Kapittel 7
Det var Elizabeth!
Esme traff bakken, og Alexander skyndte seg for å hjelpe henne opp. Elizabeth falt ned på knærne, rev av Landons slips og kastet det bort.
Esme ristet på hodet mot Alexander, før hun stirret sint på Elizabeth, "Elizabeth, Percy-familien kan kanskje skjemme deg bort, men nå er ikke tiden for dramaet ditt. Hvis noen dør..."
Elizabeths øyne var iskald, "Hold kjeft."
Esme ble forskrekket. Elizabeths blikk var så intenst, det sendte frysninger nedover ryggen hennes.
Elizabeth vendte seg mot Alexander, som fortsatt holdt Esme, "Herr Tudor, kontroller forloveden din."
Alexanders ansikt ble stramt. Denne siden av Elizabeth var ny for ham. "Elizabeth, Esme er bare bekymret for deg. Ikke vær så utakknemlig!"
Elizabeth smilte skjevt.
Bekymret for henne? Eller bekymret for at hun skulle redde Landon og stjele rampelyset?
"Elizabeth, seriøst, ikke bland deg inn," advarte Alexander, med rynkede bryn.
Elizabeth ga ham et bittert smil. "Du tror jeg er ubrukelig også, hva?"
Hans stillhet sa alt.
Hun sukket, "Etter alle disse årene, forstår du meg fortsatt ikke."
Alexanders ansikt vred seg av frustrasjon.
Elizabeth trakk frem en penn. Alle stivnet.
"Hva gjør hun?"
"Percy-familiens tabbe må ikke gjøre ting verre..."
Mens hviskingen tiltok, gjorde Elizabeth noe vilt.
Hun skrudde opp pennen og stakk den inn i Mr. Stewarts hals. Raskt og presist.
Esme grep Alexanders arm, øynene vidåpne.
Lagde hun en nødluftvei?
Elizabeth var fryktløs!
Tiden virket å stå stille til Landons fingre rørte seg.
Akkurat da ropte noen utenfor, "Ambulansen er her!"
Medisinsk personell stormet inn.
Elizabeth pustet endelig ut, hjalp til med å løfte Landon opp på båren, og orienterte legene mens de gikk.
"Mannen har medfødt hjertesykdom. Da han først besvimte, ga vi ham rasktvirkende hjertemedisin. Han våknet litt, men falt så i koma igjen."
"Jeg tror han har alvorlig astma, kanskje til og med en blokkert luftvei. I en knipe, satte jeg opp en nødluftvei."
Mengden svarte, "Mr. Stewart har ikke astma! Du høres fancy ut, men er du egentlig en ekte lege?"
"Hvis hun er legit, skal jeg gå ned på kne og be om unnskyldning!"
Alle øyne var på Elizabeth, brennende av nysgjerrighet.
Elizabeth smilte skjevt, en gnist av spenning i øynene.
Dette veddemålet hørtes morsomt ut.
Akkurat da brøt en panisk stemme gjennom, "Min far har alvorlig astma!"
Alle snudde seg for å se Joseph Stewart, Landons sønn, storme inn.
Elizabeth kjente en skarp smerte i håndflaten sin og så ned. Hun hadde kuttet seg med pennen i hastverket.
"Min far har astma. Vi har bare aldri fortalt noen, fordi det ikke akkurat er noe vi reklamerer med," sa Joseph.
Legen, etter en rask sjekk, roet mengden, "Du traff blink. Din raske tenkning og handling var spot on! Takk for at du kjøpte oss tid. Uten deg, kunne han ha..."
Salen ble dødssilent i løpet av et øyeblikk.
Vent, kunne denne såkalte "ubrukelige" Elizabeth faktisk ha noen reelle ferdigheter?
Alexander var ikke særlig overrasket.
Elizabeth hadde alltid vært interessert i medisin. Hun hadde slukt tonnevis av medisinske bøker og til og med publisert noen SCI-artikler.
Hennes medisinske ferdigheter var ekte.
Men på en eller annen måte, som hennes ektemann, hadde han begynt å se henne som en ingen, akkurat som alle andre.
Når han tenkte tilbake på hva Elizabeth hadde sagt tidligere, følte Alexander en merkelig stikk av skam.
Elizabeth snudde seg, svaiet litt, og tok et ustøtt skritt bakover.
Hun hadde lavt blodsukker og hadde ikke sovet godt de siste dagene.
Alexander rynket pannen, fornemmet at hun var i ferd med å besvime, og beveget seg instinktivt fremover.
Plutselig støttet noen henne rundt midjen.
Elizabeth så opp for å se Joseph holde henne, stemmen hans myk, "Frøken Percy, går det bra?"
Elizabeth kastet et blikk mot Alexander fra øyekroken. Uansett hva Esme hadde sagt, fikk det ham til å løfte henne opp og gå ut med en gang.
Elizabeth så bort, skuffelsen skyllet over henne, hjertet verket som om det var stukket med en nål.
"Jeg har det bra," mumlet Elizabeth.
Joseph trakk et visittkort fra lommen og rakte det til Elizabeth. "Takk for at du reddet faren min. Her er kortet mitt. Stewart-familien skal sørge for å takke deg ordentlig!"
"Herr Stewart, herr Stewart, det er ikke nødvendig med slik formalitet. Kom deg til sykehuset først," svarte Elizabeth rolig.
Joseph nikket og gikk.
Elizabeth kastet et blikk rundt på mengden.
Alle så litt urolige ut.
Hun tok rolig en desinfiserende serviett for å rense såret sitt. "Så, hvem var det som sa de skulle knele og be om unnskyldning til meg?"
Folkene som var i ferd med å gå, stivnet plutselig.
Rommet ble dødssilent, og en mann i trettiårene ble dyttet frem.
Elizabeth så på ham og sa ett ord, "Knel!"