KAPITTEL 5 Den mørke trioen
Joy
Den første uken på skolen gikk fort. Jeg hadde ikke fått noen venner, men det var fordi jeg stort sett holdt meg for meg selv. Hvis jeg ikke var i klassen, var jeg på biblioteket, og prøvde å være usynlig.
Så langt likte jeg å være på universitetet. Her var de fleste studentene modne og opptatt med å fullføre utdannelsen sin. Med så høye studieavgifter kunne ikke studentene kaste bort tiden på ubetydelige ting, selv om det fantes noen som var født inn i rike familier og følte seg berettiget nok til å sløse bort en god utdannelse.
Men, i motsetning til den første uken, begynte folk å legge merke til meg den andre uken, men ikke på en god måte. Hviskingen, blikkene og fnisingen mens jeg gikk forbi... økte. Vel, jeg brydde meg ikke. Det kunne jeg tåle. Studentene på campus kunne fortsette å hviske og le bak ryggen min, så lenge det ble der.
Dessverre, hvis jeg hadde trodd i løpet av den første uken at mobbing var en saga blott, tok jeg feil.
Jeg gikk til dagens siste time, glad for at enda en uke var over. Jeg gledet meg til helgen siden pappa hadde lovet meg at vi kunne dra ut og se en film.
Mens jeg gikk gjennom gangen, fniste studentene jeg passerte, men ikke helt direkte mot meg. Jeg kikket raskt bak meg og så en høy gutt med blondt hår og lyseblå øyne som gjorde narr av måten jeg gikk på. Jeg sukket.
Du kan ta gutten ut av videregående, men du kan ikke ta videregående ut av gutten.
Jeg trakk på skuldrene og fortsatte mot klasserommet mitt. I det minste var guttene her så frastøtt av meg at de ikke ville våge å prøve å voldta meg. Jeg har allerede opplevd det og ønsker aldri at det skal skje igjen.
Jeg så endelig klasserommet mitt foran meg og gikk så fort det vonde beinet mitt tillot. Ved inngangen sto to høye, muskuløse gutter og snakket med noen jenter.
Jeg kjente dem igjen som to av guttene i trioen jeg hadde et crush på... Cristos og Xavier.
Etter at Cristos kjøpte lunsj til meg, bestemte jeg meg for å spørre en klassekamerat om hvem de var. Klassekameraten lo av meg da jeg spurte, og tenkte at jeg var gal som trodde de ville gi meg oppmerksomhet. Jeg prøvde å forklare at det ikke var slik, men hun var ikke overbevist.
"Jeg antar at køen av jenter til Den Mørke Trio har fått en til," sa hun. "Vel, han med de blå drømmeøyne er Cristos Primo. Han med honningfargede øyne og som bare utstråler selvtillit er Sebastian Domenico, mens den stille med brune øyne er Xavier Beaufort. De kom alle fra samme videregående skole og er bestevenner. Som brødre til og med."
Cristos og Xavier var begge kledd i vanlige T-skjorter, jeans og joggesko, og begge var ubenektelig kjekke. Nei, vakre. Jeg sukket. De var typen gutter som kunne date hvem de ville.
Xavier kastet et blikk på meg da jeg nærmet meg, med et lite smil som straks forsvant. Han dyttet Cristos i ribbeina og pekte på meg. Cristos så straks opp på meg, deretter på idioten bak meg, og jeg så sinnet i de vakre blå øynene hans.
"Hei Mark, lærte ikke moren din deg å aldri gjøre narr av folk med funksjonshemninger?" spurte Cristos sint.
"Det tror jeg ikke, Cristos. Moren hans var for opptatt med å pule bassenggutten til å bry seg om ham," sa Xavier. Jentene rundt dem lo. Jeg grimaserte. Jeg trengte ikke at noen skulle spille helt.
"Gutter, stopp det. La oss bare gå til timen," sa jeg i et forsøk på å roe ned situasjonen, men Mark dyttet meg til side for å konfrontere Cristos og Xavier.
Jeg holdt på å falle, men et par sterke hender tok imot meg. Jeg så opp og møtte et par vakre honningfargede øyne som stirret på meg. Den andre gutten som fullførte trioen... Sebastian Domenico.
Han var høy og muskuløs som vennene sine med det samme mørke håret. Men i motsetning til de andre to, hadde han smilehull på hver side av sitt glattbarberte ansikt.
Han smilte til meg, og smilehullene dukket opp på hver side av kinnene hans. "Går det bra med deg?" spurte han. Jeg nikket svakt, usikker på hva jeg skulle si.
"Du blir her, ok? Ikke rør deg. Jeg ordner dette," sa han og gikk mot Mark som kranglet med de andre to. Han la en hånd på Marks skulder og snudde ham rundt.
"Du har ikke forandret deg, Mark. Du er fortsatt en klovn," sa han. "Trenger jeg å minne deg på hva som skjer når du oppfører deg upassende?"
"Sebastian, jeg bare tullet litt, det er alt," svarte Mark og forsvarte seg.
"Du dyttet henne, din idiot. Jeg vil at du skal be henne om unnskyldning," sa Sebastian. Mark, forbløffet, hevet øyenbrynene i protest.
"Kompis, hvorfor skulle jeg? Hun var i veien," resonnerte Mark. "Ikke si at hun er dama di?! Mann, dere har noen rare smak."
"Så hva om hun er det? Be om unnskyldning, Mark... ellers får jeg Xavier her til å ta et balltre og dytte det så langt opp i ræva di at du må bruke bleie i en uke," sa Sebastian. "Så hva blir det til?"
"Jeg er lei meg," sa Mark uten å mene det.
"Jeg er lei meg, Joy," sa Sebastian. Øynene mine ble store. Han visste navnet mitt!
"Hva?" spurte Mark, forvirret. Sebastian senket hodet og tok tak i baksiden av Marks nakke med en av hendene sine så han kunne se ham rett i øynene.
"Hun heter Joy. Si 'jeg er lei meg, Joy' og legg til litt følelser, så det høres oppriktig ut."
"Jeg er lei meg, Joy. Det skal aldri skje igjen," sa Mark. Denne gangen hørtes han redd ut.
"D-det går bra. Så lenge det ikke skjer igjen," sa jeg sjenert.
"Nå, gå. Løp til mamma. Det er en god gutt," sa Sebastian og klappet Mark på hodet. Mark plukket raskt opp sekken sin og løp til klassen.
Sebastian tok hånden min og hjalp meg inn i klasserommet vårt. "Kom igjen, Joy. Jeg vil høre historien din," sa han. "Forresten, jeg er Sebastian Domenico og disse to toskene er Cristos Primo og Xavier Beaufort."
Jeg stirret på ham med åpen munn mens han ledet meg inn i klasserommet vårt med Cristos og Xavier som fulgte etter oss. Jeg kunne ikke tro at de tre hadde kommet til mitt forsvar!
Sebastian ledet meg til et sted hvor alle fire kunne sitte sammen. Sebastian var på min venstre side mens Xavier var på høyre. Xavier hjalp meg med ryggsekken og ventet på at jeg skulle sette meg ned.
"Joy, du er med oss nå. Ingen skal noen gang skade deg igjen. Jeg lover," sa Xavier. Jeg smilte til ham, usikker på hva jeg skulle si. Det var det søteste noen noen gang hadde sagt til meg.
Jeg lente meg tilbake i stolen, følte at en tung byrde ble løftet fra skuldrene mine. Jeg hadde nå venner.
De var som et mirakel pakket inn som kjekke menn... mine mirakler.
Xavier
Jeg klarte ikke å tørke smilet av ansiktet mitt. Her var hun, sittende rett ved siden av meg, smilende til meg og så på meg med de vakre blågrønne øynene sine. Hvis hun bare visste hvor mye hun betydde for meg, selv om vi aldri egentlig hadde snakket med hverandre.
Etter timen sjekket hun telefonen mens jeg bar vesken hennes for henne. Hun så engstelig ut.
"Faren min sa at han ikke kan hente meg. Han har et møte på jobben," sa hun og sukket. "Å vel, jeg får ta bussen."
"Nei, det skal du ikke. Vi kjører deg hjem. Men du ser sulten ut. Hva med å få oss noe å spise?"
Sebastian tok raskt Joys hånd og ledet henne til parkeringsplassen før hun kunne protestere.
Jeg dyttet Cristos til å følge dem i hemmelighet mens jeg skjulte smilet mitt. Mer tid med Joy.