Kjærlighet i Ruiner

Kapittel 3

"Hvorfor?" spurte han.

Harper så bort og spant en skjør løgn. "J-jeg er redd. Jeg tok litt medisin."

Hun var så vakker, og det pene ansiktet fikk henne til å se sårbar ut.

Francis’ hjerte myknet uten noen spesiell grunn. Han snudde seg, låste opp døren til leiligheten hennes med ekspertise og geleidet henne til sengen.

"Jeg har det bra," antydet hun, og signaliserte at han burde gå.

Tross alt var Francis vant til sin store herregård og hadde aldri bodd i en så liten leilighet.

"Hmm," mumlet han, anerkjente ordene hennes, men han beveget seg ikke for å gå. I stedet begynte han å løsne slipset og kneppe opp skjorten...

Harper var målløs, "Hvorfor kler du av deg?!"

"Jeg føler meg ikke bra."

Implikasjonen var klar – hun ønsket ikke å elske i kveld.

"Harper, jeg er ikke et sånt beist."

Francis snudde seg til slutt bort med et tilfreds smil da han så det rødmende ansiktet hennes, og gikk mot badet.

Kort tid etter kom Francis ut igjen, kastet et blikk på Harper og bemerket tilfeldig at badet var klart.

Harper var en perfeksjonist når det gjaldt renslighet, hun lengtet etter å synke ned i badekaret.

Hun reiste seg for raskt, og et øyeblikks svimmelhet holdt på å sende henne i gulvet.

Heldigvis støttet Francis henne i tide, og i en rask bevegelse løftet han henne opp og bar henne mot badet.

Hans velkjente duft fikk hjertet hennes til å slå raskere, og hun stammet nervøst, "Sett-sett meg ned."

Han gjorde som hun ba om, satte Harper ved badekaret før han begynte å kneppe opp knappene på kjolen hennes med erfarne hender. Hans presisjon var som en mann som gikk gjennom dokumenter – fullstendig naturlig.

Den kjølige berøringen av fingertuppene hans sendte ufrivillige skjelvinger gjennom Harper.

Hun grep etter halslinningen, rødmet kraftig, og klarte å si med forvirret irritasjon, “Jeg kan klare det selv, nå gå ut!”

"Det er ikke første gang jeg har tatt et bad med deg."

Ørene hennes brant rødt ved påminnelsen.

Hver gang etter de hadde elsket, bar Francis henne ofte til badekaret.

"Francis, vær så snill å gå."

Han sluttet å erte henne og gikk ut, lukket døren bak seg.

Etter et forfriskende bad steg Harper ut i morgenkåpen sin. Til hennes overraskelse var Francis fortsatt der.

Hun valgte å ignorere ham, forberedte seg på å legge seg, men han fanget henne rundt midjen og geleidet henne tilbake til badet.

"Skal du sove med vått hår?"

Francis begynte å føne håret hennes etter å ha spredd det ut.

Duften som omga ham, rørte ved hjertet hennes.

Hans ømhet var torturerende. Hun fryktet at hun aldri ville klare å gi slipp.

Med håret endelig tørt, snudde hun seg mot mannen i speilet og takket ham.

Francis sto tett bak henne, armen hvilte på vasken, øynene dovne i refleksjonen. "Og hvordan vil du takke meg?" flørtet han.

Harper fikk et sjokk og ble målløs, med store øyne. Hun pleide å takke ham med sex, men det var ikke lenger et alternativ.

De sto på randen av skilsmisse!

Brått grep han tak i Harpers hake og vendte ansiktet hennes mot seg, "Se aldri på noen andre slik igjen."

Da Francis' ansikt kom nærmere, følte Harper seg innesperret og vendte seg bort, i et forsøk på å flykte.

Men han holdt henne fast i skuldrene, stemmen hans var dyp og myndig, "Ikke rør deg."

Deres pust blandet seg, blikkene møttes, og Harper trodde han skulle kysse henne. Hjertet hennes slo ukontrollert, med flagrende øyevipper.

Mannens lepper plantet et ømt kyss på pannen hennes og omfavnet henne.

Så rørte han ved den rødmende kinnet hennes, stemmen hans var så mild: "Dette er din straff."

Harper var målløs. ...

Hun lot seg så lett rive med av hans ømhet, forført av hans milde vesen.

Den plutselige ringingen fra telefonen hennes dro Harper tilbake til virkeligheten fra den søte drømmen.

Hun trakk seg bevisst unna, ga plass.

Francis tok telefonen ute på balkongen.

Det varte i noen minutter før han la på og kom inn igjen.

Harper hadde allerede krøpet under dynen.

Uten å vente på at han skulle si noe, mumlet hun under teppet, "Lukk døren når du går."

"Få litt hvile," sa han, tok jakken sin, kastet et siste blikk mot sengen, og gikk.

Først da hun hørte døren lukke seg, rev Harper opp graviditetstesten hun hadde gjemt i skuffen.

Alle visste at Chloe var den eneste personen Francis noen gang hadde elsket. Hvordan kunne deres to års ekteskap sammenlignes med kjærligheten mellom Chloe og Francis.

Hun var nå litt lettet over at hun ikke hadde sagt noe om graviditeten.

På et privat sykehus

"Francis."

En svak stemme kalte fra sykesengen.

Chloe var kledd i en lilla V-hals kjole, som mykt omfavnet figuren hennes, fremhevet hennes slanke skikkelse.

Francis snudde seg og gikk bort, tonen hans var myk og omsorgsfull, "Du er våken."

"Beklager alt bryderiet," sa Chloe med et snev av skyldfølelse.

Ordene hennes var fulle av følelser, en påminnelse til Francis om at hun fortsatt er spesiell for ham.

"Det er ingen stor sak," svarte Francis, ansiktet hans viste lite følelser. "Sulten? Jeg kan få Victor til å hente noe."

"Jeg har ikke lyst på mat," sa Chloe mykt, stemmen hennes prøvende. "Hvor var du i kveld? Jeg avbrøt vel ikke noe, gjorde jeg?"

"Nei," svarte Francis rolig, mens han så på klokken. "Det er for sent. Du burde få litt hvile."

"Francis, jeg er redd," Chloes stemme brast da hun rakte ut for å ta på midjen hans bakfra.

"Blir du hos meg i natt, vil du ikke?"