Kapittel 3 - Tilbake til helvete
Lily
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme så langt. Så langt som å komme tilbake til flokken jeg prøvde å rømme fra i utgangspunktet. En del av meg vurderte å hoppe ut av bilen og bare løpe avgårde igjen.
Jeg kunne ikke gjøre det.
Jeg vil ikke møte familien min igjen. Eller ham. Han som avviste meg uten å gi meg en sjanse. Det gjør vondt, men jeg vet at det ikke er noen vei tilbake nå. Jeg står allerede utenfor flokkhuset med disse varulvene ved min side som brakte meg tilbake.
Jeg prøver mitt beste for å holde ansiktet uttrykksløst mens vi går inn i flokkhuset. Lukten hans er sterk. Så sterk at ulven i meg gråter, og tårer truer med å renne fra øynene mine. Jeg blunker dem bort mens jeg ser ned på gulvet og stiller meg bakerst, prøver å ikke bli sett.
"Velkommen til mitt land, Alfa Parker. Jeg er Alfa Green." Alfa Green står foran de mest elite familiene i flokken. Mine gamle klassekamerater - mobberne mine - sammen med dem som om de ikke er råtne og tilsmusset i svart.
"Ja, vi snakket på telefonen."
Hjertet mitt fortsetter å hamre, så hardt at noen flokkmedlemmer foran meg snur seg for å kikke. Jeg holder blikket på gulvet, delvis redd for at de vil se historien bak blikket mitt.
"Er du ok?"
Jeg skvetter og legger en hånd på hjertet, stirrer på Jeremy i vantro. Et øyeblikk ser han angrende ut, men et glis dukker opp på ansiktet hans.
"Hva?" Gliset hans blir større. Under andre omstendigheter ville jeg kanskje funnet glis litt skumle, men Jeremys glis er for muntert og bare... søtt.
"Jeg har det bra," jeg kremter og bestemmer meg for å stirre sint i tilfelle han så meg stirre på leppene hans for lenge. Han humrer og lener seg ned til pusten hans treffer øret mitt, "Så hvorfor skjelver du?" Han lener seg tilbake, og jeg følger blikket hans til de sammenfoldede hendene mine. Selv om hendene mine er tett sammenflettet, skjelver de og svetter. Tanke etter tanke krysser tankene mine, men det er ingen jeg vil nevne hvor andre kan høre.
"Jeg fryser."
"Det er sommer."
"Kroppen min kan ikke fortelle det."
Han smalner øynene. Jeg smalner mine tilbake. Han hever et øyenbryn, jeg hever mitt. Et mykt uttrykk krysser ansiktet hans, men jeg klarer ikke å kopiere det da lukten av min make blir mer fremtredende i flokkhuset. En dør åpnes, og den fyller neseborene mine, forteller meg at han er i samme rom som meg.
Jeremy kremter mens han klør seg i bakhodet, "Vil du... ha jakken min?"
Jeg tror jeg hørte feil og spør, "Hva?" Hjernen min burde sannsynligvis fokusere på hvor nervøs og sjenert han ser ut, men i stedet fokuserer den på hvorfor han ville ha en jakke om sommeren, på en av de varmeste dagene for den saks skyld.
"Du sa du frøs. Det er noen i bilen, jeg kan... hente en til deg?"
Det banker. Det er en langsom takt, men hjertet mitt ser ut til å bli varmere. "Nei, jeg har det bra." Øyne stirrer på ryggen min, og jeg føler meg klønete og skamfull. Hvorfor er dette med make så galt? Hvorfor må jeg føle skam for noe så lite som dette? Jeg snakker bare med en fyr, en fyr som ikke er min make, men det er ikke min feil. Hvorfor skal jeg lide for en annens feil?
"Se på disse to turtelduene. Hadde ikke trodd du ville jobbe så raskt, bror." Megan hvisker ertende mens hun står foran oss med ryggen til Alfaenes utveksling. Sier hun virkelig det? Jeg var ikke klar over at det så slik ut. Jeg føler et lite flimmer i det skam- og smertfylte hjertet mitt.
"Hvorfor hvisker dere?" spør Victor oss hviskende. Jeg hadde glemt at han eksisterte. Han var så stille i bilen, og jeg var så nervøs at hans eksistens forsvant fra tankene mine. Ser nærmere på ansiktet hans, ser det ut til å være spytt i munnviken. Han må ha sovnet under kjøreturen og siklet.
"Jeg lurer på det samme. Glemte dere at vi er varulver og kan høre miles unna?" Jesse snakker i en jevn tone, men jeg kan se at han synes vi er de dummeste menneskene i verden. Det er ikke det at jeg glemte, men det er det faktum at det får meg til å føle at jeg har mer privatliv enn jeg egentlig har. Når man er en varulv, kan alle høre hva andre sier hvis de fokuserer på den personen eller gruppen, og dermed hindre folk fra å ha privatliv når de er i offentligheten.
Jeremy ler, det er pinlig for ham, det kan jeg se. Jeg åpner munnen for å nekte at det er noen form for tiltrekning til ham siden jeg har funnet min 'make', men hjertet mitt begynner å slå raskere. Hendene mine begynner å skjelve, og øynene mine blir vide. Hårene på kroppen reiser seg, og beina føles svake. Den sanne effekten en make gir til sin make.
"Lily."
Nei, hvorfor sier han navnet mitt? Det høres så godt ut også.
"Lily?"
Det er tvil i stemmen hans som om han ikke tror det er meg. Kan han ikke kjenne det? Jeg ble fortalt at maker er de eneste som kan lukte din naturlige duft. Selv i et sted med en million mennesker ville han kunne merke meg fra lukten min.
"Det er deg." Han står foran meg. Ser ut som en dessert med krem og jordbær. Ulven i meg uler.
Jeg merker de andre ved siden av meg. Megan legger en hånd på skulderen min, og jeg skvetter litt. Det føles egentlig ganske hyggelig, antar jeg. Men samtidig kjenner jeg henne ikke så godt, så det er litt ubehagelig.
"Chase?" Debra dukker opp bak ham og gisper når hun ser meg. Øynene hennes skanner menneskene ved siden av meg, og jeg kan se at hun er irritert.
"Hva gjør du her?" Stemmen hennes er kort og uhøflig, "Burde du ikke være -"
"Du er her," øynene til Chase lyser opp, "jeg trodde du hadde dratt." Han ser lettet ut. Synet mitt må være dårlig, for for noen sekunder siden avviste denne idioten meg. Jeg er så ferdig med ham.
"Jeg var," han kremter, "jeg var bekymret for deg." Eller ikke. Forbannede sterke partnerfølelser. Ulven min, derimot, hopper av glede og presser meg til å klemme ham, men jeg vet bedre enn å stole på en drittsekk.
"Jeg gjorde ikke." Jeg freser ordene ut av munnen min og kjenner et skarpt stikk i brystet. Det gjorde vondt å si det fysisk. Ansiktet hans faller, som om han forventet at jeg skulle hoppe i armene hans, late som om han ikke såret meg og ydmyket meg.
"Åh, er du broren hennes? Venn? Kjæreste? Egentlig spiller det ingen rolle. Vi fant henne-" Megan stopper å snakke og roper et høyt 'au'. Det får alle, inkludert alfaene, til å rette oppmerksomheten mot oss. Fantastisk, dette skjer alt i løpet av en uke. Hurra.
"Hvorfor klyper du meg? Jeg var ikke-" Jesse tysjer henne.
"Jeg vet godt at du ikke bare-"
"Shh!"
"Han gjorde det!" Megan roper til ingen spesielt.
"Åh, jeg har en annen sak å diskutere." Alfa Parker går mot oss, og som Rødehavet, deler folk seg for ham. Han griper armen min, "Jeg fant henne på mitt territorium." Hvisking. Ahh, hjemme igjen, for en glede.
"Du gjorde?" Alfa Green ser forvirret ut, "Jeg kan ikke huske å ha sett henne her." Ja, du og alle andre.
Alfa Parkers øyne snevres sammen i mistanke, "Å? Hun sa hun var en del av denne flokken. Derfor tok jeg henne med tilbake. Jeg ville ha satt henne i fangehullet om jeg ikke stolte på hennes ord." Øynene hans lander på mine, ild bak dem.
"Det er hun," Chases ord er små, usikre. Øynene hans møter mine, og de blir harde, "Hun er min m-min venn." Au. Ulven min klynker. Debra legger en hånd på armen hans, og jeg kjenner et knurr bygge seg opp i halsen min. Alles øyne lander på meg.
Jeg sperrer opp øynene og løfter hendene i været, "Jeg mente det ikke." Jeg rister på hodet, ønsker at alle skal vite at jeg ikke bryr meg, men jeg vet at det sårede blikket i øynene mine ikke ville ha blitt oversett av noen.
"Hun er også Debras søster, Lily." Forbannet, han burde slutte å si navnet mitt sånn. Han legger vekt på navnet mitt, og de andre hvisker allerede ting som 'hun er tilbake' og 'jeg trodde hun dro'.
Alfa Green ser flau ut, men han retter opp holdningen, "La oss diskutere dette på kontoret mitt. Skal vi?"
Alfa Parker er enig, "Men denne unge mannen og Lily bør bli med." Han hever et øyenbryn i min retning, utfordrer meg til å være uenig. 'Nei', sier jeg i hodet mitt. Det er som om han vet at det vil plage meg.
"Kan vi bli med? Vi vil holde øye med Lily." Jesse utveksler et blikk med Alfa Parker, og en rød linje passerer like raskt som den dukket opp. Alfa Parker nikker.
"Ok, følg meg." Alle bukker når de to alfaene går opp trappen.
Jeg står fast, bare ser på mens de klatrer trappen og småprater.
"Lily?" Jeremy tapper meg på skulderen. Hvorfor er han bekymret for meg? Det er så merkelig, men jeg føler meg bra når øynene hans møter mine, og leppene hans former seg til en bekymret grimase.
"Jeg vil ikke."
Når ordene forlater munnen min, lener Jeremy seg tilbake. Han ser fra Chase til meg, meg til Chase, og så på trappen.
"Jeg tar deg," han smiler og rekker ut hånden. Jeg ser på den.
Ulven min går amok. Forteller meg å ignorere det og gå til Chase. Å glemme fortiden og fokusere på hva fremtiden kan bli hvis jeg bare går til Chase og tilgir ham.
"En jente ville vanligvis ta hånden hans, vet du?" Megan ler. Jeremy dytter henne i ribbeina, hånden hans venter fortsatt på min. Jeg utveksler raskt et blikk med Chase, tar inn hans irriterte ansiktsuttrykk, og løfter hånden min. Jeg tar hånden hans og legger den tilbake til siden hans.
"Jeg kan gjøre det selv," jeg tar et dypt pust, "jeg er en stor jente." Jeg går fremover.
Jeg ville ta den, men jeg vet at han snart vil være borte. Når han drar, hvem vil være der for meg? Ingen. Hvis jeg begynner å stole på noen nå, vet jeg at jeg vil bli skuffet.
Så jeg går opp trappene og inn i rommet der min skam vil bli avslørt foran disse fremmede. Og foran min partner.