Kapittel 2
Kapittel 2
Duncan
"Nei, min lille Spare. Du kommer ikke til å like dette, men du er min make, og du skal bli med meg til flokken min."
"Hva!! Nei! Vær så snill, jeg kan ikke! Jeg skal uteksamineres om tre måneder. Jeg har spart opp penger slik at jeg kan dra herfra og begynne på universitetet. Det er det eneste jeg har hatt å holde fast ved alle disse årene. Jeg lover at jeg ikke skal fortelle noen. Tro meg, jeg har ingen å fortelle det til."
Hennes bønn knuste hjertet mitt. Det var ingen måte jeg kunne la min make bli igjen i dette helveteshullet.
"Når skiftet ditt er over, drar vi til huset ditt sammen og samler tingene dine stille og rolig. Så drar vi til flokken min, hvor vi kan ordne opp i alt. Jeg lover."
Tredjepersonsperspektiv
Spare burde være sint hver gang hun så på ham og luktet hans deilige duft. Hun ble bare helt svak i knærne. Hun ville skrike, men alt hun gjorde var å nikke med hodet. Det burde ikke være for vanskelig å få tak i tingene hennes siden de skulle bort. De skulle ut på byen i kveld for en slags feiring.
Spare avsluttet skiftet sitt og returnerte til Duncans rom. Han bar på en ryggsekk mens han ledet henne til lastebilen sin. "Ok, min lille ulv. Tid for å hente tingene dine, og jeg skal få deg langt bort herfra."
Han måtte være nesten helbredet siden han ikke gikk rart lenger.
De kjørte i stillhet og parkerte på en sidegate fra huset hennes. Hun tok et blikk på ham da hun gikk ut av lastebilen. Han smilte et ulvesmil, "Lille ulv, ikke få meg til å jage deg. I det minste ikke i kveld." Han kunne se henne skjelve da hun gikk tilbake til huset sitt.
Han visste at han løy for henne da han sa at grunnen til at hun måtte bli med ham var at hun visste at han var der. Han kunne bare ikke forlate henne og vite at hun bodde i det huset med den familien.
Han hadde endelig funnet sin make. Han skulle aldri slippe henne ut av syne igjen. De måtte gjøre noe med navnet hennes. Han nektet å fortsette å kalle henne Spare. Moren hennes var en grusom heks for å gi henne det navnet.
Spare samlet de få tingene hun hadde og pengene hun hadde spart opp. Sint pakket hun alt inn i en gammel duffelbag. Hun tok med seg Max, teddybjørnen hun hadde laget av alle de opprevne bjørnene Lilly kastet bort i sine raserianfall.
Hun snek seg ut av huset igjen. Hun gikk opp til lastebilen og forbannet seg selv og dette makebåndet, hun rev opp døren, satte seg inn og smelte den igjen, akkurat da familien hennes kjørte opp i oppkjørselen. Hun dukket ned lavt slik at de ikke skulle se henne, ikke at det spilte så stor rolle. De kunne aldri se henne uansett.
Det er en lang tur på 400 mil når det er en sint hunnulv i lastebilen med ham. Først sa han ingenting, men da han så over på hennes stille skikkelse, la han merke til tårer som rant nedover ansiktet hennes. "Faen," bemerket ulven hans i tankene. "Du må snakke med henne, og vi kan ikke ha vår make gråtende."
"Hør, jeg beklager planene dine. Jeg lover å gjøre det godt igjen. Livet ditt kommer til å forandre seg som min Luna. Flokken min er sterk, og vi har over 2000 medlemmer. Alle er krigere. Du vil være trygg. Jeg skal sørge for at du aldri må være rundt de idiotene igjen."
"Vil ikke krigerflokken din bli skuffet over en Luna som ikke kan kjempe? Jeg fikk aldri lov til å trene."
Duncan tenkte ikke engang over det; det spilte ingen rolle for ham, og det vil ikke spille noen rolle for flokken hans heller. Han var mer bekymret for at hun var så tynn at hun trengte å spise bedre. Han skulle ta henne rett til flokkens lege for en sjekk. Sørge for at hun er ok. Så skulle de spise frokost og få henne til å slå seg ned i rommet hans.
Han visste at hun var sint, og å sette henne i rommet hans kom ikke til å gjøre ting bedre. Han brydde seg ikke; han skulle sette henne der han visste at hun var trygg. Dessuten, hun måtte venne seg til det; det kom til å bli hennes rom også.
Hun hadde sovnet for to timer siden da de nesten var hjemme. Ti minutter senere kjørte han opp til porten, og vaktene vinket ham gjennom. Han kom opp til flokkens hus og parkerte lastebilen. Han så over på henne, hun måtte ha vært utslitt for å sove så dypt.
Han bestemte seg for å endre planene sine litt. Han skulle ta henne til sengen sin og la henne sove. Han bar henne inn i huset mens ulike flokkmedlemmer stirret nysgjerrig.
En gang i rommet sitt, la han henne ned på sengen sin, tok av henne skoene og jakken, og dekket henne til med teppene sine; det var en veldig tilfredsstillende følelse å se henne i sengen hans. Han bestemte seg for å se i duffelbagen hennes, det var ikke mye der, det var sikkert. En merkelig utseende teddybjørn, et par T-skjorter, et par jeans, et par truser og en BH.
På bunnen lå det en konvolutt. Han kikket inni. Det måtte være pengene hun hadde spart opp. Han telte dem. Det var over tre tusen dollar der. Han gikk bort til det skjulte safen sin og la pengene der for henne. Han noterte seg størrelsene på klærne hennes og la dem pent i øverste skuffen i kommoden sin.
Han lot henne sove og koblet seg mentalt til betaen sin, Marco, for å møte ham på kontoret. Marco var allerede der og ventet på ham, med et stort smil om munnen. Ducan lo, det skjer ikke mye her som han ikke vet om eller finner ut av.
"Så, Duncan, fant du noe interessant hos Rising 'Nasty' Moon-pakken?"
"Du vet at jeg gjorde det, drittsekk. Jeg fant min make, og du kommer ikke til å tro hvem hun er."
"Vel, ikke hold meg i spenning, drama queen, hvem er hun?"
"Hun er den vakreste skapningen jeg noen gang har sett. Hun heter Spare Williams, ja, som i Williams fra Rising Moon-pakken. Hun er deres andre valp, tvillinger. Hun er ikke noe som den slaskete løsen Lily. Hun fant meg bevisstløs på hotellgulvet, hun er, eller var, en hushjelp der."
"Spare? Som i reservedekk? Det er ikke et hyggelig navn. Marco sa med avsky, hvordan kunne en mor gjøre det mot barnet sitt? Seriøst, denne pakken er et møkkahull. Fikk du noen bevis før de oppdaget deg?"
"Jeg fikk noen navn på steder å undersøke og navn på savnede jenter; ikke alle er ulver heller. Det virker som om de liker variasjon. De tar jenter fra menneskelige byer også, ikke for mange om gangen og ikke på samme sted."
"Kanskje din make vet noen ting?"
"Jeg tror ikke det, hun levde i skyggene. Jeg tviler på at mange i pakken visste om hennes eksistens. Du har rett, det skader ikke å spørre henne, selv om hun er sint på meg akkurat nå."
"Å, virkelig, og vær så snill å fortelle hvorfor hun er sint på deg? Brukte du din ikke-så-sjarmerende sjarm på henne kanskje?"
"Nei, det viser seg at jeg ødela planene hennes om å rømme fra pakken sin. Hun sparte hver eneste krone for å komme seg til college. Jeg vet ikke hvordan livet hennes var, men jeg kan fortelle deg at det ikke var så bra."
"Hun er undervektig for det første. Hun er like nervøs som en katt med lang hale i en gyngestolfabrikk. Jeg kan også fortelle deg at hun er smart og oppfinnsom. Hun er også rask og kommer sannsynligvis til å planlegge å rømme herfra også, i det minste til vi kan vise henne hvordan en pakke virkelig er."
"Ærlig talt, jeg tror ikke planen hennes om å rømme ville ha fungert, selv om de behandlet henne slik de gjorde. Jeg tror ikke de ville ha likt at hun dro. De ville kanskje trodd at hun visste for mye."
"Vi tar det rolig, Duncan. Hun kommer til å være redd og mistroisk en stund, men vi skal vinne henne over. Vise henne at hun ikke trenger å gi opp drømmene sine heller."
Duncan
Marco dro for å sjekke grensepatruljen, og jeg gikk til sengs. Jeg satt på kontoret mitt og så på ilden i peisen, tenkte på min fantastiske make og alt hun måtte gjennom for å bli normal igjen.
Jeg vet at jeg må ta det rolig med henne og vinne hennes tillit. Jeg skulle tilbake til familiens hus og se meg rundt. Jeg måtte bruke min spesielle evne til å bli usynlig. Hele den flokken er en haug med slanger, som virkelig trenger å bli tatt ned.
Når det gjelder Spares drømmer om å gå på universitetet, hadde jeg ingen problemer med å hjelpe henne med å oppnå den drømmen. Jeg skulle også få henne til å endre navnet sitt; jeg ville ikke at det navnet skulle være en påminnelse om hva de gjorde mot henne resten av livet.
Jeg sendte en melding til Marnie, søsteren min, og ba henne skaffe nok klær til Spare for noen uker til vi kunne ta henne med på shopping.
Marnie var en veldig munter og klok nitten år gammel hun-ulv, men hun hadde også en slem side hvis noen rotet med noen hun brydde seg om. Hun svarte tilbake at hun ville være der i morgen ettermiddag med alle tingene Spare kunne trenge.
Da det var tid for å legge seg, fikk jeg noen til å bringe en ekstra feltseng til soverommet mitt. Jeg ville ikke skremme henne med en gang ved å klatre opp i sengen med henne.
Da jeg kom inn på rommet mitt, traff duften hennes meg som et løpsk tog. Ulven min ville pare seg med henne og markere henne med en gang. Jeg kjølte ham ned ved å minne ham på at vi måtte vinne hennes tillit først. Der lå hun, sovende i sengen sin. Hun visste det kanskje ikke ennå, men det kom til å være den eneste sengen hun skulle sove i resten av livet.
Hun klemte den rare bjørnen og puten min. Jeg må spørre henne hva greia med den bjørnen er. Den så ut som den var satt sammen av en haug med andre kosedyr.
Hun var enda vakrere når hun sov. Gud, duften hennes fikk en varmere, søvnig kvalitet, som gjorde at munnen min vannet og kuken min ble hard i forventning. Sukker, dette kommer ikke til å bli lett å ta det rolig. Jeg visste at jeg kom til å trenge flere kalde dusjer, så jeg gikk inn på badet for min første.