Kapittel ett
Kapittel En
Zens Perspektiv
Det var altfor lyst ute. Jeg prøvde så godt jeg kunne å myse gjennom solstrålene som strømmet inn gjennom de åpne gardinene. Jeg burde ha lukket de forbannede tingene i går kveld. Da øynene mine endelig hadde vent seg til lyset, kastet jeg et blikk på den nakne kvinnen ved siden av meg. En fin figur, antok jeg, men jeg grøsset ved tanken på hvor hun kunne ha vært. Det tok ikke mer enn tjue minutter før hun fulgte meg opp til dette hotellrommet. Hva var navnet hennes igjen?
Heldigvis for meg virket hun fortsatt ganske utslått. Jeg sov aldri forbi sju om morgenen, og i dag var intet unntak. Jeg dro meg sakte ut av den myke hotellsengen, strakk de slitne musklene mine på veien, og hentet Android-en min ut av jakken. Den viste en tekstmelding og klokken var 06:42. Det ga meg omtrent tre timer søvn. Flott. Jeg kunne ha fått mer hvis jeg hadde holdt meg i skinnet.
Jeg dro frem sigarettene mine, la dem på marmorbordet før jeg gled inn i den smale, svarte dresskjorten min. I går kveld var jeg en del av serveringspersonalet, noe som sa mye om kvinnens standarder. Hun visste ikke engang at hennes syke ektemann var død ennå. Jeg tok på meg skoene, kjørte en hånd gjennom det ørelange, ravnsvarte håret mitt og tørket baksiden av den andre hånden over munnen for å fjerne eventuelle spor av leppestift. Jeg sov alltid i bukser. I min bransje måtte man være klar for alt. Å bli tatt med buksene nede var ikke et alternativ.
Nå måtte jeg bare komme meg ut før-
"Skulle du bare dra uten å si noe?" Den skingrende og sutrete stemmen fikk ørene mine til å ville blø. Uten å snu meg grep jeg sigarettene mine, trakk en ut med leppene og stappet pakken i baklomma.
"Morn, kjære. Drømte du søtt?" spurte jeg, så uinteressert som jeg følte meg. Hun fnyste.
"Du kan ikke bare dra, Joey. Jeg er ikke en eller annen call-girl. Hvordan tror du det får meg til å føle meg?" klaget hun. Jeg snudde meg mot henne med mitt søteste smil.
"Akkurat det, kjære. Jeg gir egentlig ikke en dritt om hvordan du føler deg." Jeg smilte da jeg hørte henne gispe, men fortsatte å gå ut døra. Hun hadde ganske så skittent språk når hun ikke fikk viljen sin. Heldigvis for henne hadde hun nettopp arvet en haug med penger fra sin sugar daddy, så jeg visste at det dårlige humøret hennes ikke ville vare.
Halvveis nedover Karl Johan begynte telefonen min å ringe. Søren, jeg glemte å sjekke meldingen min. Jeg tok et siste drag før jeg satte telefonen mot øret.
"Yo."
"Zen, din forvridde jævel."
"Hyggelig å høre fra deg, Danny-boy."
"Ikke kall meg det, din selvgode drittsekk. Hvordan kan du sove om natten?"
Jeg lo, kastet et raskt blikk rundt før jeg krysset den travle bygata. "Du har ikke akkurat den moralske høyden her. Jeg mener, det var du som betalte meg for å ta livet av den feite fyren."
"Ja, for å ta livet av ham. Ikke for å ligge med kona hans."
"Nå eks."
Han kunne ikke la være å le av min forvridde humor. "Godt poeng. Jeg sier deg, hvis du ikke var så forbanna god i jobben din, ville jeg ha levert deg inn selv. Noen som deg fortjener ikke å se sollys."
Jeg fnyste. Jeg ville blitt fornærmet hvis jeg ikke allerede hadde kommet til den konklusjonen selv etter 26 år av livet. Jeg var en morder, tvers igjennom, det hadde Danny gjort klart. Jeg var ikke engang en vigilante som søkte rettferdighet. Nei. Jeg jaget pengene og spenningen. Med alle syndene jeg hadde begått i livet, hvorfor skulle jeg føle skyld for å ha ligget med en bimbo som kastet seg over meg som en tispe i brunst?
"Jeg ser ikke hva som er galt med å ha det litt gøy. Kom igjen, mitt gode utseende må da være godt for noe."
"Ja, ja. Nok med den narsissistiske dritten nå. Din neste jobb ligger på kaffebordet ditt. Lokasjon 219. Du bør skynde deg, oppdragsgiveren vil ha det gjort i kveld." Jeg stønnet inn i telefonen. Tre timer søvn, og jeg hadde allerede et nytt oppdrag. Dan visste å ikke dra sånt, men jeg hadde ikke energien til å protestere.
"Skjønner." Jeg la på telefonen uten å vente på hans frekke svar. Lokasjon 219 var omtrent fem minutters gange herfra. Jeg hadde flere leiligheter, spredt over hele denne byen og den neste. Alle under forskjellige navn, selvfølgelig. Det holdt myndighetene borte fra sporet mitt, spesielt når jeg hadde Dans skumle folk som la igjen dokumenter. Det er utrolig hvordan penger kan få folk til å se en annen vei.
Jeg lo for meg selv, kastet sigaretten på betongen og tråkket den ut med støvelen. Hvordan sover jeg om natten, hva? Jeg dro hånden gjennom håret før jeg krysset gaten igjen. Jeg kunne se pusten min. Det var unormalt kaldt for tidlig høst, og kinnene mine var røde og utsatt for den bitende morgenvinden. Uansett, tankene mine distraherte meg nok til knapt å merke det.
Jeg hadde vært i denne bransjen siden jeg var atten år gammel, rett ut av fosterhjemmet. Jeg ble oppdaget av Dan. Jeg antar han så meg som skadet nok til å drepe for penger, og attraktiv nok til å gjøre det med letthet. Han hadde rett. Han nærmet seg meg den dagen jeg ble kastet ut på gaten med et tilbud. Jeg kunne leve et liv i luksus, og alt jeg måtte gjøre var det som falt meg naturlig; å drepe. Jeg jobbet hardt i Dans treningsanlegg, lærte meg alt om fysisk kamp og manipulering. Det tok ikke lang tid før jeg klatret i gradene i vår leiemordergruppe. Jeg ble lett hans foretrukne leiemorder. De andre kalte meg nådeløs og syk. Jeg brydde meg ikke. Så jeg hadde aldri avslått et oppdrag. Hvorfor skulle jeg? Jeg hadde blitt vant til å slå av den delen av hjernen som verdsatte menneskeliv. På dette tidspunktet så jeg bare et stort, fett dollartegn.
En gruppe knapt myndige gikk forbi meg på fortauet, klamrende til Gucci-veskene sine og fnisende til hverandre. Jeg fikk øyekontakt med en av dem, noe som fikk dem alle til å rødme og fnise enda høyere. Jeg smilte skjevt. Ungene visste ikke hva de så på. Jeg ristet på hodet da jeg hørte dem komme med kommentarer om rumpa mi. Hadde jeg ikke nettopp fått meg noe, ville jeg kanskje ha plukket opp en. Men jeg følte ikke for det. Dessuten hadde de jentene penger. Det siste jeg trengte var en rik far som ville ha meg hengende.
Jeg tok trappene til leiligheten min to om gangen. Joda, det var heis. Jeg bare hatet å ta dem. Du visste aldri hva som ventet på den andre siden.
Jeg låste opp døren, så begge veier før jeg åpnet den. Kysten var klar, alt var urørt som da jeg forlot det, bortsett fra en manilamappe som lå akkurat der Dan sa den ville være. Det spesielle seglet i høyre hjørne fortalte meg at det var offisielt. Jeg tok de svarte skinnhanskene mine ut av skuffen på kjøkkenøya, dro dem på før jeg satte meg på skinnsofaen. Jeg hadde en regel om å holde fingeravtrykkene mine unna Dans dokumenter.
Lokasjon 219 var sannsynligvis min favorittleilighet i byen. Den lå i 21. etasje i et fint kompleks. Den hadde hvite marmorgulv og rene linjer gjennom hele, dekorert enkelt med grått og svart. Det var classy, et sted som gjorde deg nesten nervøs for å gå inn i, i frykt for å ødelegge noe. Joda, det var litt mye. Men det minnet meg på hvor langt jeg hadde kommet med arbeidet mitt, og hvor godt det betalte.
Jeg brøt seglet i hjørnet, åpnet mappen. Jeg blunket noen ganger før jeg slapp ut et pust jeg ikke visste jeg holdt. Dekket side etter side med informasjon var et 5X8 bilde av en ung kvinne, kanskje 20, med pent, langt blondt hår og de klareste himmelblå øynene jeg noen gang hadde sett. Hun var liten, men med kurver å sikle over, beskjedent kledd i mørke jeans og en trang hvit t-skjorte, som knapt viste noe utringning. Bortsett fra den vakre kroppen hennes, var det som skilte seg mest ut smilet hennes. Øynene var litt sammenknepet, og hun hadde de vakreste rette, hvite tennene delvis skjult bak fyldige rosa lepper. Ikke en dråpe sminke dekket hennes naturlige skjønnhet. Hun så ut som en bokstavelig engel, og jeg måtte minne meg selv på å puste mens jeg skannet portrettet nesten manisk.
Jeg kunne smake gallen som truet med å komme opp i halsen da jeg innså hva jeg så på; mitt neste oppdrag.