Kapittel 14
På kontoret satt Michael og trommet med pekefingeren på skrivebordet, en jevn rytme. Han virket som om han ventet på noe.
Etter omtrent fem minutter kom David inn. "Sjef, det var noen små problemer, men vi fikk tak i informasjonen."
Michael løftet blikket sakte, øynene smalnet. "Hva skjedde?"
David kremtet og justerte mappen i hendene. "Opptakene fra Elm Street ble overskrevet for lenge siden. Men jeg sporet opp en datatekniker som hadde lagret en kopi. Bilulykken for seks år siden var en stor sak, så han tenkte at han kanskje ville trenge det en dag. Da jeg fortalte ham hva vi var ute etter, ga han det til oss."
Michael vippet hodet litt, nysgjerrig. "Og hva viser videoen?"
David nølte, klar over sensitiviteten. "Det bekrefter at frøken Browns bil ble truffet av en annen blå bil. Vil du se det?" Rachel kjørte en blå Audi den gangen.
"Ingen grunn," svarte Michael glatt, ansiktet hans uleselig. Han vendte oppmerksomheten tilbake til pennen på skrivebordet. "Gi meg opptaket. Sørg for at den fyren ikke snakker med noen om dette."
"Forstått," nikket David. Han kjente Michael godt nok til å gjenkjenne slutten på den samtalen. Han hadde ingen planer om å avsløre Rachel eller la henne møte noen konsekvenser for dette.
Alene igjen, vandret Michaels tanker. Etter noen stille minutter tok han frakken sin og dro tilbake til Smith Manor.
Han kom inn og fant hallen full av latter. Emily og Mandy var dypt inne i en samtale, og den vanligvis rampete James var uvanlig stille, fokusert på telefonen sin.
Da Michael trådte gjennom døra, fanget Emilys skarpe øyne ham, og hun reiste seg raskt. "Michael er tilbake!" annonserte hun, ansiktet hennes lyste opp.
Mandy reiste seg også, utstrålte en mild eleganse. Michael nikket og ga frakken til en ventende tjener. "Hva er det som gjør alle så glade?"
Mandy kastet et blikk på Emily, øynene glitret. "Mrs. Smith fortalte meg historier om barndommen din. De er ganske underholdende."
Emily, som latet som om hun var irritert, viftet avvergende med hånden. "Mandy, nok med 'Mrs. Smith.' Du blir snart min svigerdatter. Kall meg mamma."
Mandys kinn ble røde, og hun så sjenert på Michael. "Det er fortsatt tidlig."
"Vi er alle familie, ingen grunn til å være sjenert. Hva synes du, Michael?" ertet Emily dem med vilje.
Mandys ansikt ble enda rødere. Michael sukket. "Mamma, slutt å erte Mandy. Hun er sjenert."
Emily lo. "Greit, jeg skal ikke forstyrre dere to mer. Jeg går ut og prater med noen gamle venner."
James, som var lur, blunket også lekent. "Michael, jeg skal heller ikke forstyrre deg."
Da de var borte, ble Michael og Mandy igjen i rommets stillhet. Mandy, fortsatt litt rød i ansiktet, gikk bort og tok hånden hans. Hun spurte, "Michael, pappa har spurt om bilulykken i det siste. Har du nevnt noe til ham?"
Michael ristet på hodet, ansiktet rolig. "Nei. Jeg har ikke sagt et ord."
Mandys panne rynket seg. "Det er merkelig. Han ser ut til å vite at det involverer Rachel, men jeg har aldri fortalt ham det. Jeg har tilgitt henne og vil ikke dra dette ut."
Michael spurte, "Du bærer ingen nag?"
"Ærlig talt, nei. Hun må ha vært veldig forelsket i deg for å handle så irrasjonelt. Jeg kan ikke hate henne for det." Mandys forståelsesfulle vesen var avvæpnende.
Michael strøk henne forsiktig over håret, mistet i sine tanker. "Du har alltid vært så godhjertet, Mandy. Som da du skrev om å redde den lille musen som barn, holdt den på sengen din. Faren din fikk nesten hjerteinfarkt."
Han lo, minnet lettet spenningen. Mandys smil vaklet kort før hun gjenvant fatningen. "Det var for lenge siden. Vi bør fokusere på nåtiden," foreslo hun med en myk tone. "James nevnte at fru Catherine Smith ikke har vært bra. Jeg vil gjerne besøke henne."
Med tanke på Catherines kulde mot ham, tenkte Michael et øyeblikk. "Jeg tar deg med i morgen."
Mandy nikket. "Greit."
Det var ikke før Michael gikk opp trappen at Mandy tok frem telefonen og ringte et nummer. "Hvordan går det?"
En mannlig stemme kom gjennom telefonen, "Frøken Brown, det er gjort. Hva er neste steg?"
Mandy sa, "Dagen før banketten vil jeg se det trende."
Mannen på den andre enden av telefonen svarte. "Forstått."