KAPITTEL 8 Bloddisiplene
Joy
Det var sommerferie igjen. For å være klar til vårt tredje år på universitetet, sendte Sebastian meg til New York for å møte en medisinsk kollega av en av legene mine. Hun insisterte på at jeg skulle dra for å endelig bli perfekt.
Jeg skulle være borte i to uker uten Cristos, Xavier og Sebastian ved min side, kun i selskap med faren min. Moren min kunne dessverre ikke ta fri fra jobben. Hun sa at hun måtte dekke for en annen sykepleier som hadde en medisinsk nødsituasjon i familien.
Før den planlagte turen min, tilbrakte jeg tid med guttene individuelt. Sebastian tok meg med på konsert. Xavier og jeg hadde middag sammen og så en film. Cristos inviterte meg ut for å shoppe, som egentlig betydde at vi skulle handle for meg.
Han elsket designerklær, og han elsket å se designerklær på meg. Han tok meg med til de dyreste merkebutikkene og kjøpte det han syntes så bra ut på meg. Jeg var høy, og han så hvordan klærne kledde meg godt.
"Når vi er ferdige med studiene, Joy, lover jeg å ta deg med til Paris Fashion Week," sa han mens han betalte for alt jeg hadde fått.
"Cristos, synes du ikke du bruker for mye penger på meg? Jeg mener, klærne mine er bare fra forrige sesong."
"La meg skjemme deg bort, Joy. Uansett, jeg bruker ikke i nærheten av så mye som Xavier bruker på deg," svarte han til min store overraskelse.
"Hva mener du med det?" spurte jeg. Jeg så ham lukke øynene, innse at han hadde sagt for mye.
"Jeg beklager, Joy. Det er ingenting. Virkelig. Bare glem det," sa han.
"Cristos, jeg kommer til å gi alt dette til veldedighet hvis du ikke forteller meg hva som foregår," truet jeg.
"Greit. Greit. Xavier er den som betaler for alle dine medisinske regninger. Faktisk er alt betalt i sin helhet. Det er ikke som om Xavier sliter med å finne penger til å betale-"
"Sebastian fortalte meg at alt arbeidet var gratis. Jeg visste at noen betalte for alt. Gud, hvordan kunne jeg ha vært så dum!" utbrøt jeg. Jeg dro ham utenfor så vi ikke skulle lage en scene.
"Jeg vet at dere alle tre er rike, men hvordan kan Xavier Beaufort, en universitetsstudent, betale for alle mine medisinske regninger? Og hvordan har du råd til å betale for alle mine designerklær? Hva med Sebastian og denne New York-turen? Jeg vil vite det, Cristos."
"Greit, Joy. La oss bare legge alt i bilen og ta en drink et sted. Jeg vet om et sted."
Cristos kjørte meg til en liten bar i en del av Los Angeles jeg aldri hadde vært før. Selv om de kommersielle etablissementene ved siden av var stilige og moderne, beholdt denne lille baren sin gamle, vintage stil.
Gjestene inne løftet glassene sine mot Cristos da han kom inn. Bartenderen løftet raskt den lille bardøren så Cristos og jeg kunne gå gjennom.
"Bernie, to White Russians til kontoret mitt, takk," bestilte Cristos fra bartenderen.
"Kommer straks, sjef," svarte Bernie.
Cristos ledet meg inn på et kontor. Det var fullt av mørkt treverk og alt matchet. Han trykket på en knapp på en fjernkontroll, og skjermen bak skrivebordet hans lyste opp.
"Baren er en fasade for å skjule kontoret og arbeidsplassen min. Jeg er en hacker, og de folkene du ser er en del av teamet mitt," innrømmet han.
"Stjeler dere penger fra andre folk?" spurte jeg, helt sjokkert over avsløringen hans. Jeg visste at Cristos var flink med datamaskiner og kryptering, jeg visste bare ikke hvor langt det gikk.
"Noen ganger. Noen ganger manipulerer vi, troller, stjeler belastende bevis. Det vanlige."
"Greit," sa jeg og satte meg ned foran pulten hans. Jeg skulle til å si noe da en bank på døren avbrøt oss. Det var Bernie med drinkene våre. Han satte cocktailene våre på pulten og forlot rommet raskt.
"Våre falske ID-er... lagde du dem?" spurte jeg. Han nikket. Jeg var imponert fordi de så så ekte ut. "Ut fra skjermene ser det ut som et callsenter. Hvordan kan dere ha kapitalen? Sikkerheten til å jobbe uten å være redd for politiet?"
Cristos ga meg drinken min og satte seg bak pulten.
"Sebastian, Xavier og jeg ble født inn i dette livet. Siden vi var små, ble vi trent til å jobbe som en enhet akkurat som fedrene våre. Mama Rose er ikke bare en enkel husmor. Hun er også en del av organisasjonen og sitter som en tredje høytstående tjenestemann," forklarte Cristos. "Sebastian, Xavier og jeg er underbosser i Blood Disciples, den styrende gruppen av Vestkystmafiaen. Fedrene våre er bossene mens mødrene og søstrene våre er rådgivere. Vi er under opplæring for å bli bossene når fedrene våre går av med pensjon. Sebastian har ansvar for varer, havner og virksomheter, mens Xavier tar seg av avfallet. Jeg, derimot, har ansvar for den virtuelle verdenen. Alt digitalt går gjennom meg."
"Hva mener du med at Xavier tar seg av avfallet?" spurte jeg. Det hørtes ikke like tiltalende ut som jobbene deres.
"Jeg mener det både billedlig og bokstavelig. Han har ansvar for sanitæren. Han dreper skadedyrene og rydder opp etter seg selv. Ingen bevis, ingen forbindelser til oss og ingen historier," sa Cristos.
Xavier dreper folk? Det hørtes langt fra ut som den søte, stille fyren jeg var vant til.
"Så Xavier... er han den eneste som dreper?"
"Ikke akkurat," svarte Cristos. "Han er kanskje vår beste leiemorder, men Sebastian og jeg, vi har også hatt vår del. For å stige i gradene må du vise lojalitet. Når en boss sier skyt, er det ikke din plass å stille spørsmål."
"Nå som jeg vet alt dette, kommer du til å skyte meg?" Det var et rettferdig spørsmål. Han lo av meg som om det var en spøk og drakk opp drinken sin.
"Du betyr så mye for oss, Joy. Jeg fortalte deg alt dette fordi jeg vil at du skal akseptere alt ved meg... alt ved hvem vi er. Faktisk, jeg... vel, vi vil at du skal bli med oss. Bli en del av familien. Så vi ikke trenger å skjule hvem vi er for deg lenger," ba Cristos.
Jeg drakk opp cocktailen min, nøt biten fra vodkaen og merket at hendene mine ristet. Jeg var fryktelig forvirret og redd.
Men hvorfor være redd? De har beskyttet meg siden de først møtte meg. Jeg skylder dem min lojalitet.
"Jeg må tenke på det først. Jeg antar at denne turen til New York City vil være bra for meg. Borte fra dere tre. Det vil sannsynligvis gi meg et bedre perspektiv på ting," sa jeg til ham. Han smilte til meg.
"Jeg lover at vi skal ringe deg-"
"Nei, Cristos. Jeg trenger rom til å tenke. Nei, jeg vil ikke fortelle noen. Dere fortjener min taushet og lojalitet. Jeg trenger bare litt tid alene."
Etter at Cristos hadde kjørt meg hjem, tok jeg ikke imot noen av samtalene deres. Jeg dro til New York uten engang å si farvel.
Det var de verste to ukene i mitt liv.