Skjebnens Hender

Kapittel 3

Kapittel 3

Spare våknet og følte at hun fortsatt drømte. Sengen var så varm og myk, og det var en duft som drev henne til vanvidd mens hun gned ansiktet over puten. Hun hadde aldri hatt en så komfortabel seng før.

Hun våknet med et rykk, uten å vite hvor hun var, før Artemis lattermildt informerte henne om at de hadde tilbrakt natten i makens seng.

Hun kom seg raskt ut av sengen og så seg rundt i rommet. Det var stort, og det var ikke mange dekorasjoner. På den ene siden var det en sofa med en veldig stor TV.

Fargene var mest blå og grå. Man kunne tydelig se at det tilhørte en mann. Da hun snudde seg for å se på resten av rommet, så hun ham sove på en feltseng. Han så ikke veldig komfortabel ut. Han hang halvveis ut av den.

Hun beveget seg stille bort til ham. Teppet var nede rundt hoftene hans mens han snorket svakt. Hun betraktet ham. Ingen skulle se så bra ut, med brede skuldre og mørkt hår som dekket den veltrente brystkassen hans.

Hun fulgte det håret til det forsvant under teppet. Artemis peste så hardt at Spare begynte å puste hardere også. Duften hans var så sterk akkurat her at hun ikke kunne kontrollere hendene sine. Hun klarte å stoppe seg selv før hun nesten rørte ved ham.

Hun snudde seg og fant en annen dør. Da hun åpnet den, fant hun til sin glede et bad. Hun måtte tisse så mye at øynene hennes nesten fløt. Hun lurte på hvordan resten av stedet så ut.

Da hun gikk inn på badet, åpnet Duncan øynene. Han lot som om han sov for å se hva hun ville gjøre. Han kunne fortsatt lukte hennes opphisselse i luften.

Han kjørte hånden gjennom håret i frustrasjon, og koblet seg mentalt til ulven sin: "Apollo, dette kommer til å bli det tøffeste vi noen gang har gjort." Apollo var grinete enig og gikk tilbake til å sove.

Han reiste seg, tok på seg noen uformelle klær, og ventet på at hun skulle bli ferdig på badet. Han plukket opp skoene hennes, men de hadde hull i bunnen, så hun hadde satt et stykke gaffateip over dem.

Han tok konvolutten med pengene hennes ut av safen og la den på nattbordet. Han ville ikke at hun skulle tro at hun ikke kunne beholde dem. Han gikk bort til skuffen der han hadde lagt klærne hennes kvelden før, og det var ingenting spesielt med dem.

Hun kom ikke til å bli glad, men det var ingen måte Luna skulle bruke de klærne igjen. Han reiste seg og gikk for å sette seg på feltsengen akkurat da hun kom ut av badet.

De så på hverandre en liten stund; Spare rødmet og så til slutt bort. Hun satte seg ned på sengen, nedslått.

Duncan så dette og krympet seg da han gikk og satte seg på sengen ved siden av henne.

"Jeg har bestilt frokost til oss begge her. Jeg håper vi kan snakke om alt."

Hun var takknemlig for det; hun hadde ikke følt for å møte nye medlemmer av flokken ennå. Akkurat da kom det et bank på døren. Duncan åpnet den, og to jenter kom inn fnisende mens de satte ned to brett fulle av mat og drikke.

De dro like raskt som de kom, noe Spare var glad for. Hun trengte ikke at noen ga henne blikk. Hun hatet å være i rampelyset; det gjorde at hun følte seg sårbar.

Hun satte seg ved bordet og så på all maten; det luktet som himmelen.

"Er alt dette til meg?"

Han nikket, uten å vite hvordan han skulle svare på det.

Hun kastet ikke bort tid; hun grep gaffelen og gravde i maten med stor appetitt.

Duncan så på henne spise. I det minste hadde hun matlyst. Det fikk ham til å lure på hvor ille ting hadde vært for henne i det huset. Hun skulle få all maten og snacksene han kunne gi henne.

"Så, lille ulv, fortell meg om den merkelige teddybjørnen; hva er historien hans?"

"Han heter Max. Jeg laget ham da jeg var seks år gammel. Jeg fikk ikke lov til å ha egne leker. Søsteren min derimot, kastet store raserianfall og ødela kosedyrene sine. Så en dag begynte jeg å samle deler fra søpla og laget Max."

"Gjorde du noe med familien din?"

"Nei, jeg måtte holde meg ute av syne; jeg fikk ikke engang bruke hoveddøren."

Duncan ble mer og mer sint mens denne samtalen fortsatte, og tok et dypt pust for å roe seg selv og ulven sin ned.

"Hva med mat? Hvis du ikke fikk være rundt dem, hvordan spiste du?"

"Da jeg var liten, ventet jeg til alle hadde gått til sengs, og så snek jeg meg ned og stjal litt mat. Hvis de merket at noe manglet, sa de aldri noe, selv om jeg ble straffet hardt når jeg ble tatt på fersken en av gangene jeg snek meg ut av rommet mitt."

Ok, han skulle slutte å stille de spørsmålene, ellers ville han slå hull i veggene.

"Jeg vet at jeg ødela planene dine om å komme deg ut derfra og gå på universitetet. Men la meg si dette først: Du kan gå på hvilket som helst universitet du vil og studere hva du vil.

Hun reiste seg og grep konvolutten med pengene sine inni, og hun rakte den til ham.

"Her, ta dette for å hjelpe til med å betale for tingene mine. Det er ikke mye, egentlig, men det er noe. Jeg kan også jobbe med rengjøring eller matlaging for å tjene resten."

"Du skal aldri bekymre deg for penger igjen; de pengene er dine til å bruke på hva som helst som fanger din interesse. Jeg vil ikke ha dem, og du skal ikke prøve å gi dem til meg eller noen andre i denne flokken."

"Hvis du gjør noe rengjøring eller matlaging, er det fordi du vil, ikke fordi du føler at du må betale for å være her. Jeg skal skjemme deg bort, selv om du ikke liker det."

"Min lille ulv, du er min make, og ingen skal skade deg igjen, du skal ikke mangle noe."

Hun bare stirret på ham med åpen munn i sjokk.

"Du kan ikke være min make. Å kreve en make er en dårlig ting i vår flokk, vel, ikke alltid, men vanligvis mer enn ikke."

"Hva mener du med at å kreve en make er en dårlig ting?"

"Vel, jeg hører bare sladder her og der, men de to siste jentene som fant sine maker ble avvist og forsvant dagen etter."

"Alle sa at det var på grunn av smerten ved avvisningen at de ville komme tilbake etter en stund, men de kom aldri tilbake, og bare sist helg skjedde det igjen med to andre jenter."

"Jeg hørte også rykter om at deres maker solgte dem."

Duncan satt der i stillhet, lamslått. Hva i helvete foregikk i den flokken? Kunne de alle være slimboller? Avviste hannene sine maker for å tjene penger?

"Spare, jeg vil at du skal vite at dette ikke er normal oppførsel for maker. En make er din andre halvdel, som skal verdsettes og elskes for alltid. Det er en gave fra månegudinnen."

"En ting til, jeg vil at du skal velge et annet navn enn Spare; jeg vil ikke at den fornærmelsen skal slenges i ansiktet ditt hver gang noen sier navnet ditt."

"Jeg vet ikke hvilket navn jeg skal velge, for å være ærlig."

"Det vil komme til deg, ikke bekymre deg. Du har masse tid. Min søster Marnie kommer snart. Hun har nye klær til deg og alle slags ting, jeg er sikker. Hun elsker shopping."

"Kanskje dere to kan finne på et navn. Bare for i dag og i morgen også, vil jeg at du skal slappe av og skjemme deg bort. Når Marnie kommer, gjør hva enn jenter gjør når de er sammen."

"Eh, Duncan. Jeg hadde ingen venner. Min eneste venn er ulven min, Artemis."

Ved omtalen av ulven hennes, kviknet Apollo til og begynte å fortelle Duncan hvilke spørsmål han skulle stille dem.

"Hvordan ser ulven din ut? Kan du skifte?"

"Vil du at jeg skal vise deg?"

Duncan nikket bare med hodet, det faktum at hun ville vise ham betydde at hun i det minste hadde litt tillit til ham.

"Ok, men snu deg rundt. Jeg har aldri vært naken foran noen før."

Duncan snudde seg rundt. Etter en liten stund hørte han et lite bjeff bak seg. Han snudde seg tilbake og så den vakreste ulven han noen gang hadde sett. Hun var snøhvit med små sorte tupper på potene. Hun hadde enda mørkere øyne enn Spare hadde.

Apollo danset rundt begeistret i hodet hans. Artemis satt bare og stirret på ham som om hun vurderte ham.

Duncan kledde seg raskt av og forvandlet seg til Apollo. Han var en gyllen ulv med glødende ravfargede øyne. Apollo la seg ned i en liggende posisjon for ikke å skremme Artemis.

Artemis slapp ut et lite begeistret bjeff og gikk bort til Apollo, gned seg mot ham. Apollo lå der selvsikkert. Duncan følte hans glede og var glad for ham. Apollo snakket til Duncan.

"Du vil få din snart også, vi må bare vinne hennes tillit, hun har vært gjennom for mye. Hun trenger tid til å helbrede."

Artemis tok så Spares skjorte og gikk til badet. Spare kom ut kort tid etter. Apollo var fortsatt der og ventet på henne.

Hun rakte ut en hånd for å klø ham bak øret. Apollo så ut som en idiot med tungen hengende ut til siden.

"Du er veldig kjekk, Apollo, takk."

Med det sto Duncan foran henne igjen, naken. Hun snudde raskt hodet, men ikke før hun fikk et lite glimt av ham og rødmet. Duncan var glad, nesten euforisk: "Hun er vår, Apollo. Ingenting vil ta henne fra oss. Ikke engang henne."