Kapittel 6 - Over djevelen
Lily
Å bli avvist er skikkelig kjipt. Selv om jeg er sammen med Jeremy nå, endrer det ikke det faktum at jeg har en make. Etter å ha blitt avvist, er det dager hvor jeg føler at jeg vil dø. Som menstruasjon, bare verre.
Innsiden min vrir seg og jeg føler meg som om jeg brenner. Hendene mine blir svake og varme. Bena mine blir som gelé, og hele kroppen verker. Verst av alt, hjertet mitt gjør vondt, og jeg klarer aldri å slutte å gråte.
I går var en slik dag, jeg måtte melde meg syk, og Megan måtte ta min plass i å trene nybegynnerne. Og i dag har jeg fri, men det har ikke Megan, så hun er irritert. Hun har alltid måttet ta min plass, men av en eller annen grunn har jeg vanligvis fri på hennes fridager. Så nå er jeg på en billigbutikk og kjøper kjeks og muffins så hun ikke skal hate meg. Hun tilgir meg nesten med en gang - hvis jeg får tak i de med sjokoladebiter, altså.
Jeg snakker med et medlem av flokken, kjøper godteriet og setter meg i bilen. Det er ikke en glamorøs bil, men alfaen ga den til meg som en belønning for at jeg lærte å slåss raskt. Tilsynelatende forventes det at medlemmer av Dark Moon-flokken på min alder skal være på militærnivå. Noe jeg syntes var absurd, helt til en baby slo meg...
Jeg parkerer bilen og går inn i flokkens treningsstudio. Inne ser jeg Victor og Megan trene gruppene sine gjennom glassveggene. Med et dypt sukk går jeg mot Megans rom, og øynene hennes smalner når hun ser meg. Jeg åpner døren og går mot henne. Jeg bukker for de små barna og gir dem et smil.
"Du har bedre en god unnskyldning for å komme hit uten innvollene dine i hånda."
"Æsj!" De små barna hun trener begynner å le.
"Sa jeg at dere kunne stoppe?!" Hun klapper i hendene, og de fortsetter med spensthopp. Øynene hennes stirrer på dem igjen før hun fester blikket på meg, "Vel?"
"Jeg beklager, jeg hadde bare min dag."
Jeg føler meg skyldig. De burde ha stoppet nå. Hjertet mitt ville gjort vondt når Chase kysset eller gjorde andre ting med andre jenter, og så sluttet det, så jeg burde ikke ha disse dagene lenger. Og jeg vet at Chase ikke er med andre jenter fordi ulven min forteller meg det. Han har ikke vært det på fire måneder nå.
Megan griper armen min og trekker meg til hjørnet selv om vi begge vet at barna vil høre alt. "Hør, jeg forstår, men burde du ikke være over det nå? Si til ulven din at hun skal manne seg opp eller noe. Jeg elsker deg, men jeg liker å hvile på fridagene mine. Spesielt i helgene."
"Jeg vet," jeg klør meg i bakhodet, "jeg vet ikke. Jeg har allerede vært hos flokkens lege, men han sier det varierer. Noen har vondt hele tiden, og andre har vondt på spesifikke tider av dagen, han sier jeg er en av de heldige."
Megan fnyser, "Heldig, min rumpe..." Øynene hennes mørkner et øyeblikk, "Kan det være..." Megan lener hodet nærmere mitt. "Er du ikke over ham eller...?" spør hun meg gjennom tankelinken.
Jeg gir henne et blikk, "Du vet at jeg er det."
Hun lener seg tilbake, "Greit." Hun rynker pannen og napper posen ut av hendene mine, "Det er bedre at det er sjokoladebiter i disse, ellers sverger jeg at jeg erklærer krig mot din sprettende rumpe."
Jeg lager et ansikt, "Jeg er lei av at du sier sprettende, bare stopp." Jeg rister på hodet og går ut, men ikke før jeg hører hennes overdrevne latter.
"Å hei, jeg har lett etter deg."
Jeg stopper og snur meg. "Å, hei Xavier." Han tårner over meg og sender meg et smil.
Xavier er et medlem av flokken som står nest i køen som beta. Han er veldig hyggelig, men mest av alt, han er kjekk. Jeg liker Jeremy, og Xavier kommer ikke i nærheten, men han har bare denne bad boy-auraen. Det er litt attraktivt, på en måte.
"Hei, alfaen vil at du skal komme til kontoret hans. Han sier det er viktig."
"Å, ok." Jeg rynker pannen, "Sa han hva det gjaldt?"
Xavier klør seg i nakken. "Nei, han sa bare at jeg skulle sende deg med en gang. Jeremy, Jesse og Victor venter allerede."
Hjertet mitt banker i forventning, "Kommer du for å hente Megan?" Jeg peker bak meg.
"Ja, begge dere to har blokkert tankelinkene av en eller annen grunn." Han hever et øyenbryn, som om han spør hvorfor.
Alle vet at jeg ble avvist, men bare alfaen og vennene mine vet at jeg har de dagene. Og jeg vil ikke at andre skal vite det. Jeg er bare redd de vil si ting som får Jeremy til å føle seg dårlig eller noe lignende.
Jeg ler nervøst, "J-jeg vet ikke, men eh... Jeg skal hente Megan." Han nikker, og jeg vinker farvel.
Etter å ha hentet Megan og skaffet henne en erstatter, går vi til alfaens kontor.
"Endelig, jeg trodde jeg skulle eldes her inne!" Victor kaster armene opp i været.
"Ikke vær dramatisk," jeg himler med øynene og setter meg ved siden av Jeremy. Han smiler og tar hånden min.
"Jeg er glad dere alle er her. Jeg ønsket å diskutere et ganske følsomt tema."
"Skal du flytte oss til forskjellige grupper?" Megan reiser seg, allerede klar til å protestere.
Medlemmer som er på hærenivå og kan lære bort, blir satt i grupper hvor de trener grupper som en gruppe, partnere eller individuelt. Jobber som vakthold, trening og forsvar roteres.
"Ingenlunde," Alfaen lener seg tilbake i stolen, "Det er noe jeg ikke har kontroll over."
"Blir vi sparket?!" Victor sperrer opp øynene. "Jeg gjorde det ikke! Jeg sa til Megan at hun ikke skulle!" Victor anklager.
"Herregud!" Megan slår ham på skulderen.
"Hva gjorde du?!" Alfaen rister på hodet, "Det er ikke poenget. Jeg mener..." han trekker pusten dypt, "Vi snakker om dette senere." Han gir dem et skarpt blikk.
"Har vi fått en ny oppgave?" spør Jesse.
"Ja, men denne oppgaven kan ta mer enn en måned."
"Det går fint," Jeremy trekker på skuldrene, "Vi har gjort lengre." Jeg nikker enig.
Det er ikke lett å trene andre flokker. Den lengste jobben jeg har gjort var tre måneder for en partnerflokk som hadde problemer med en voldsom villflokk. Heldigvis ble ingen alvorlig skadet.
"Det er ikke mengden tid, men navnet på flokken."
Hendene mine begynner å svette, og ulven min begynner å danse. Vær så snill, la det ikke være...
Alfaen ser skyldbetynget ut, "Jeg skulle sende en annen gruppe, men de er alle på oppdrag. Og vi trenger hæren vår her. Jeg beklager, Lily."
Der var det.
Smerten i brystet er tilbake. Jeg legger hånden på brystet og griper skjorten der hjertet mitt er. Jeremy klemmer hånden min hardere.
"Jeg er forvirret, hvorfor beklager du-" Megan slår Victor før han rekker å fullføre setningen.
"Pappa, du er alfaen. Bare ring en annen gruppe og send dem dit."
"Jeg har allerede gjort det. Men alle gruppeledere sa de er midt i sine oppdrag. Hvis jeg sender dere dit eller bytter rundt gruppene, kan de andre flokkene kansellere partnerskapene våre eller tilliten vår kan bli brutt," Alfaen ser konfliktfylt ut, "Vi kan ikke få dem til å begynne fra bunnen av."
"Hvorfor ikke?"
"Det er komplisert. Gruppene er halvveis ferdige. Å ta deg dit vil forsinke prosessen og ødelegge systemene som er opprettet."
"Det høres ikke komplisert ut. Det var de som ba om hjelp."
"Vi kan bare avslutte kontraktene..."
"Jeg sa nei!" Alfaen slår neven i bordet, "Faren min jobbet hardt for å skape fred med de ulike flokkene, jeg vil ikke ødelegge det."
"Pappa - hun er ikke klar," Jeremy ser på meg fra siden.
Jeg rynker pannen, "Hva mener du?" Vi møtes i blikket.
"Jeg bare..." Jeremy fullfører ikke. Hendene våre løsner, og han blir rød. "Jeg tror ikke det vil gå bra. Du trenger kanskje mer rådgivning eller-"
"Lily, jeg tror det sønnen min mener er at du ikke er klar til å møte din make. Du har fortsatt de dagene, og du er mer enn hundrevis av mil unna, forbindelsene svekkes." Han sukker, "Men din virker ikke til å svekkes. Det ville ikke være riktig å sende deg hvis det bare vil ende med å skade deg."
Brystet mitt brenner av besluttsomhet, "Jeg tror jeg er voksen nok til å bestemme hva jeg kan og ikke kan møte." Jeg reiser meg, "Jeg skal gjøre det."
"Hva?" Jeremy reiser seg med et vantro uttrykk.
"Se, bare fordi jeg fortsatt har de dagene betyr det ikke at jeg ikke er over ham. Bare stol på meg, jeg ville ikke vært med deg hvis jeg fortsatt hadde følelser for ham." Jeg prøver å forklare meg selv. Så stopper jeg når jeg innser at jeg ikke trenger det, men føler behovet for det likevel. Dessuten vet jeg at de alle kan høre hjertet mitt slå og lukten av svetten som samler seg i pannen min.
"Jeg stoler på deg," Jeremy tar tak i ansiktet mitt og lener seg nærmere, "Jeg stoler ikke på ham."
"Han har rett. Chase kan ha valgt faren sin og flokken sin, men han så såret ut da vi dro. Han lå i fosterstilling i tjue minutter." Jesse smiler mens han ser i det fjerne.
"Det var sikkert forbindelsen. De sier at avvisning gjør vondt som bare det." Megan kommer meg til unnsetning.
"Jeg vet ikke, makedrag er sterke. Å være der kunne... vekke visse følelser." Jesse ser på Jeremy som klemmer meg inntil seg beskyttende.
Jeg trekker meg unna og ser på Jeremy, "Jeg liker deg, men jeg er voksen. Jeg vil. Jeg er sint for at han gjorde det mot meg, men," jeg trekker pusten dypt, "jeg vil at han skal se at jeg klarer meg uten ham. Jeg vet ikke - jeg vil vise de folkene at jeg står oppreist."
"De sier at den beste formen for hevn er å bli bedre," Megan skyter inn, men løfter hendene når Jesse gir henne et skarpt blikk. Jeg nikker og stiller meg ved siden av Megan. Megan gir meg et oppmuntrende nikk.
"Og de sier også at det betyr at du ikke er over den personen. Du skal ikke måtte bevise noe."
"Hun skal ikke måtte svare deg, Jesse!" Megan snerrer.
"Jeg er bare bekymret! Kan du klandre meg??"
Jeremy stivner og trekker meg inn i armene sine, "Greit, la oss gjøre det på din måte." Jeg hever et øyenbryn. "Ikke at du trengte min tillatelse," sier han raskt.
"Hva?!" Jesse ser forskrekket ut, "Jeg vet ikke om det er en god idé-"
"Jesse, du har gjort poenget ditt, men det er ikke opp til deg å bestemme," Alfaen sukker, "Jeg hadde håpet du ville ha meldt deg frivillig til å ta ekstra timer eller ekstra trening, men hvis det er det du vil."
Jeg nikker.
"Jeg sier ikke at det er en dårlig idé eller at du er svak, men det har bare gått et år. Jeg er - vi er alle bekymret for at dette vil påvirke deg negativt. Vi vil ikke se deg såret. Vi elsker deg."
Jeg smiler, "Takk, Jesse, men jeg vil gjøre det. Jeg kan ikke unngå dem for alltid. Vi har et samarbeid med dem."
"Ikke hvis vi bryter det..." synger Victor.
"Absolutt ikke," alfaen stirrer strengt på ham, "Det spiller ingen rolle hvem de er, men det er barn der, mødre, fedre, som vi ikke kan svikte."
"De er også de som mobbet Lily, pappa."
"Jeg er klar over det, Megan. Men som jeg har sagt, å ikke hjelpe dem er som å fortelle dem at de ikke betyr noe. De er som barn, og vi er de voksne. Noen må hjelpe dem å forandre seg, og noen må være modne om det."
Og for første gang siden jeg ble medlem av Dark Moon-flokken, føler jeg en forbindelse til alfaen. Jeg hater Red Dawn-flokken med lidenskap, men samtidig liker jeg å tro at de er fortapte og trenger veiledning fra folk som ikke er like skitne som deres alfa. Men igjen, mange er voksne og burde vite forskjellen på rett og galt. Er det ikke en viss tid hvor de burde kunne bestemme når de skal stoppe?
Det er synd at de følger trender og eksempler fra de villedede. Noen av dem må da føle seg skyldige eller feil.
"Hva tenker du på?" Jeremy stikker hodet inn fra soveromsvinduet mitt.
Jeg smalner øynene lekent, "Jeg sa du skulle banke på." Jeg krysser armene.
Han ser flau ut når han lukker døren og klør seg i hodet, "Jeg visste ikke om du ville svare."
"Jeg tror du ville se meg naken."
"Utenom det..." han gliser.
Jeg fnyser, "Pervertert."
Jeremy setter seg ved siden av meg, "Men seriøst, jeg føler at du er sint på meg eller noe?"
"Hva får deg til å si det?" Jeg unngår blikket hans.
"Fordi under middagen satt du langt unna meg og kalte meg ditt 'problem'." Han lager luftsitater, "Og så kom Megan bort til meg, sparket meg i skrittet, og sa at du er sint på meg." Forbanna Megan.
"Jeg vet ikke. Jeg bare føler at du tror jeg kommer til å gå tilbake til Chase eller noe," Hjertet mitt hopper over et slag fordi, for å være helt ærlig, vet jeg ikke om jeg vil.
Jeg liker Jeremy, men å være rundt Chase gjør meg mer nervøs og noen ganger spent. Og jeg har bare sett fyren to ganger, og han får meg allerede til å føle mer enn Jeremy.
Jeg kan ikke hjelpe det, vi har en forbindelse.
"Vel, skal du det?" Jeremy griper hånden min og begynner å tegne linjene i håndflaten min.
"Nei."
"Ok."
"Hva?" Jeg møter blikket hans, "Bare sånn?"
"Bare sånn," bekrefter han. Hjertet mitt hopper over et slag, og jeg kaster meg mot ham.
"Jeg liker hvor dette går." Han legger armene rundt meg.
Jeg slår ham på skulderen, "Du er en pervertert... men jeg liker deg."
"Det håper jeg, for vi er kjærester," sier han som om det er en selvfølge.
"Jeg antar det," smiler jeg når armene hans strammer seg rundt meg. Han løfter meg opp til øyehøyde og smalner øynene lekent, "Du antar?"
"Jeg antar det..." Jeg lar setningen henge i luften mens hjertene våre dunker i brystene. Som ett.
"La oss slå opp."
"Nei," denne gangen strammer jeg armene rundt ham. Jeg legger hodet på halsen hans og gir den et kyss. Han skjelver.
"Du er så kåt!"
"Hvordan ble du sånn?! Megan er et monster!"
"Hva?!" Døren åpner seg, "Jeg hørte navnet mitt."