Kapittel 4
Tilbake i bilen samlet Rachel seg, hennes vanlige eleganse og selvtillit var på plass igjen.
John fniste, "Neon Entertainment Hub har noen godbiter i dag. Vil du sjekke det ut?"
Rachel himlet med øynene, "Er du sprø? Jeg har nettopp kommet ut av et forhold."
Han smilte lurt, latet som han var kul. "Faktisk er det noen som vil se deg."
Rachel hevet et øyenbryn, "Hvem?"
John gliste, "Du får se. Du kjenner dem."
Rachel tenkte et øyeblikk og trakk på skuldrene. "Greit, la oss dra."
John, alltid den som levde i sus og dus, hadde et privat rom på Neon Entertainment Hub. Da de kom inn, reiste en ung fyr seg fra en luksuriøs skinnsofa, øynene hans lyste opp da han så Rachel.
"Rachel, lenge siden sist," sa han.
Fyren, i begynnelsen av tjueårene, var høy med skarpe trekk og et intenst blikk som myknet da han så på henne. Rachel kjente et snev av gjenkjennelse, men kunne ikke plassere ham.
"Husker du? For seks år siden, du og faren din sponset en fattig gutt i Pinecrest Valley," sa John.
Rachels øyne ble store da det gikk opp for henne. "Robert Martinez?"
Roberts spente ansikt brøt ut i et stort smil. "Ja, det er meg."
Robert viste seg å være ganske pratsom. Som Rachel lærte fra John, var Robert nå en het modell, som hadde lagt sin tøffe fortid bak seg og prydet magasinomslag i Summit Ridge District.
Rachel, som vanligvis var oppslukt i Smith-familiens drama, hadde ikke fulgt med på underholdningsscenen. Å se den en gang så slitende gutten hun sponset, nå en kjent modell, vekket en blanding av stolthet og nostalgi.
Etter å ha pratet en stund, gjorde de tre seg klare til å dra. Men da de passerte baren, kom en grønn flaske flygende mot Rachels hode.
Ut av intet beveget Robert seg raskere enn henne, og beskyttet henne med kroppen sin. Flasken traff ryggen hans hardt. "Er du ok, Rachel?" spurte han bekymret.
Hun var veldig takknemlig og sjekket ryggen hans, lettet over at han var uskadd. Øynene hennes flammet da hun fulgte flaskens bane tilbake til kilden. Det var James.
"Rachel! Hvordan kunne du være utro mot broren min?" slurret James, ordene hans dryppende av alkohol og raseri.
James, som drakk med en bråkete gjeng venner, hadde sett Rachel gå inn i et privat rom med to gutter og komme ut seende lykkeligere ut. Hans fulle sinn spant ville historier, noe som førte til den impulsive flaskekastingen.
John steg frem, rullet opp ermene, klar til å ta et oppgjør. "Ungdom, ber du om juling?"
Rachel holdt John tilbake. "Jeg tar meg av dette."
Hun marsjerte over til James, hennes oppførsel iskald og kontrollert.
"Flasken traff deg ikke engang!" protesterte James, fortsatt trassig.
Rachels rolige, gjennomborende blikk fikk alle til å tie. "Jeg har hatt lyst til å si dette lenge."
James stirret. "Hva?"
Rachel snakket kaldt, "Vet du hvor irriterende du er? Jeg var gift med broren din i seks år, og du respekterte meg aldri. Jeg måtte ta vare på deg, kjøre deg rundt. Du enten sjefet meg rundt eller snakket ned til meg. Du har vært på skolen i sytten år og har fortsatt ikke lært respekt?"
James' ansikt ble rødt av sinne og forlegenhet. "Du..."
"Hold kjeft," avbrøt Rachel skarpt. "Broren din og jeg er skilt. Jeg har ingenting med familien din å gjøre. Hvem jeg er med, er min sak. Du har ingen rett til å blande deg. Fortsett å presse meg, så skal jeg sørge for at du, en mindreårig, ender opp med å forklare deg på politistasjonen."
James' ansikt ble knallrødt, og han klarte ikke å få frem et ord.
Rachel ga ham et siste iskaldt blikk før hun snudde på hælen og gikk vekk.