Kapittel 5
Da Eric kom hjem, var det kaos. Broren hans, Alfaen, ropte ut ordre til ulike medlemmer av flokken. Kona hans gråt i hjørnet, og datteren hans var ingen steder å se.
Han så på broren sin. Han hadde planer for den lille tispa, og nå var de alle borte. For ikke å nevne hvilke konsekvenser det ville få hvis hun begynte å snakke til de rette folkene.
Han var ikke så bekymret for at hun skulle snakke, for hvem skulle hun fortelle det til? Hun kjente ingen.
Ingen i flokken ville hjelpe henne. Så hvordan hadde hun klart å rømme, og hvor gjemte den lille reservedelen seg? En ting er sikkert, hvis han finner henne, er hennes dager som reserve over.
Akkurat da kom Lily inn døren, og hun gikk rett til Alfaen. Sukk, han visste at broren hans knullet datteren sin regelmessig. Han var ikke sikker på hvordan det ville ende, men hvis det fortsatte mye lenger, ville han stoppe det selv.
"Alfa, jeg fant henne ingen steder, men jeg fant ut hvor hun jobbet, og de fortalte meg at hun avsluttet skiftet tidlig og dro med en mann. Navnet på hotellet er Ridgewood Inn, hun fikk betalt regelmessig, og ingen av oss visste det."
Alfa Michael slapp ut et sint brøl, "Ridgewood er der vi etterlot den drittspionen. Du tror vel ikke de kjente hverandre? Kanskje han på en eller annen måte fant ut hvilken familie hun er fra og bestemte seg for å ta henne."
Alfa Michael var rasende, planene hans for den jenta skulle gi ham mye penger. Jomfru-varulver var en sjeldenhet nå for tiden, så snart han hadde en i sikte, ble hun tatt og solgt som brukt vare. Han må få den lille tispa tilbake. Selv om hun nå var brukt, var han sikker på at han kunne finne en annen måte for henne å tjene penger for ham.
Han var allerede klar over at flokken hans var under etterforskning, men som vanlig ville ingen av de idiotene finne noe, de gjør aldri det, eller de kan kjøpes. Det var alltid minst én korrupt drittsekk i hver gruppe.
Uansett, jeg vil ha den lille tispa tilbake og låst inne i flokkens hus. Når hun først er der, vil hun aldri dra igjen. Hvis hun fortsatt er jomfru, skal han selge henne til høystbydende, hvis hun ikke er ren lenger, vel, da kunne han ha litt moro med niesen sin. Ikke som om han ikke har hatt nok moro med søsteren hennes.
Akkurat da løp en av hans håndhevere inn, "Vi har et etternavn, Alfa, det er MacPatton."
"Har du aktivert sporingsenheten på henne ennå?" Michael følte noen ganger at han ikke hadde annet enn idioter som flokkmedlemmer.
"Ja, den piper på en avstand av minst 430 mil nord for oss. GPS-en vil være oppe og kjøre innen en time."
Så den lille tispa har funnet en vei ut likevel, men ikke lenge, snart vil han ha henne tilbake og få henne til å angre på at hun noen gang tenkte på å dra. Snart.
Duncan satt i en stol på flokkens sykehus og ventet på å høre hva legen sa om helsen hennes. Han trodde det ville være en rask sjekk, men han har ventet i to timer nå. Akkurat da han skulle gå inn for å forsikre seg om at alt var i orden, kom sykepleieren ut og ba Duncan følge henne.
Han trodde han skulle se Adira, men i stedet tok hun ham med til legens kontor. Han begynte å bli bekymret da han satte seg ned og tenkte på alle grunnene til at han var der, og ingen av dem var gode.
Legen så på Alfas bekymrede ansikt, "Jeg beklager at jeg holdt deg ventende, vi måtte ta alle slags tester siden hun aldri har hatt en sjekk. Jeg kalte deg inn her på grunn av funnene mine. Den unge damen har vært gjennom mye, hun er undervektig og har flere bein som har vært brukket, men som ikke har blitt ordentlig helbredet."
"Det mest foruroligende vi fant var dette," han rakte Duncan en liten klar beholder med en liten enhet i. "Det var implantert i nakken hennes. Det er en sporingsenhet."
"For ikke å nevne alle arrene på kroppen hennes, ulven hennes burde ha helbredet dem uten å etterlate arr. Det forteller meg to ting, enten er ulven hennes for svak, eller så har de fått i seg varulvsgift for å gjøre dem svake."
"Hun er en sterk ung dame, men hun kan begynne å vise tegn på PTSD. Hvor alvorlig det vil bli, vet vi ikke ennå. Vi må vente og se hvilke tegn som dukker opp."
"Med det sagt, her er hva jeg vil at du skal gjøre. Først og fremst må hun spise, ikke bare junk food, men ekte mat også. Jeg vil at hun skal begynne å spise tre ganger om dagen med snacks imellom. Jeg sender henne også hjem med vitaminer og en krem for arrene hennes som skal påføres to ganger daglig i to uker. Det skal hjelpe med å myke dem opp slik at hun ikke blir så stiv."
Han rakte Duncan en annen flaske. "Disse er til hvis hun får et panikkanfall, de virker raskt. Hvis hun vil, kan jeg sette henne opp med vår psykolog. Hun vil ha andre metoder for å hjelpe henne å takle det. Jeg vil også si at hvis dere var parret, kunne du hjelpe henne mye mer med parbåndet. Men det er best om du lar henne gå i sitt eget tempo."
Duncan var rasende. Hva hadde de svina gjort mot henne, hvor mye hadde hun lidd? Han skulle sørge for at de ikke slapp unna med noe som helst. Om han måtte, ville han utslette hele flokken og være ferdig med dem.
"Nå følg meg, så tar jeg deg til henne, så dere kan dra hjem. Vi må kanskje få henne tilbake for å sette på plass bein som ikke gror ordentlig. Jeg tror også det er best om hun skifter litt mer og tar seg noen løpeturer, ikke lange til å begynne med, gå sakte og bygg opp styrken. Noen blodprøver vil ikke være klare på et par dager, jeg vil informere deg hvis det er noe bekymringsverdig i dem."
"Å, en ting til. Dette er noe vi er usikre på, men jeg vil at du skal vite at når hunnulver blir misbrukt, kan det noen ganger kaste systemene deres ut av balanse. Hun kan komme i brunst snart."
Da de stoppet i gangen, sto de foran Adiras undersøkelsesrom. Doktoren gestikulerte for ham å gå inn mens han fortsatte nedover gangen.
Duncan kikket litt gjennom døren først, det han så gjorde ham drepende sint. Han tankelinket Marco for å komme til flokkhospitalet NÅ!
Duncan gikk fram og tilbake utenfor undersøkelsesrommet da Marco kom løpende til ham. Marco tok én titt på vennen sin og visste at han ikke kom til å like det som kom. Først måtte han roe ham ned før han begynte å ødelegge ting.
Adira var kledd og ventet på at Duncan skulle komme og hente henne. De var alle hyggelige, men hun hatet sykehus, mest på grunn av lukten. Hun lurte på hva som tok så lang tid for ham å komme og hente henne. Det var et speil i full lengde på veggen, og da hun så på seg selv, kunne man ikke kjenne henne igjen selv om man sammenlignet før- og etterbilder.
Først ville Adira bare komme seg vekk herfra og fortsette med sin opprinnelige plan. Nå hadde hun bestemt seg for å prøve det ut litt. Partneren hennes er virkelig hyggelig og et syn for øyet, lukten hans driver henne til vanvidd, og han virker også som en virkelig god fyr. Hun kan ikke stole for mye på ham ennå, hun husket den siste leksen hun lærte ved å stole på en tilsynelatende god fyr. Det skulle aldri skje igjen, aldri.
Duncan viste Marco sporingsenheten, og han bannet flere lange banneord. "Hvem faen er det vi har med å gjøre her?"
"Jeg har en viss anelse, Marco, men ingenting solid ennå. Jeg har en jobb til deg, jeg vil at du tar denne sporingsenheten lenger nord herfra, omtrent to hundre mil, kan du dekke den distansen på motorsykkelen din?"
"Ja, det blir en kald tur, men jeg kan gjøre god tid, hvor skal jeg ta den?"
"Du skal opp til Cold Mountain-flokkens territorium. Du vil møte en gammel venn av meg fra militæret, han vil vite hva han skal gjøre med den. Han heter Jack, han er en varbjørn."
Med det tok Marco sporingsenheten og løp ut av sykehuset. Å få den sporingsenheten så langt vekk som mulig, la dem spore den dritten inn i varbjørnenes territorium, og se hvor langt de kommer.