Kapittel 1maskeradeball
JULIA'S PERSPEKTIV
"Kom igjen, det blir fantastisk!" insisterer Olivia, min beste venninne.
Det er en maskeradefest hos farens firma i dag, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å dra, men venninnen min er veldig sta. Hun har prøvd å overtale meg i over en time.
"Jeg vil heller bli hjemme, se en serie og spise tull!" sier jeg og dekker ansiktet med teppet, i håp om å avslutte diskusjonen.
Olivia trekker pusten dypt, og jeg ser for meg at hun er klar til å dra meg ned trappen.
"Hvis du ikke står opp om fem minutter, sverger jeg at jeg drar deg!" sier hun irritert.
"Jeg har ingenting å ha på meg," finner jeg på en unnskyldning.
"Ikke vær en løgner! Jeg så klærne og den fantastiske masken moren din ga deg!" påpeker hun.
"Hva får jeg hvis jeg går?" spør jeg og viser ansiktet.
"For moro skyld?" Hun hever et øyenbryn. "Du ser ut som en gammel dame; du ser ikke engang ut som 17," mumler hun.
Jeg smiler av kommentaren hennes. Hva er galt med å ville bli hjemme?
"Greit, jeg er med," sier jeg og reiser meg, og hun smiler triumferende. "Tror du William kommer?" spør jeg. Han ville vært den eneste grunnen til at jeg ville orke den kjedelige festen.
Olivia himler med øynene, irritert på meg.
"Glem den fyren!" befaler hun. "Han er mye eldre enn deg og ville aldri sett på deg. Han er farens beste venn."
Jeg sukker. Jeg har hatt et crush på Will så lenge jeg kan huske. Vel, ikke bare et crush, men en total besettelse. Han er praktisk talt farens bror, og jeg vet godt at han aldri ville lagt merke til meg. Men det skader vel ikke å drømme, eller?
"La meg drømme," sier jeg med et surt uttrykk.
"Du kan drømme, men ikke om farens beste venn," irettesetter hun meg. "Han er gammel," griner hun.
"Prøver du å si at du ikke synes han er attraktiv?" spør jeg, og hun forblir stille. "Ser du?"
"Greit, greit, han er en kjekk eldre fyr," sier hun og ruller med øynene.
Han er ikke så gammel; han er bare 40. Han er 23 år eldre enn meg. Jeg ser ikke det som et problem, men noen kan synes det er absurd.
William har svart hår, lyse øyne og noen tatoveringer på kroppen. Han er sterk og veldig, veldig kjekk.
De få gangene jeg har sett ham uten skjorte under grillfester hjemme hos oss eller på stranden, har jeg beundret kroppen hans og fantasert om en dag å spore alle tatoveringene hans. De passer ham så godt. Han er perfekt! Enhver kvinnes drøm, det er sikkert.
I motsetning til faren min, har William aldri drømt om å gifte seg og få barn, og det er derfor han fortsatt er singel. Og jeg har mistet tellingen på hvor mange kvinner jeg har sett ham date. La oss bare si at han er ganske en skjørtejeger. Kanskje han kan gjøre et unntak for meg, ikke sant?
"Jeg vet. Jeg har god smak!" sier jeg selvsikkert etter å ha dagdrømt om min uoppnåelige lidenskap.
"Gjør deg klar!" kommanderer Olivia.
"Jeg skal se veldig fin ut, kanskje han gjør et unntak for meg, ikke sant?" sier jeg og ler.
"Fortsett å drømme, Julia," håner venninnen min drømmen min.
Hvis William ikke var farens beste venn, tviler jeg på at han ikke ville lagt merke til meg.
"Heldigvis er det gratis å drømme," tuller jeg. Jeg ler ofte av mine egne sorger.
"Gjør deg klar, Julia," beordrer Olivia igjen.
Motvillig går jeg med på det og reiser meg for å gjøre meg klar.
(...)
Som forventet var ballsalen fullpakket. Alle var pyntet og hadde på seg masker.
"Dette er perfekt dekorert!" sier Olivia entusiastisk mens hun ser på detaljene i dekorasjonen.
"Mamma gjorde sitt beste," sier jeg oppriktig.
Vi beveger oss gjennom mengden av gjester til vi når et bortgjemt bord.
"Jeg skal finne foreldrene mine," sier Olivia og forsvinner ut av synet mitt, og etterlater meg alene.
En kelner gikk forbi, og jeg plukket opp et glass champagne og nippet til det. Disse festene er kjedelige; jeg ville heller vært hjemme og sett på en sitcom og spist noe tull.
Jeg er på mitt femte glass champagne, og jeg er litt brisen. Min beste venn som insisterte så mye på at jeg skulle komme, har forsvunnet og etterlatt meg alene. Hvorfor ville hun så gjerne at jeg skulle komme? For dette?
Hun er en fantastisk venn!
Jeg reiser meg og danser litt på dansegulvet.
Jeg beveger meg til rytmen av musikken til jeg kjenner sterke hender på midjen min. Jeg kjente lukten av hans parfyme og stivnet umiddelbart.
Jeg ville kjent igjen den duften på mils avstand.
"Er du alene?" spør han, stemmen hans hes i øret mitt. Det sendte frysninger nedover ryggen min.
Jeg snur meg sakte for å møte denne mannen, og bekrefter mistankene mine. Det er ham.
William.
Mannen jeg er betatt av. Jeg drømmer om ham hver natt, og det er forferdelig å ha ham så nær, men samtidig så fjern.
Fortsatt i sjokk over tilnærmingen hans, nikker jeg bare.
"Danser du med meg?" spør han, mens han vurderer meg.
Jeg var målløs. Jeg visste ikke om jeg skulle fortelle ham hvem jeg var eller bare la det være.
Hvis jeg forteller ham hvem jeg er, vil han sikkert trekke seg unna. Han ville aldri danset med meg hvis han visste hvem jeg var. Han ville aldri rørt meg slik han gjorde for noen sekunder siden.
William holdt fast i midjen min og ledet meg i dansen.
Hjertet mitt banket med hans nærhet. Et øyeblikk vaklet beina mine, men han var her, holdt meg fast.
"Du lukter fantastisk," sier han, og etterlater et kyss på halsen min, noe som fikk meg til å skjelve igjen.
Jeg trakk meg litt bort fra kroppen hans og så inn i øynene hans et øyeblikk. Det var den eneste delen som ikke var dekket av masken vi hadde på oss. Will brøt ikke øyekontakten med meg, blikket hans vaklet mens han så på leppene mine. Jeg bet nervøst i leppen, spent på hva som ventet. Langsomt flyttet han ansiktet sitt nærmere mitt, pusten min var rask, og jeg hadde ventet så lenge på dette.
"Jeg vil kysse deg," advarer han.
Jeg nikket enig fordi jeg ønsket det også.
William la en av hendene sine på nakken min og presset forsiktig leppene våre sammen. Jeg kjente mykheten av leppene hans, og sommerfugler flakset i magen min.
Hans kyss var langt fra hva jeg hadde forestilt meg; det var tusen ganger bedre. Han hadde lidenskap. Tungen hans lekte med min i et raskt tempo, duellerte for plass. Det føltes som om kysset vårt var en perfekt match.
"Skal vi komme oss ut herfra?" spurte han, og jeg, selvfølgelig, bare nikket.
Jeg angrer kanskje i morgen. Men i dag...
I dag skal jeg nyte det!