Kapittel 4
Da Duncan kom ut av tankene sine, hørte han et bank på døren og søsteren hans som ropte at de måtte åpne før det skjedde en ulykke av episke proporsjoner.
Han åpnet døren og søsteren hans ramlet inn, bærende på poser og esker i alle former og størrelser.
"Jeg ser du har vært på shopping, Marnie."
Marnie lo, "Det kommer mer, jeg sendte Marco for å hente resten."
"Marnie, jeg sa bare nok til jeg kan ta henne med på shopping, dette ser ut som om du har kjøpt opp hele byen."
"Å, slutt å være så dramatisk og begynn å hjelpe meg."
Duncan begynte å laste av Marnie og sette alt ned midt på gulvet, akkurat da Marco kom inn i rommet og så ut som et pakkesel. Han gikk rett bort til der Duncan hadde lagt de andre tingene og dumpet alt i haugen.
Marco sendte en tanke til Duncan, "Hvis du vet hva som er bra for deg, løper du fort vekk. Jeg har tre søstre, husker du? Jeg har sett dette før, stol på meg, du vil ikke bli værende. De vil få deg til å gjøre ting ingen mann noen gang burde gjøre."
Marco snudde seg på hælen og løp ut av rommet.
Duncan så på Spare, hun så litt forvirret ut, han gikk bort til henne og tok henne i hånden.
"Spare, dette er min lillesøster, Marnie. Marnie, dette er min make og Luna, Spare."
Marnie begynte å hoppe opp og ned av begeistring, "Søt sassy melasse! Du fant din make."
Duncan lente seg inn og kysset Spare på toppen av hodet.
"Jeg må gå nå, har litt arbeid å gjøre. Dere to får ha det gøy."
Kanskje Marnie kan hjelpe deg med å finne et nytt navn. Jeg mente det da jeg sa at jeg ikke vil at du skal huske alt det tullet hver gang noen sier navnet hennes."
Med en veldig grasiøs bukk, forlot han rommet.
Marnie satte seg ned på sengen, og tok Spare med seg.
"Vi kommer til å bli veldig gode venner, det kan jeg bare føle. Vi snakker mens vi holder på."
Med det begynte hun å trekke ting ut av posene, før hun visste ordet av det, hadde hun sjampo, balsam, dusjsåpe og kroppslotion. Hun hadde alt og litt til som en jente kunne ønske seg på toalettartikler.
Marnie var en virvelvind av energi, nå tok hun ut sommerkjoler, jeans, T-skjorter, joggebukser og hettegensere, pysjamaser, nattkjoler, BH-er, undertøy, og ganske mange ting hun var sikker på at ikke var annet enn snorer. Det hun var usikker på, la Marnie bare i skapet uansett.
"Ok, nå skal vi skjemme deg bort, gi deg en makeover, og alt imellom."
Hun løp inn på badet og startet badekaret. Spare kunne lukte alt hun brukte, det var veldig sterkt. Marnie kom ut og så at Spare rynket på nesen av lukten.
"Jeg vet, jeg tok for mye og startet badet på nytt, det luktet som et fransk horehus på en fredagskveld."
"Ok, det er tid for ditt boblebad nå." Spare gikk inn på badet og begynte å ta av seg klærne da hun hørte Marnie gispe. Spare visste hva hun så på og snudde seg for å skjule dem.
De stirret på hverandre en liten stund før Marnie kastet seg over Spare og klemte henne. Marnie gråt og sa unnskyld om og om igjen.
Spare trakk seg tilbake og så på Marnies tårevåte ansikt.
"Jeg vil aldri høre deg si unnskyld igjen, det som ble gjort var ikke gjort av deg. Aldri si unnskyld for dritten andre drittsekker gjør."
Marnie klemte henne igjen og lot Spare gå i badekaret.
"Nå vil jeg at du skal slappe av og prøve alle badeskummene. Jeg kommer og henter deg om en halvtime."
Så snart Marnie lukket døren, sendte hun en tanke til Duncan.
"Visste du om alle de arrene på ryggen og beina hennes?"
"Marnie, hva i helvete snakker du om?"
"Duncan, hun har lange arr over ryggen og øvre lår, hun ser også ut som om hun ikke har spist et godt måltid på veldig, veldig lenge. Hvorfor heter hun Spare?"
Marnie ventet på at Duncan skulle svare, i stedet åpnet soveromsdøren seg og der sto en veldig sint Duncan.
Han gikk forbi Marnie på vei til badet, Marnie grep ham og trakk ham tilbake.
"Hvis du går inn der sint, mens hun er naken i badekaret, vil du aldri få henne til å stole på deg. Badekaret er der en kvinne er mest sårbar. Så ro deg ned og gå tilbake til dine Alfa-oppgaver."
Duncan så på Marnie en stund til han roet seg ned.
"Greit, jeg går, men jeg vil vite alt og alt hun forteller deg, skjønner?"
Marnie nikket med hodet og dyttet ham ut i gangen, lukket og låste døren bak ham.
Lily gikk rasende gjennom gangene på videregående skole, uansett hvor hun så, kunne hun ikke finne "Den Overflødige" noe sted, og ingen av vennene hennes kunne heller.
Åh, den lille tispa skal få betale for dette, hvordan våger hun å ikke møte opp på skolen, hun skulle gi Lily svarene til prøven. Hvis hun ikke får bestått denne, må hun kanskje ta sommerskole, og det var ingen sjanse i verden for at hun skulle lide den ydmykelsen.
Det var ikke noe valg, hun ba vennene sine fortelle læreren at hun var syk og gikk hjem. Hun stormet ut av skolen, trampende i fire-tommers hæler. Hun kom til sin splitter nye BMW og spant ut av parkeringsplassen. Hun kjørte som en rakett rett hjem.
Lily stormet rød i ansiktet inn i huset, og moren hennes, Joanne, stoppet henne.
"Hva i helvete gjør du hjemme? Du skal være midt i eksamener akkurat nå."
"Mamma, den lille tispa dukket aldri opp for å gi meg svarene, jeg måtte fortelle dem at jeg var syk og gikk hjem."
Moren hennes freste i sinne. Hun stormet opp til loftet for å lære "Den Overflødige" en ny lekse, hun burde være død der oppe. Det var den eneste unnskyldningen hun ville akseptere, selv da kunne hun fortsatt bruke pisken på henne.
Da de kom til loftsdøren, brukte Joanne nøkkelen sin og låste opp døren. De ble møtt med stillhet, og da de slo på lyset, så de seg rundt i det tomme rommet. Det så ut som om hun hadde pakket sakene sine og dratt.
Joanne ble rasende og dyttet over kommoden, som smadret i biter da den traff gulvet. Hvordan kunne den lille tispa gjøre dette, hvordan våger hun å tro at hun kan dra?
"Hva gjør vi nå, mamma?"
"Vi finner tispa og banker henne tilbake til underkastelse igjen. Jeg skal kontakte faren din og be ham komme hjem. Hun vet for mye, vi kan ikke la henne forlate flokkens territorium."
Joanne dyttet Lily ut av huset.
"Gå og begynn å lete etter den lille tispa, og når skolen er ferdig, få vennene dine til å hjelpe deg. Jeg skal rett til Alfa Michael og informere ham om hva som skjer."
Lily kjørte av gårde, usikker på hvor hun skulle lete, det er ikke som om "Den Overflødige" hang ut noe sted hun likte å gå. Så fikk hun en idé, noe som var ganske sjeldent for henne.
Den lille tispa hadde en jobb på et lokalt hotell, nå må hun bare finne ut hvilket og begynne å stille spørsmål. For å være ærlig, innerst inne håpet hun at "Den Overflødige" hadde klart å rømme.
"Den Overflødige" var nå kledd i komfortable jeans og en myk T-skjorte. Marnie hadde drevet med håret hennes, prøvd sminke og kremer, og i løpet av alt dette spiste de pizza. Hun visste nå hvordan det var å være en av Barbie-hodene som små jenter leker med.
"Marnie, hva skal jeg kalle meg selv? Jeg vil ikke ha dette navnet, selv om det er alt jeg har kjent."
"Vel, er det et annet navn du alltid har likt, du kan prøve det en stund og se om det passer for deg. Hva sier ulven din?"
"Den Overflødige" kommuniserte mentalt med Artemis, "Vel, har du noen ideer?"
Artemis var stille en stund, og så sa hun, "Adira".
"Artemis sier Adira, jeg liker det."
"Veldig bra, jeg navngir deg Adira Marie MacPatton. Jeg ga deg mellomnavnet mitt, som søstre kan vi nå dele det."
Marnie kommuniserte mentalt med Duncan og fortalte ham navnet de hadde bestemt seg for, slik at han kunne få alt papirarbeidet klart.
Duncan sa navnet, han og ulven hans var begge enige om at det var det rette valget, et vakkert valg. Et perfekt navn for hans perfekte make.
Da kvelden kom, gikk Duncan for å eskortere damene til middag, dette ville være Adiras første gang å spise sammen med andre av denne størrelsen, så han skulle være så nær som hun tillot ham å være. Han ville aldri at hun skulle føle seg alene eller uvelkommen.
Da hun kom ned med søsteren hans, kunne han ikke tro sine egne øyne, var det mulig for henne å være enda vakrere? Det ble vanskeligere å motstå henne. Han rakte ut hånden, og hun ga den lett, noe som gledet Duncan.
Ingen skal noen gang skade henne igjen, hvis de prøver, vil Duncan rive dem i fillebiter.
Han eskorterte henne til bordet deres og begynte å introdusere henne for sin Beta Marco og noen av de eldre som satt med dem. Alle var glade for at Duncan hadde funnet sin make, og de var velkomne mot Adira.
Han så på henne mens hun synlig ble mer og mer komfortabel. Hun smilte til og med mens de avsluttet desserten.