Kapittel 2: Et nytt ansikt
AVA
Jeg hatet timene jeg hadde på tirsdager. Dobbel matte, biologi og geografi var tortur.
Heldigvis var det annerledes i dag.
Mr. Jones, mattelæreren vår, vekket meg ut av tankene mine. “Klasse, vi har en ny elev som begynner i dag. Dette er Isabella, hun har flyttet hit fra en flokk i Wales og skal fullføre skolegangen her. Jeg håper dere alle vil ønske Isabella velkommen.”
Jeg kastet et blikk rundt i rommet og innså plutselig at den eneste ledige plassen var ved siden av meg.
Hun satte seg ned, mer grasiøst enn jeg noen gang kunne håpe å oppnå, og rakte ut hånden for å håndhilse. “Isabella, kall meg Izzie,” smilte hun.
“Ava,” smilte jeg tilbake.
Hun var høy og slank. Den rake motsetningen til meg. Hun hadde den typen figur alle tror de vil ha.
Det var ikke bare jeg som la merke til det. Leo, vår fremtidige Delta, snudde seg for å stirre på henne, uten et snev av forlegenhet. Jeg ristet på hodet, undertrykte en fnising, før jeg pekte ham ut for Izzie. “Du har allerede fått en beundrer,” lo jeg.
Hun fniste, før hun svarte tilbake til meg. “Du har et par selv, Ava.”
Jeg snudde meg i retningen av blikket hennes og la merke til at alfa-tvillingene stirret på meg. Jeg rødmet, så ned, men ikke før jeg så deres syndige smil.
“De vet ikke engang hvem jeg er, Izzie.”
“Jeg tror de begynner å finne det ut, Beta-tvillingene også.”
Joda, de stirret også. Jeg himlet med øynene og fniste litt for meg selv.
Isabella var i min neste klasse, det samme var guttene. “Isabella!” ropte Leo etter oss. Hun blunket til meg før hun snudde seg for å møte ham.
Hun hadde et hevet øyenbryn og et likegyldig uttrykk i ansiktet. Jeg klarte nesten ikke å holde tilbake en fnising ved synet.
“Kan jeg hjelpe deg?” spurte hun, med en hånd på hoften.
Han så sjokkert ut, han var vant til at jenter bare falt for ham. Isabella var ikke så lett. Jeg kunne ikke annet enn å smile av interaksjonen.
“Jeg er Leo,” sa han plutselig, og rakte hånden ut for å håndhilse.
“Jeg vet,” gliste hun, ignorerte hånden hans og snudde seg for å gå bort.
“Vent!” ropte han etter henne. “Vi skal ha en fest denne uka, vil dere to komme?”
Isabella stoppet plutselig, så han endte opp bare et par meter bak henne. Hun snudde seg og så opp i øynene hans. “Hva får jeg ut av det?”
Et djevelsk smil dukket opp i ansiktet hans. “Den beste kvelden i ditt liv.”
“Løfter, løfter,” smilte hun. “Kan du leve opp til dem da?”
Han nikket. “Selvfølgelig kan jeg det, baby,” løftet han haken hennes med to fingre så hun så rett på ham. Hun sto på tå, fingrene hennes danset langs hodebunnen hans og viklet seg inn i håret hans, munnen hennes veldig nær hans, hodet hennes tiltet bakover. Han så ned på leppene hennes, klar til å lukke avstanden mellom dem.
Jeg kunne ikke holde tilbake smilet mens jeg så på forestillingen, og det så ut som alfa- og beta-tvillingene heller ikke kunne.
Hun lente seg inn så leppene hans var bare en tomme unna hennes, og øynene hans lukket seg.
Da smilte hun, smatt ut av armene hans og gikk tilbake mot meg.
“Så er det et ja?” ropte han etter oss.
“Kanskje,” svarte hun, uten engang å snu seg. “Hva gjør du etter skolen, Ava? Skal vi spise middag?”
Jeg nikket. “Jeg kan rundt 20.30? Jeg har trening klokken 18, men jeg er ferdig til 20.”
“Trening klokken seks? Jeg trodde det startet klokken 15.30?”
“Flokktrening gjør det, men jeg trener for tiden alene og har gjort det en stund. Ikke lenge til nå,” smilte jeg.
Hun så forvirret ut. “Hva betyr det smilet?”
“Jeg ville fortalt deg det, men det er en overraskelse for alle andre og ulver har veldig god hørsel, så du må vente og se.”
"Kan ikke vente," fniste hun.
Etter skolen løp hun av gårde til flokkens trening, og jeg dro hjem for å få gjort lekser før min egen treningsøkt med Beta Alexander.
Treningen var tøff. Etter å ha løpt min vanlige ti kilometer oppvarming, gikk vi over til styrketrening. Jeg hatet vekttrening, men det var et nødvendig onde.
Når vi begge hadde fått nok av det, gikk vi over til forsvarsøvelser. Beta Alexander viste en bevegelse, og jeg skulle deretter forsøke å blokkere, unnvike eller motangripe den. Vi kom oss gjennom listen hans raskere enn forventet.
"Jeg skulle ønske alle var like enkle å lære som deg, Ava," smilte han. "Det er derfor du skal hjelpe til fra i morgen! Er du klar for det?"
"Selvfølgelig, Beta. Jeg ser faktisk litt frem til det."
"Jeg ser definitivt frem til det," lo Artemis.
Beta Alexander la merke til smilerynken min, og hevet et øyenbryn.
"Artemis hopper rundt av spenning, Beta," lo jeg. "Hun gleder seg til å vise alle hvor fantastisk hun er."
"Hun er ganske fantastisk, Ava," lo han som svar.
Stemmen min ble litt dypere da Artemis presset seg frem. "Takk, Beta."
"Når som helst, Artemis. Nå, Ava, skal vi avslutte her? Jeg ser deg i morgen på flokkens trening."
"Høres ut som en plan, Beta." Han la armen rundt skuldrene mine mens vi snudde oss for å forlate treningsområdet.
Treningen sluttet litt tidlig, noe som ga meg nok tid til å ta en dusj og til og med fikse håret og legge på litt sminke før Isabella møtte meg til middag.
"Ava!" hvinte hun. "Du ser fantastisk ut!" Hun kastet armene rundt meg. "Du ser definitivt ikke ut som om du nettopp har hatt en to timers treningsøkt."
Vi fant et bord i hjørnet av kaféen, et som ga oss perfekt utsikt over rommet. Rett etter at maten vår kom, cheeseburgere, pommes frites og milkshakes, så jeg Alfa-tvillingene, Beta-tvillingene og fremtidige Delta komme inn. De oppdaget oss, smilte, og kom bort til oss.
"Ava, Isabella," smilte Leo. "Så hyggelig å se dere her."
Jeg svarte ikke, annet enn å drikke litt av milkshaken min. Alfa-tvillingene stirret intenst på leppene mine rundt sugerøret; jeg kunne ikke la være å fnise.
De skjøv et annet bord inntil vårt, og selv med det ble bordet veldig koselig med de fem av dem.
Beta-tvillingene ropte "hei, pappa!" og avbrøt min totale nytelse av burgeren min. Beta Alexander kom mot oss, med et stort smil om munnen. "Hei, unger! God jobb på treningen i dag, alle sammen." Han blunket til meg. "Spesielt du, Ava."
Jeg smilte, kinnene mine ble litt rosa.
"Vent..." ropte Noah. "Ava var ikke på treningen?"
"Hun var det, bare ikke deres," Beta Alexander smilte til meg. "Jeg ser dere alle i morgen på treningen."
Han snudde seg og gikk, og etterlot guttene og Isabella stirrende på meg. "Ava, du sa at du hadde trening etter vanlig flokkens trening i dag fordi du trener alene..." begynte Isabella, med lav stemme.
Jeg nikket.
"Trener Beta deg personlig?"
Jeg kikket bort, så Beta Alexander se i min retning med et smil. Han nikket.
Jeg ga ham et lite smil, og snudde meg så tilbake til Isabella. "Det gjør han."
Beta-tvillingene hadde munnen åpen. "Hvordan kommer det seg at pappa trener deg én til én?"
"Noe for meg å vite og dere å finne ut," smilte jeg.
En latter i hodet mitt rev oppmerksomheten min bort fra Beta-tvillingene. Beta Alexander's ulv, Kieran, lo av svaret mitt.
"Artemis, du er min favorittulv," lo Kieran.
"Aww, Kieran, du er også grei."
Jeg hostet, og prøvde å skjule latteren min over Kierans fnysing som svar.