tid. Du er bare 19, livet ditt er ikke over." Bella lente seg tilbake, et lite smil trakk i munnvikene hennes. "Vet du hva du trenger? En pause. En liten ferie fra alt dette."
"Jeg har en kupong for en tur. Jeg kan ikke dra fordi jeg må ta meg av farens arbeid, men du kan dra og ta litt tid for deg selv."
Jeg stirret på henne, usikker på om hun mente alvor. "En tur?"
"Ja. Jeg mener det. Du trenger det. Livet skal ikke bare være overlevelse, Ivery. Og kanskje mens du nyter litt sol, vil du begynne å se ting annerledes."
Det var vanskelig å forestille seg å forlate denne kokongen av fortvilelse jeg hadde pakket meg inn i, men innerst inne vekket Bellas ord noe. Kanskje jeg virkelig trengte å komme meg bort—fra smerten, minnene, den kvelende angeren.
"Greit," sa jeg stille, overrasket over meg selv. "Jeg skal dra."
Bellas smil var strålende. "Bra. Du vil ikke angre på dette. Jeg lover."
For første gang på flere uker snek et glimt av håp seg inn i hjertet mitt, i kamp med den vedvarende smerten av svik. Kanskje en pause ikke ville viske bort alt, men den kunne kanskje gi meg styrken til å bygge meg opp igjen.
På flyplassen
"Her er billetten! Kos deg, Ivery. Gi sjelen din litt tid." Bella kvitret og dyttet meg mot rulletrappen.
Jeg sukket og forberedte meg på å gå ombord på flyet. Bella hadde bestilt et sete på business class for meg.
"Vær så god, denne veien frue..." Flyvertinnen smilte til meg. Jeg vet ikke hvordan tiden gikk så fort, jeg var i en døs. Jeg klarte fortsatt ikke å riste av meg sorgen som spiste meg opp som en pest.
Da jeg nådde destinasjonen vår, leide jeg en taxi.
"Frue, hvor vil du dra? Du har ikke fortalt meg destinasjonen." Taxisjåføren avbrøt tankerekken min.
"Til Ritzz Resort, takk." Sa jeg mellom gispene, og prøvde å roe meg ned.
Etter at jeg nådde destinasjonen, betalte jeg taxien og munnen min falt åpen.
Resorten lå midt i en frodig jungel som tilbød utrolig utsikt over fjellene.
På den andre siden kunne jeg se en privat strand som skapte et avsidesliggende paradis.
Det var virkelig et himmelrike.
"Velkommen til resorten! Denne veien, takk..." En kvinnelig ansatt kvitret mens hun la en krans laget av orkideer rundt halsen min.
Resorten var virkelig vakker. Sanden under føttene mine føltes så perfekt og beroligende.
"Velkommen til Ritzz Resort. La meg sjekke hvilket rom du har fått tildelt." Den eldre kvinnen smilte høflig til meg.
"Ja...ja, vær så snill." Jeg fulgte henne til skranken.
"Ditt søte navn?"
"Ivery Clark."
Den eldre kvinnen sjekket på datamaskinen. "Å ja, det er en reservasjon i ditt navn."
Hun tok deretter ut kortet og skjøv det mot meg. "Hvis du går til venstre og tar en sving, finner du det. Ha en fin dag."
Jeg nikket som svar og tok nøkkelkortet. Gå til venstre og ta en sving. Dette klarer jeg.
Det tildelte rommet var så vakkert. Badekaret var så stort. Utenfor balkongen kunne jeg se fjellet og skogen med et stort strandområde.
Tankene mine surret fortsatt rundt den sexy mannen jeg møtte på toalettet. Jeg håper han glemmer meg, og hvor mye jeg vil glemme ham.
Jeg tok en lur, og da jeg våknet var det allerede mørkt. De lyseblå fargene som spredte seg langs horisonten hadde forsvunnet helt. Himmelen var dekket av et teppe av mørke.
Nå var vannet som et mørkt svart rom som strakte seg ut til ingensteds øyet kunne følge. Jeg bestemte meg for å ta en tur langs stranden for å roe tankene mine.
Uten å vite det hadde jeg ubevisst gått til den fjerne siden av stranden.
Faen, når kom jeg hit? Jeg har vært for fraværende i det siste.
Da jeg snudde meg, dekket en svart sekk hodet mitt og strammet seg smertefullt rundt det. Hva i helvete!?
Jeg kunne ikke se noe, og jeg fikk panikk med en gang. "Ahhhh!!!"
Armene mine ble trukket tilbake bak meg så fort at jeg trodde de skulle rives ut av leddene.
En enorm smerte eksploderte, og jeg skrek i skrekk, pusten min varm inni sekken som føltes som om den allerede begynte å drukne meg.
Et annet par hender gikk for bena mine. Jeg begynte å sparke vilt, prøvde å slippe unna. Plutselig kjente jeg et tungt slag mot skallen min og jeg besvimte.
Alt rundt meg var så svart og tåkete.