Kapittel 11
Rachel satt i Michaels bil, helt stille hele turen. Snart stoppet de ved Smith-familiens hus.
Catherine bodde i forstedene, elsket stillheten, deltok alltid på kristne bønner, og hadde noen tjenere som tok seg av henne.
Rachel kunne høre Catherine hoste ikke så langt unna.
"Hold deg ved døren," sa Catherine til Michael, og så blek og syk ut. Hun ledet så Rachel inn.
Catherine sukket tungt, "Jeg trodde ikke noe så stort ville skje rett etter at jeg dro. Rachel, du var for overilet."
Rachel visste at Catherine snakket om at hun hadde skilt seg fra Michael. Hun gikk sakte frem, tok Catherines hånd som alltid, og sa mykt, "Fru Smith, du burde være glad for meg. Jeg kan endelig være meg selv, ikke sant?"
Catherine kastet et bebreidende blikk på Michael som sto utenfor døren, og vendte seg så tilbake til Rachel. "Michael er en tosk, som lar en god kone som deg gå. Og nå kaller du meg ikke engang bestemor."
Rachel ble rørt og mumlet, "Bestemor."
Catherine klappet henne forsiktig på hånden. Hun snakket alvorlig, "Rachel, jeg har sett hvordan du føler for Michael gjennom alle disse årene. Kan du virkelig gi slipp?"
"Jeg har ikke noe annet valg enn å gi slipp," mumlet Rachel, hjertet tungt av sorg.
Catherine klemte henne og klappet henne forsiktig på ryggen for å trøste henne, "Jeg klandrer deg ikke for å skille deg fra Michael. Jeg visste at denne dagen ville komme før eller senere. Det er Michaels tap."
Rachel lente seg stille inn i Catherines armer. I årene med Smith-familien var Catherine den eneste som viste henne vennlighet.
Med Catherines omsorg, turte ikke Emily og James å oppføre seg hensynsløst og måtte være noe forsiktige. Rachel hadde lenge betraktet Catherine som familie. Hun angret ikke på skilsmissen, men følte litt anger over at hun ikke kunne bli ved Catherines side for å ta vare på henne.
"Rachel, jeg har kjent Michael siden han var liten og forstår hans natur. Hvis han en dag prøver å vinne deg tilbake, ville du komme tilbake?" spurte Catherine håpefullt. Hun kunne ikke bære å miste en så god svigerdatter og håpet naturligvis at de ville være sammen igjen i fremtiden.
Men Rachel visste at det var Mandy, ikke henne, som var Michaels myke punkt. Hun svarte rolig, "Men bestemor, han liker meg ikke. Jeg burde ha forstått det for seks år siden."
Catherine innså også noe, ansiktet hennes mørknet i stillhet.
"Bestemor, enten jeg er din svigerdatter eller ikke, vil jeg alltid respektere deg." Rachel snakket mens hun rakte ut for å hjelpe Catherine med å ordne håret hennes. "Du bør være glad og ta vare på helsen din. Ikke bekymre deg for noe annet."
Michael sto stille utenfor. Han var klar over båndet mellom Rachel og Catherine. Gjennom årene, selv om han ikke likte Rachel, kunne han ikke nekte for at Rachel behandlet Catherine veldig godt, som om hun var hennes egen bestemor.
Selv om Emily og James ikke behandlet henne godt, tok hun alltid vare på dem. Etter å ha lært at Mandys bilulykke ble forårsaket av Rachel, følte Michael avsky, men da han så hennes ekte omsorg for Catherine, valgte han å la henne gå. Det var hans siste handling av mildhet mot henne.
Etter lang tid kom de to endelig ut.
Catherine sukket, "Rachel, hvis du har tid i fremtiden, kom ofte på besøk. Jeg frykter at jeg ikke har mange år igjen."
Rachel rynket pannen. "Bestemor, ikke si det. Du vil leve lenge. Jeg vil besøke deg ofte."
I det øyeblikket trådte Michael frem og tilbød seg, "Jeg kan kjøre deg."
Rachel avslo distansert. "Ikke nødvendig, noen henter meg." Hun snudde seg og gikk mot den svarte Maybachen som allerede hadde ankommet.
Michaels øyne var fylt med kulde. Det var John og Robert.
Den varme scenen av de tre som pratet og lo sammen irriterte ham.
Catherine hostet noen ganger, litt andpusten. Hun mumlet, "Jeg er gammel, og jeg kan ikke lenger styre dine saker. Jeg håper bare at du ikke angrer en dag."
Catherine, som alltid hadde vært veldig kjærlig mot Michael, var nå ekstremt skuffet og ønsket ikke å se på ham lenger. Hun gikk tilbake inn med hjelp av en tjener.
Michael sto alene ved døren. Han tenkte, 'Angre? Det er umulig.'