Kapittel 5 (Del 2) - Blå er en dominerende farge
Lily
Lykke er en luksus.
Det er så dyrt. Uansett hvor mange ganger man ber, blir dagene lengre og lengre. Så lange at man mister håpet og skulle ønske man aldri var født. Jeg ba alltid om et mirakel, men ingenting skjedde. Jeg var fortsatt en utstøtt.
Nå er jeg en del av en annen flokk, kjenner på lykken og er omringet av folk for første gang. Jeg liker å tenke at det var en grunn til det. Jeg hater hvor lang tid det tok, men hvis jeg måtte velge, ville jeg ventet så lenge jeg måtte bare for å ende opp med Dark Moon Park.
"Du vet, det har bare gått et år, men du kan allerede slå Jesse i en kamp. Hvis ikke det er fremgang, så vet jeg ikke hva som er," sier Jeremy stolt.
"Hun skjønner det, og jeg skjønner det, la det gå vær så snill." Jesse ber. Jeg kan ikke annet enn å smile.
"Men på den annen side, ble du slått av en baby sånn tjue ganger." Ansiktet mitt blir varmt av forlegenhet.
Det var vanskelig, men jeg klarte endelig å stå opp for meg selv og føle meg trygg i prosessen. Først prøvde vi å endre klesstilen min, men jeg følte meg fortsatt lik. Så prøvde de å gjøre meg sint, men jeg klarte det ikke. Og da foreslo alfaen at jeg skulle lære forskjellige kampstiler. Etter en uke med karate følte jeg meg allerede som en ny person.
*"Hvordan ser jeg ut?" Jeg kommer ut av badet og klør meg i bakhodet. De måper.
"For mye?"
"Jente, du ser fantastisk ut!" Megan hviner.
"Jeg antar det, men jeg føler meg ukomfortabel. Må disse shortsene være så trange?" Jeg rynker pannen mens jeg prøver å bevege beina. Men så snart jeg gjør det, kjenner jeg et vindpust og lukker dem raskt igjen.
"J-jeg er enig." Jeremy blokkerer utsikten min fra Victor. "Kanskje du burde prøve joggebukser og en skjorte."
Megan dytter ham bort, "Vi kunne, men med dette antrekket vil du garantert få deg en kjæreste." Megan smiler lurt, "Ikke sant Jeremy?" Jeremy blir rød.
"Jeg tror det også. Husker du Xavier? Han har ikke sluttet å stirre på deg siden du kom," legger Victor til. Jeg rødmer, hvordan kan han si det så høyt?
"Xavier?" Jeremy ser ikke fornøyd ut, "Jeg liker ham ikke. Han er en sjarmør."
Victor gnir seg på haken, "Ikke i det hele tatt. Han har bare hatt én kjæreste." Jeremy himler med øynene og ser på bakken med et sint blikk.
Jeg kjenner ansiktet mitt bli varmt ved tanken på at Jeremy kanskje liker meg mer enn som en venn. Megan har forsikret meg om det, men Jeremy avviser meg noen ganger, så jeg har aldri vært helt sikker. Megan sier det er en verdifull grunn, men jeg tror ikke han liker meg så mye som jeg liker ham.
"La oss gå. De venter på deg."
Vi går ut til treningsstudioet, hvor det er varulver i alle aldre som venter på å bli trent i karate. Vent, er det en baby? Jeg ser omtrent fem bestemødre.
Akkurat idet jeg skal gå bort, drar Megan meg tilbake og dytter meg mot de andre. Rett ved siden av babyen. Babyen ser på meg og snur seg tilbake mot fronten, som om jeg ikke eksisterer.
Jeg liker dette ikke i det hele tatt.
Læreren får oss til å sitte i en sirkel, og igjen er jeg ved siden av babyen. Læreren ber oss finne en partner å duellere med, så han kan se hvor mye trening vi trenger for individuelle leksjoner. Jeg sklir unna babyen, men babyen setter seg foran meg med et smil. Er det galt å si at jeg er redd?
Ett sekund står jeg oppreist, men i neste sekund ligger jeg på magen.
Jeg kan høre Megan og Victor le i bakgrunnen. De har satt meg opp! Hvordan kan en baby slå meg? Det er sikkert en mann!
Jeg marsjerer mot dem, "Hvordan kunne dere sette meg opp?" Jeremy retter seg opp og rister på hodet.
Megan slutter å le. "Hva?" Hun prøver å holde latteren tilbake.
"Den lille babyen er faktisk en voksen mann, er den ikke? Wow, jeg trodde dere skulle hjelpe meg å lære å slåss, ikke ydmyke meg." Jeg vil være sint, men jeg klarer ikke å holde tilbake det lille smilet som kommer frem.
Victor ler, "Det er ikke en baby. Den er bare fire år gammel." Det gjør det hele bedre. Noe pirker meg i lårene. Jeg ser ned.
"Jeg venter på deg." Babyen stirrer på meg og peker en lubben finger mot ansiktet mitt.
Jeg trekker meg bakover.
"Lily, jeg tror du kutter lufttilførselen min," spøker Jesse. Vi slipper taket og bare ligger på sengen min, nyter stillheten.
"Hva med den gangen vi fikk deg til å spørre ut den gutten?"
"Hva?!" Jeremy setter seg opp med store øyne. Jesse og jeg følger etter.
"Gå og spør ham," dytter Megan meg ut av buskene. Tenåringsgutten får øye på meg og smiler. Jeg sperrer opp øynene og hopper tilbake bak buskene, ansiktet mitt brenner.
"Jeg kan ikke! Han så meg!" Jeg krøller meg sammen og gjemmer ansiktet med hendene.
Noen slår meg på skulderen, "Det er poenget! Da jeg spurte ut en jente, fikk jeg selvtillit. Kanskje det blir det samme for deg."
Jeg løfter hodet, "Men du er kjekk! Jeg er bare en potet!"
"Jeg antar det. J-Jeg mener-" Jeg gjemmer ansiktet igjen. Selv Jesse synes jeg er en potet! "Nei! Jeg mener, jeg vet at jeg er kjekk! Ikke om potetdelen!" Jeg kjenner de store hendene hans riste skuldrene mine.
"Kan jeg hjelpe deg!?" Jeg setter meg opp med store øyne. Jeg ser meg rundt, men Megan og Jesse er ingen steder å se. Jeg ser opp og møter blikket til tenåringsgutten.
"Jeg er b-beklager?" Jeg tar et dypt pust. I stedet for å si noe, rekker tenåringsgutten meg hånden. Jeg tar den, og han drar meg opp.
"Jeg mente bare at du har fulgt etter meg i omtrent en uke, jeg vet ikke om du har tenkt å drepe meg eller noe."
Jeg ler nervøst, "Nei! Nei... jeg mener." Jeg senker stemmen, "Jeg har bare ment å fortelle deg at... at..." Jeg stopper opp når blikket hans stirrer meg ned.
Han smiler.
"At jeg liker skoene dine!" roper jeg.
Han trekker seg tilbake og slår seg på øret et par ganger, "Jeg tror du nettopp ødela trommehinnen min."
"Nei, jeg mener. Jeg bare lurte på... du vet..."
"Vet jeg?" Han rynker pannen og legger en hånd på haken, tenker. "Jeg tror ikke jeg vet."
"... Vil du gå på en date med meg?" Ordene raser ut av meg, og jeg legger hendene foran ansiktet, klar for avslag.
"Selvfølgelig. Du virker kul."
Jeg lar hendene falle, "Hva? Seriøst?" Munnen min faller åpen i sjokk.
"Ja. Her, la meg gi deg nummeret mitt." Han tar frem en penn og skriver nummeret på hånden min. Jeg bare stirrer på ham.
"Bare send meg en melding med tid og sted. Jeg henter deg."
"O-okei."
"Kult. Jeg må på jobb, men jeg gleder meg," Han smiler og går bort etter å ha vinket farvel. Jeg vinker farvel i en tåke.
"Var det så vanskelig?"
Jeg hopper.
**
"Når skjedde dette? Hvor var jeg?" Jeremy ser bekymret ut mens han legger hendene på skuldrene mine. "Skjedde det noe annet? Gikk du på date med ham?! Er han en del av flokken vår?"
"Nei," Jesse vifter ham bort, "Han var et menneske."
"Jeg skulle... " Jeg stopper opp og ler, "Men jeg vasket av nummeret hans etter at jeg var på toalettet. Det var en ulykke." Jeg humrer av min egen dumhet.
"Jeg liker det fortsatt ikke... " Jeremy legger seg tilbake, men han stirrer fortsatt på Jesse.
Døra mi flyr opp.
"Ingen si noe!" Megan hvisker mens hun løper inn i skapet mitt og lukker døra. Sekunder senere stormer Victor inn.
"Har dere sett Megan?" spør han sint. Vi rister på hodet og prøver å skjule latteren vår over hans grønne hud. Fyren kunne gått for Shrek hvis han ikke var så tynn som en blyant.
"Hva skjedde med deg?" spør Jeremy lattermildt.
"Megan skjedde." Han snerrer. Vi hører Megans fnising, og Victor smiler med et djevelsk glimt i øynene. Han går til skapet og stiller seg ved døra.
"Åh Megan. Det er meg, Lily! Og jeg har kjeks." Han synger med en lys stemme.
"Jeg høres ikke sånn ut," sier jeg litt fornærmet. Døra flyr opp og treffer Victor i ansiktet.
"Hvor?" Hun hopper ut av skapet og ser febrilsk rundt i rommet. Når hun får øye på Victor, banner hun og dytter meg foran seg. Frekkhet.
"Megan..." Victor knurrer og holder seg på kinnet.
"Lily hjalp meg." Hun innrømmer raskt.
"Du skulle ikke fortelle ham det," mumler jeg lavt. Victor knurrer igjen, og vi trekker oss tilbake, mens vi dytter Jesse og Jeremy foran oss. Til min overraskelse stiller Jeremy og Jesse seg ved siden av Victor.
"Hva har du å si til ditt forsvar?" spør Jesse, mens han og Jeremy står ved siden av Victor og prøver å se alvorlige ut.
"Eh... jeg elsker dere." sier jeg nervøst.
"Hvorfor står du på Victors side? Du skal jo elske meg!" anklager Megan.
"Det er fordi det er grønn hud. Du burde ha brukt oransje som håret hans, det er hans beste farge."
"Jeg føler at blå er en mer dominerende farge. Du vet... for menn." Jesse krymper seg og løfter hendene i været som for å si 'jeg overgir meg'. Jeg sukker, vel vitende om at Megans 'feministiske' side kanskje kommer frem.
Megan himler med øynene, "Sier han som ikke kan slå Lily i en kamp."
Jesse blir rosa, "Det var ikke sånn jeg mente det! Jeg sa jo at blå er en farge som symboliserer gutter når de blir født. Ser du ikke alle babyklærne? De fleste er blå!"
"Jeg kan ikke vente til du finner din partner. Jeg skal sørge for at hun vet hvor mye av en gris du er!" knurrer Megan.
"Ikke hvis jeg ikke lar deg!"
"Er det en annen Victor her inne?" spør jeg til ingen spesielt, i håp om at Jesse skal gi seg.
Victor rister på hodet, "Tror ikke det."
Jeg sukker. En hånd griper livet mitt og trekker meg nærmere til jeg treffer en brystkasse. Øynene mine møter Jeremys lekne blikk. Selv om vennene våre krangler, ser han ikke bort.
"Jeg liker deg," sier Jeremy og bøyer seg ned for å gi meg et kyss på leppene.
"Øynene mine!" roper Victor og Megan sammen og later som de besvimer.
"Du er bare sjalu fordi han er min." Jeg svarer, og de setter seg straks opp.
"Ekkelt. Jeg er ikke homo, Lily." Victor rister på hodet i avsky. Han ser raskt over Jeremy og nikker. "Dessuten har Jeremy ingen rumpe."
"Det har jeg også!"
Megan legger til, "Det er bare ekkelt å se søsteren min kysse broren min." Jeg strekker leppene i et bredt smil. Hun vet hvordan å få folk til å føle seg spesielle, det skal hun ha.
"Uansett. Jeg kan kysse kjæresten min når jeg vil."
"Jeg kommer til å kaste opp," advarer Megan.
Jesse sukker før øynene hans lyser opp, "Hvem er klar for en overnatting? Jeg tror ikke jeg får sove uansett."
Vi er enige. Det er en stund siden vi har vært travle med trening eller reiser til andre flokker. Jeremy og Jesse har spesielt vært opptatt siden de er neste i køen til å bli Alfaer.
"Greit," Jesse knipser med fingrene, "Den som ikke er her om fem minutter må lage popcorn."
"Hei! Det er ikke rettferdig! Jeg er alltid den som er sen." klager Meagan.
"Akkurat."
"Okay. Klar, ferdig, gå!" Og med det prøver de alle å løpe ut av rommet mitt, men siden de alle prøver å komme seg ut samtidig, setter de seg fast i døråpningen.
"Flytt deg, Jeremy, med den flate rumpa di!"
"Hei! Du albuer meg i ballene!"
"Det er brystet mitt, din gris!"
"Ikke dytt!"
"Megan! Slutt å sparke meg!"
"Hei!" De snur seg alle for å se på meg.
"En om gangen." sier jeg sakte. De nikker og går ut en om gangen. De ser tilbake på meg når de er ute av døren.
"Bedre."
Og så er de av gårde.