camping
Da lastebilen stanset, krøp Alexia ut av forsetet uten et ord.
"Vil du fortelle det til mamma og pappa?" spurte Luca søsteren sin med et bekymret blikk. Uten å klare å finne ordene, ristet Alexia på hodet. Øynene hennes så mot horisonten. Langt borte.
Luca nikket, som om han hadde forventet det svaret. "Greit, jeg tar meg av dem." Hun gikk opp trappen til flokkens hus, slepende med føttene, og inn på rommet sitt, kun ved hjelp av muskelminne.
Hun gikk rett til sengen og klemte seg om brystet. Hennes verden falt i grus foran øynene hennes. Ute av stand til å tåle smerten, klemte hun øynene sammen så hardt hun kunne.
To dager gikk, og Alexia forlot bare rommet sitt for å spise. Hun hadde ikke følt seg sosial, ikke engang tatt notis av gruppesamtalen. Forbi tårene lå hun i sengen og funderte. En del av henne tenkte at hun skulle ha stormet inn i rommet og krevd sin make. En annen del tenkte at hun burde gå videre og blokkere opplevelsen fra minnet. Hun gjorde ingen av delene.
Mens hun igjen funderte, kom Luca inn på rommet hennes. "Reis deg," sa han.
Hun la hodet under putene, håret hennes spredt og begynte å floke seg på grunn av mangel på stell. "La meg være," sa hun, lyden dempet av putene.
"Nei, du skal opp og pakke. Vi skal på camping," insisterte broren hennes og krysset armene over brystet.
"Jeg har det helt fint her jeg er, takk skal du ha," sa hun uten vilje til å bevege seg fra hulen sin.
"Det har du absolutt ikke. Med mengden Taylor Swift som har kommet fra dette rommet, er du ikke i orden," sa Luca bestemt.
Alexia trakk pusten dypt og satte seg opp. "Hvorfor skal vi på camping?"
"Enkelt. Du trenger å komme deg ut av dette rommet, men jeg tror ikke du vil være rundt folk. Dessuten, vi er ulver. Skogen er bra for oss." Han trakk på skuldrene.
Hun hadde planlagt å velte seg i selvmedlidenhet i kveld, men camping kunne være fint. "Greit," pustet hun endelig.
"Vi drar om tretti minutter, pakk en bag. Jeg har allerede fortalt det til mamma og pappa, så ikke bekymre deg," sa Luca over skulderen mens han gikk ut.
Tvillingene vandret mesteparten av dagen. Fjellluften klarte Alexias sinn. De sto ved kanten av en klippe og så ut over dalen nedenfor.
"Hva synes du?" sa Luca mens de så utover.
Alexia tok inn synet før hun sa: "Jeg er glad jeg ble med, takk..."
"Ikke takk meg ennå, jeg har en overraskelse..." sa han hemmelighetsfullt.
"Hva?" spurte hun nervøst.
Akkurat da kom en stemme rundt hjørnet, en hun ville kjenne igjen hvor som helst. "Hva skjer, gjengen?" Chris. Åh, Chris, med Thomas, Tabatha og Hazel rett bak.
Tullingen fikk Alexia til å smile for første gang på flere dager.
"Jeg sa jo at vi gikk riktig vei!" sa Thomas.
"Jeg er ganske sikker på at vi tok noen feil svinger," svarte Tabatha.
"Begge to, hold kjeft," avbrøt Hazel mens hun gikk bort og klemte Alexia. Hun holdt rundt henne mens hun sa: "En for alle og alle for en."
"Edmund sender sine beste hilsener, men han drukner i papirarbeid," la Luca til.
Gruppa fortsatte å gå til de bestemte seg for å slå leir. De spiste det mennene hadde jaktet, tilberedt over leirbålet.
For å holde samtalen lett, fortalte de vitser og sang til og med noen veldig ustemte sanger. Til slutt bestemte de seg for å legge seg, og alle krøp ned i soveposene sine. Chris gikk rundt og kysset hvert medlem av gruppen på hodet, noe som førte til en rekke fnis og latter. "God natt, beste venner, legg dere, få skjønnhetssøvnen deres. Gud vet at noen, som Luca, trenger det," sa han til dem alle med sitt karakteristiske smil.
"God natt, Chris!" sang de i kor.
"HEY!" protesterte Luca.
I grålysningen sto gruppen opp og slukket bålet fra kvelden før. De sa farvel og delte seg inn i to grupper for å dra hjem.
Alexia løp hjem. Oppladet etter turen. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre med Caspian, men hun skulle møte det direkte.
Da de nådde pakkhuset, gikk hun rett til rommet sitt. Hun åpnet vinduene for å slippe inn frisk luft og begynte å rydde. Hun vasket sengetøyet og de skitne klærne sine. Hun ryddet opp på rommet og badet. Hun støvsugde til og med, mens hun spilte musikk og danset mens hun jobbet. Da hun var ferdig, var rommet skinnende rent.
Hun beundret arbeidet sitt da det banket på døren. "Kom inn," kvitret hun. Morgan spaserte inn og satte seg på sengen. "Så mamma og jeg tenkte vi skulle kjøpe nye kjoler og lurte på om du vil være med?"
"Hvorfor trenger dere nye kjoler?" spurte Alexia.
Morgan så forvirret på henne. "Til ballet, selvfølgelig?"
"Hvilket ball? Når?" sa Alexia og prøvde å huske et ball på planen.
"Hva mener du med hvilket ball? Ballet alle har snakket om. Kongen arrangerer et ball for alfahundene og familiene deres før ledertreningen starter. Jeg antar at det er som en slags feiring, jeg vet ikke og bryr meg ikke. Uansett, det er et ball, og vi skal. Har du bodd under en stein eller noe? Hvordan visste du ikke om dette?"
Vel, ikke en stein, men en pute, tenkte Alexia for seg selv.
Alexias mage gjorde salto. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Det var ingen måte å unngå ham, og når hun så ham, måtte de ha DEN samtalen.
Hun kunne late som om hun var syk, men hun skulle bo på slottet i flere måneder. Hun ville se ham til slutt. Direkte, tenkte hun for seg selv. Møt ham direkte og se fantastisk ut.
Ja, hun ville møte ham på ballet og se sitt beste ut. Hun ville være vakker og modig uansett hva.
"Vel, jeg antar at jeg trenger en kjole," sa Alexia endelig.