Hjerte knust
Hun visste ikke hvor lenge hun hadde ligget der på bakken da hun hørte en stemme rope navnet hennes. "Alexia! Alexia! Alexia!"
Hun klarte ikke å finne ut hvor det kom fra eller hvem som ropte, og det brydde hun seg ikke om. Hun ønsket bare å forsvinne i glemselen.
"Alexia!" sa Edmund, grep skuldrene hennes og trakk henne inntil seg. "Lex, hva er galt? Hva har skjedd?" Hun gråt enda mer. "Lex, fortell meg hva som har skjedd." Tårene fortsatte å renne uavbrutt. "Det kommer til å gå bra," sa han, i et forsøk på å få henne til å svare.
"Lex, jeg kan ikke hjelpe før du forteller meg hva som har skjedd." Han prøvde desperat å få henne til å snakke. "Vær så snill, Lex, bare fortell meg hva som har skjedd."
Et lyn slo ned i et tre i nærheten. Edmund bannet. Han måtte få henne bort herfra, men klarte ikke å få henne til å røre seg.
Han hadde sett henne fra vinduet mens han betraktet uværet, og løp ut til henne da han så at hun lå på bakken, redd for at noe skulle skje med henne.
Hun hulket noen uforståelige ord.
"Lex, jeg vet at du prøver, men jeg kan ikke forstå deg når du gråter," sa han, så mildt som mulig.
Hun rettet seg opp, tårene rant fortsatt nedover kinnene hennes. "Han er min partner," pustet hun knapt hørbart før hun begynte å gråte igjen. Hun begravde hodet i hendene.
"Hva? Hvem?" spurte Edmund forvirret. Han hadde sett henne for ikke så lenge siden.
Hun ristet på hodet mens hun fortsatt gråt.
"Lex...fortell meg," sa han og prøvde å få mer ut av henne.
"Caspian," sa hun i en stemme så stille som en hvisking. "Caspian," gjentok hun. Edmund ble stille. Luften i lungene hans ble slått ut av kroppen. Han stirret på Alexia som om hun hadde tre hoder. Han kom endelig ut av transe og handlet.
"La oss gå inn og snakke," sa Edmund mens han løftet henne opp og ledet henne til bakdøren og inn på kjøkkenet.
Han satte henne ned på en stol. Han fant håndklær og svøpte dem rundt henne mens vannet dryppet ned på kjøkkengulvet. Deretter begynte han å lage te og fant frem noen bakverk, slik at hun kunne roe seg litt ned.
Han satte teen og maten foran henne, og ventet til pusten hennes ble jevnere og tårene stilnet.
Han hentet rene klær fra rommet hennes da han følte at hun var stabil. Hun tok dem takknemlig for hans omtanke og gikk til et nærliggende bad for å skifte. Hun la de våte klærne i en pose og gikk tilbake til plassen sin, tok et dypt pust for å samle seg.
Så, forsiktig, satte Luca seg ved siden av henne, med et bekymret ansikt tok han hånden hennes, og prøvde å gi henne litt trøst.
"Hva skjedde? Start fra begynnelsen og fortell meg alt. Ta den tiden du trenger, vi har ikke dårlig tid," sa han med en myk, beroligende stemme. Hun tok en slurk te og satte seg oppreist da hun begynte å fortelle.
"J-jeg kjente en duft. Den var så perfekt at det måtte være min make, så jeg fulgte den. Den var svak," sa hun, nesten ute av stand til å få ordene ut.
"Den var minst noen timer gammel," stemmen hennes skalv mens hun snakket. "Så jeg skyndte meg. Jeg ville ikke miste den."
"Jeg fulgte den til soveromsdøren hans, og da jeg kom dit..." Hun stoppet opp. "H-han var med en kvinne. Jeg hørte dem," sa hun mens tårene begynte å trille igjen. Han lot henne gråte. Han presset henne ikke mer, lot henne gråte så mye hun ville.
Da hun endelig sluttet å gråte, mest fordi øynene var tørre, tok hun noen biter av maten Edmund hadde funnet til henne. De ble der hele natten i stillhet. Øynene hennes fant et punkt på gulvet, og hun stirret følelsesløs mot smerten.
Da natten svant og daggryet nærmet seg, snublet Luca ned i kjøkkenet.
"Kaffe," sa han, så halvdød ut. "Jeg fikk ikke sove i natt. Jeg hadde en følelse av at noe var galt." Han snudde seg og så Edmund og Alexia, øynene hans ble store av synet av søsteren. Hun hadde vært gjennom mye.
"Lex, hva har skjedd?" spurte han og så på dem, plutselig veldig våken.
Alexia fortalte om nattens hendelser, tok seg god tid og nippet til teen sin. Hun gråt litt, men Luca var tålmodig og ventet på at hun skulle fortsette. Luca ble sintere for hvert ord. "Forbanna drittsekk," freste han. "Beklager," sa han og så på Edmund. "Ingen grunn, jeg er like sint som deg." Mennene reiste seg og gikk rundt på kjøkkenet for å hente mer kaffe.
"Vet vi hvem det kan være der oppe med ham?" spurte Luca Edmund med lav stemme mens Alexia nippet til teen sin. "Nei, han har ingen kjæreste, og jeg har ikke sett ham med noen," svarte den unge prinsen, dypt i tanker.
Etter å ha drukket enda et glass kaffe, gikk Luca opp igjen, pakket begge deres eiendeler og lastet dem i lastebilen sin.
"Han kommer sannsynligvis til å lukte deg når han våkner, så hvis du ikke vil ha den samtalen nå, må vi komme oss av gårde," sa Luca til søsteren.
"J-jeg tror ikke jeg kan møte ham ennå. Jeg hører dem fortsatt i hodet mitt..." Alexia stoppet. "Da drar vi," svarte broren hennes.
De tre gikk ut til lastebilen sammen.
"Takk, Edmund," sa Alexia og ga ham en klem før hun klatret inn i forsetet. Hun trakk bena opp til brystet, krøllet seg sammen til en ball. Holdt seg sammen.
"Når som helst, Lex," svarte han.
Luca la den siste baggen i lastebilen og sa til Edmund mens han ristet hånden hans, "Ed, takk for at du tok vare på Lex. Jeg vet ikke hva vi ville gjort uten deg." Edmund nikket og trakk seg tilbake da Luca satte seg i forsetet og kjørte lastebilen bort fra palasset.