Duften
De danset til føttene verket, og til slutt slepte de seg tilbake til palasset sent den kvelden, og kom ikke ut av rommene sine før solen sto høyt på himmelen.
Alexia fant veien til spisestuen. Hun fant en komfortabel stol, sank ned i den, og begynte å fylle et stort glass med kaffe. Hun nippet til kaffen etter å ha tilsatt fløte og sukker, og fylte tallerkenen mens hun tok langsomme biter.
Avslappet bladde hun gjennom telefonen sin og så på ulike videoer og bilder som hadde blitt lagt ut av gjengen kvelden før. Guttene som tok shots. Jentene som tok selfies på badet. På en eller annen måte endte Thomas opp i en dansekonkurranse med noen andre fyrer, og vant?
Hun fant en video av Chris som danset midt i gaten mens Tab ropte på ham om å komme tilbake fra fortauskanten. Chris prøvde så å løpe fra Tab, noe som fikk resten av dem til å le, og Thomas ropte "Vi har en løper." Alexia smilte ved minnet. Hun smilte av latteren de delte og minnene de skapte.
Etter at de endelig hadde fått tak i Chris' fulle bak, plasserte guttene ham i bagasjerommet på Escaladen. Mange bilder ble tatt og lagt ut. De sang med radioen hele veien hjem, og lo av hverandres forferdelige sangstemmer.
"Det blir regn i dag," kunngjorde Hazel da hun og Chris kom inn i spisestuen. De andre var allerede samlet rundt bordet og nøt pannekaker, egg, bacon, muffins, og alt annet de kunne ønske seg. Chris gikk rett for kaffen.
"Ikke før sent i kveld, så ikke begynn å forelese meg om å pakke nok for å være forberedt," sa Thomas og ga henne et bestemt blikk. De andre humret.
"Jeg er sikker på at ingen av dere vil smelte," sa Luca i et forsøk på å holde freden.
"Hvordan føler du deg?" Edmund smilte til Chris. "Kaffe. Nå," svarte han desperat.
"Har du tatt noen aspirin?" spurte Hazel. "Aspirin?" undret han seg. "Du vet, blå pille, stor A," sa hun smilende.
"Så... hvis været tillater det," spurte Alexia og så på Hazel mens hun fortsatte, "Hva skal vi gjøre i kveld?"
"Utmerket spørsmål!" sa Edmund plutselig veldig ivrig. "Broren min kommer tilbake i kveld, så i dag er min siste dag med frihet før han kommer hjem, og jeg ikke lenger kan unngå mine forpliktelser."
"Vel, hva vil DU gjøre, Edmund?" spurte Tabatha prinsen.
"Jeg tror vi alle kan være enige om at i går kveld var gøy," sa han, og tok en pause for å se på alle som nikket i enighet. "Jeg vil høre på livemusikk. La oss finne en konsert og dra."
"Det høres ikke ille ut, la oss gjøre det!" sa Luca.
Etter en avslappende ettermiddag ved bassenget, fant gruppen seg igjen pakket inn i Edmunds Escalade.
De endte opp på en rockekonsert som etterlot dem utslitte. Guttene våget ikke å drikke like mye som de hadde gjort kvelden før, så de holdt seg til øl. Musikken var på topp, noe som fikk alle til å synge med og holde opp lommelyktene.
Etter konserten fant de en restaurant som var åpen døgnet rundt. De satte seg i båsene og bestilte mat.
"Når drar alle i morgen? Jeg vil sørge for at jeg får sagt ha det," spurte Edmund.
"Vi drar sannsynligvis utpå formiddagen, antar jeg," sa Chris.
"Ja, det samme med oss," sa Luca enig.
"Bra, jeg har møter på ettermiddagen, så det passer fint," svarte Edmund.
Ikke villige til å la natten ta slutt, dro de endelig og kom seg tilbake til palasset. Etter å ha raidet kjøkkenet for snacks, spredte de seg til sine respektive rom. Det var sent igjen, men de brydde seg ikke. Det var verdt det.
"Jeg sørget for at rommene våre var på motsatt side av palasset fra turtelduene," sa Edmund mens han og tvillingene gjorde veien opp trappen til rommene sine.
"Jeg tror ørene mine ville blø hvis jeg måtte høre på parringen deres," sa Luca, noe som fikk Edmund og Alexia til å le.
Da de nådde toppen av trappen, stoppet Alexia opp og gikk bort til vinduet tvers over trappen for å se regnet falle.
"God natt, dere to, jeg ser dere før dere drar i morgen," sa Edmund før han snudde seg for å gå.
"Natta," sa Alexia og Luca sammen.
Alexia ble stående der og så regnet renne nedover vinduet mens Luca gikk til rommet sitt. Det hadde vært en god helg, og hun gledet seg til ledertreningen som snart skulle begynne. Foreldrene hennes hadde faktisk møttes på ledertrening da de var unge. Moren hennes var datteren til en alfa i en annen flokk og var på vei ut til treningsfeltet da hun luktet Jacob. I det øyeblikket øynene deres møttes over feltet, løp han til henne, løftet henne opp i armene sine, og de har vært uatskillelige siden.
Ville hennes kjærlighetshistorie være romantisk? Noe som fikk alle jenters hjerter til å smelte? Hun hadde alltid hatt vennene sine, men hun ønsket noe dypere. En partner som kunne stå ved hennes side uansett hva. Elske henne betingelsesløst og behandle henne som en dyrebar juvel. Kanskje, tenkte hun.
Hun sukket og flyttet seg fra vinduet for å gå til rommet sitt da hun luktet noe. Hun stivnet. Så seg rundt etter noen i nærheten. Hun så ingen. Duften var så søt at det bare kunne være én ting. Hennes Make. Han var her. Hun løftet nesen for å finne kilden, desperat etter å finne den. Maken hennes sin duft gjorde henne gal og urolig. Hun måtte finne ham. Lukten var svak. Hvem han enn var, hadde han gått gjennom her for timer siden. Hun fulgte den nedover en gang til hun kom til en dør.
Hun stoppet. Da hun så hvor hun var, innså hun at hun sto i kongens kvarter. Døren foran henne var kongens soverom. De eneste som fikk være her inne var kongefamilien. Var hennes make kongen? Kunne det være? Faren hennes var bestevenn med den avdøde kongen, men etter hans bortgang hadde de to familiene ikke gjort like mye sammen som før. Med unntak av Edmund.
Hun sto der, lamslått av erkjennelsen. Hun kunne ikke få seg selv til å vri dørhåndtaket. Hva skulle hun si? Beklager at jeg vekker deg, men jeg er din make? Jeg gikk rundt i gangene midt på natten og fanget duften din? Skummelt.
Så hørte hun det. En lyd som fikk magen til å vri seg og brystet til å verke av smerte. Stønning kom fra den andre siden av døren.
Tårer begynte å falle. Hun kunne ikke kontrollere dem. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre, men hun måtte komme seg bort derfra. Hun tvang føttene til å bevege seg. Hun kunne ikke tenke, kunne ikke puste, alt hun kunne gjøre var å løpe. Løpe så fort og så langt hun kunne.
Hun løp tilbake den veien hun kom. Desperat etter luft løp hun ut i hagen, falt til bakken da hun snublet over en stein. Hun lå der på bakken, ute av stand til å bevege seg en tomme.
Regnet øste ned. Tordenen rullet. Lynet slo i det fjerne, men hun brydde seg ikke. Hun brydde seg ikke om at hun var midt i en storm. Hun brydde seg ikke om at hun lå på bakken. Nei, alt hun kunne tenke på var maken sin. Hennes ene sanne make var for øyeblikket med en annen kvinne i sengen sin. Hun klemte seg til brystet og hulket mens regnet gjennomvåt kroppen hennes.