Kapittel 4: Middag med pakken
AVA
På slutten av treningen gikk jeg tilbake til der tvillingene, Leo og Isabella, ventet på meg.
"Det var fantastisk!" hvinte Isabella og kastet armene rundt meg. "Nå forstår jeg hvorfor du trente alene!"
Jeg gliste som svar, "takk, folkens."
"Nå skjønner jeg hvorfor far kommer hjem noen kvelder med såret stolthet, Ava," lo Oscar, en av Betas sønner. Callum, tvillingen hans, nikket bare enig.
"Ja... Jeg ville ha beklaget for det, men det kommer jeg ikke til å gjøre."
"Blir du med oss på middag i flokkhuset i kveld, Ava?" spurte Oscar.
Jeg gjorde det veldig sjelden, men kanskje nå kunne jeg? Det ville bare bety at jeg måtte gjennom en kveld med kommentarer og spørsmål om hvordan jeg slo Beta Alexander på baken...
"Klart, hvorfor ikke," smilte jeg. "Jeg må bare dusje og skifte, så møter jeg dere der om en time?"
"Høres ut som en plan," svarte Oscar og dro meg inn i en klem. Callum så sjalu ut, helt til han også ble med i klemmen bakfra.
Alpha-tvillingene så utelatt ut, men de prøvde heldigvis ikke å bli med. Det var allerede nokså kleint å stå mellom Beta-tvillingene, jeg trengte ikke at Alphaene også blandet seg inn.
"Ser dere om litt," smilte jeg, klemte meg ut mellom tvillingene og løp mot huset mitt.
"Hei mamma, hei pappa," ropte jeg da jeg stormet gjennom døren. Jeg ble adoptert da jeg var yngre, men de var de eneste foreldrene jeg virkelig kunne huske. De var fantastiske og hadde alltid vært det.
"Hei, kjære," svarte mamma. "Du er tidlig tilbake, hvordan var treningen?"
"Jeg hjelper Beta Alexander med å trene flokken nå," smilte jeg.
"Hvordan tok flokken det?"
"De var ikke overbevist i starten, men så slo jeg fire av dem på baken, inkludert Beta Alexander."
Hun dro meg inn i en klem. "Jeg er stolt av deg, kjære."
"Takk, mamma. Jeg skal til flokkhuset for middag i kveld også."
Hun nikket og kysset meg på pannen.
Førti-fem minutter senere var jeg klar til å dra til flokkhuset for middag. Tydeligvis trodde Isabella og tvillingene at jeg skulle trekke meg, for de sto alle utenfor døren min og ventet på meg.
"Ava!" ropte pappa. "Ungene utenfor venter på deg."
"Jeg kommer, pappa!"
Jeg løp ned trappen, tok på meg støvlettene med hæler, og gikk rett ut døren.
"Du kom!" hvinte Isabella.
"Selvfølgelig gjorde jeg det, Izzie, jeg sa jo at jeg skulle."
Hun gliste, grep hånden min og dro meg i retning flokkhuset, guttene fulgte tett bak. Jeg kunne føle blikkene på meg, og da jeg snudde meg, ble det ganske klart at Alpha- og Beta-tvillingene så på meg mens jeg gikk.
Kinnene mine ble rosa, men i stedet for å la meg bli flau, vrikket jeg på hoftene og fniste da øynene deres ble store.
Før jeg rakk å snu meg tilbake, hadde Noah bøyd seg og grep meg rundt midjen, kastet meg over skulderen, leende. Han løp, mens jeg fortsatt lo over skulderen hans, hånden hans strøk opp og ned på baksiden av bena mine.
Så snart han ikke forventet det, kilte jeg ribbeina hans, før jeg brukte distraksjonen til å snu meg over skulderen hans og lande perfekt bak ham.
"Det var et lavt slag, Ava!" ropte han, før han løp rett mot meg.
Jeg lo og løp i retning flokkhuset, på en eller annen måte raskere enn Noah selv med hæler.
Da det ble klart at Noah ikke kom til å ta meg igjen, ble Theo, Oscar og Callum også med i jakten, løpende bak meg, men de klarte heller ikke å ta meg igjen.
Det føltes godt å le med folk jeg kunne kalle venner, det gjorde jeg ikke ofte.
Da vi nådde flokkhuset, var tvillingene fortsatt ti meter bak meg. Jeg hadde begynt å sakke ned etter hvert som vi nærmet oss, men de klarte fortsatt ikke å ta meg igjen.
Beta Alexander sto på trappen med et smil, han hadde tydeligvis hørt latteren og lyden av fottrinn som kom mot ham i full fart.
"Hei, Beta." lo jeg mens jeg prøvde å få pusten tilbake.
"Ava, jeg er glad for at du blir med oss i kveld," sa han og la armene rundt meg, trakk meg inn i en klem. Vi snudde oss og gikk inn i flokkhusets spisesal, hans arm fortsatt rundt skuldrene mine.
Rommet ble stille. De fleste av ulvene her hadde sett meg slå Beta Alexander på baken under trening, og de som ikke hadde sett det, hadde definitivt hørt om det.
"Ava, godt å se deg," smilte Luna Amelia da hun gikk mot meg og trakk meg inn i en klem. "Jeg hørte om Alexander," hvisket hun i øret mitt. "Bra gjort, han trenger å bli satt på plass."
"Hun slår meg på baken jevnlig, Luna, denne gangen var det bare et publikum."
Luna Amelia lo igjen og vinket til sin make, Alfa Jacob, for å møte oss også. "Ava, jeg er glad for at du kunne bli med oss til middag i kveld."
"Selvfølgelig, Alfa. Jeg burde egentlig komme hit oftere enn jeg gjør."
"Prøv å få foreldrene dine med også, Ava, vi ser dem ikke ofte nok."
Jeg nikket da Luna Amelia slynget armen sin gjennom min og dro meg over til bordet hennes. Jeg kastet et blikk bak meg for å se Beta, Alfa og deretter tvillingene, Leo og Isabella, følge etter oss.
Jeg satte meg ved siden av Luna Amelia, men før jeg rakk å bli komfortabel, la Theo armene rundt midjen min og flyttet meg over et sete slik at han og Noah kunne sitte på hver side av meg. Luna, Alfa og Beta lo alle sammen og prøvde å dekke det med hendene, men mislyktes miserabelt.
"Jeg foretrekker deg mellom oss, Ava," hvisket Theo i øret mitt.
"Definitivt presset mellom oss," hvisket Noah i det andre øret mitt.
Jeg rødmet og smilte mens jeg vendte tilbake til maten min.
Jeg hoppet da hendene deres landet på de bare lårene mine og prøvde å ikke vri meg når hendene deres beveget seg oppover beina mine mot linningen.
Jeg lente meg inn til Theos øre, nær nok til at bare han skulle kunne høre. "Hendene for deg selv, mister. Ellers må jeg slå deg på baken."
Det fungerte ikke, for Noah lente seg deretter inn på den andre siden. "Lover, lover, prinsesse," hvisket han tilbake, og etterlot meg skjelvende da pusten hans strøk langs nakken min.
Jeg slo begge lårene deres og prøvde å ikke le for høyt da de begge skar grimaser.
"Er du ok, Ava? Det høres ut som guttene blir litt vel nærgående," kom Luna Amelias stemme gjennom koblingen.
"Selvfølgelig, Luna."
"Bra, gi meg beskjed om du vil at jeg skal sparke guttene i baken for deg."
"Jeg har dette, Luna. Du vet at jeg vil slå dem begge på baken før kvelden er omme hvis det kommer til det, du bør kanskje være klar med bandasjer for deres sårede egoer."
Hun lo så hardt at hun nesten satte middagen i halsen, Alfaen endte opp med å gni ryggen hennes. Jeg smilte til henne rundt Theo, og så henne tørke øynene. "Er du ok, Luna?"
"Selvfølgelig, Ava. Jeg er bare så glad for at du kunne bli med oss i dag."
Etter middagen gikk vi seks ut i hagen bak pakkhuset med øl i hånden. Fordelen med å være en ulv var at metabolismen vår var så god at 18-årsgrensen på alkohol egentlig ikke gjaldt.
Jeg lå på bakken og så på stjernene da en varm kropp plutselig dukket opp på hver side av meg.
"Gutter," anerkjente jeg. Theo var på venstre side, Noah på høyre. Tilsynelatende likte de å være slik.
Jeg satte meg opp da jeg hørte latter, og la merke til at Isabella satt på Leos fang, lent mot et tre. Beta-tvillingene så lengselsfullt på meg, mens de skulte på Noah og Theo på hver side av meg.
Den gamle, sjenerte meg ville aldri ha gjort det jeg var i ferd med å gjøre, men den nye selvsikre meg ville. Jeg vinket dem begge over, og signaliserte at de skulle sette seg bak meg slik at jeg endte opp med å lene meg mot brystene deres med Alfa-tvillingene lent mot beina mine.
Å være mellom de fire av dem var mer komfortabelt enn jeg hadde forventet, det føltes nesten som hjemme. Helt til de begynte å krangle med hverandre.
"Hvis dere fire skal krangle, kommer jeg til å slå dere alle på baken og deretter gå hjem," svarte jeg.
"Jeg vil gjerne se deg ta alle fire av oss på en gang, Ava," hvisket Theo i øret mitt.
Jeg hørte latter bak oss; Alfa Jacob, Luna Amelia og Beta Alexander sto på trappene og så på interaksjonen vår.
"Beta Alexander," ropte jeg. "Hørte du den utfordringen også?"
"Det gjorde jeg, Ava. I morgen under trening?"
"Høres ut som en plan."
"Jeg vil se dette, Ava," ropte Alfa Jacob.
"Jeg ser deg der, Alfa, du også hvis du vil se, Luna."
De fire guttenes ansikter falt litt, jeg tror ikke de hadde forventet det.