Kapittel 2
Historiene sa at Dragekongen hadde falt i dyp søvn, og i årene siden hadde regenten av imperiet brakt inn menneskejenter for å finne en sann dronning. Det var dumt. Jeg hadde alltid trodd det bare var en skremselstaktikk. Det var ikke som om de krevde jenter fra overklassen til prøven.
Jeg lukket øynene og husket en kusine som hadde blitt brakt tilbake. Det var umulig å si om det faktisk var henne. Jeg grøsset, vel vitende om at jeg ville ende opp på samme måte. Jeg sukket, forsøkte å skyve den tanken bort, mens jeg så fjellene komme nærmere. De raget over skogen og kastet en skygge over den. Da karavanen stoppet, smøg jeg meg ut og rettet ryggen. Det var ingenting der, bare åpningen av en hule. Hjertet mitt hamret mot ribbeina som en kolibri. Lynet fløy over himmelen, og luften ristet av torden. Regnet hadde ikke stoppet siden begravelsen begynte.
Andre karavaner dro bort. Det var minst femti unge kvinner samlet på toppen av en bakke. Min karavane var den siste som ankom. En enhet av stoiske mennesker i rustning med øyne som glødende kull var der. Vi gikk for å slutte oss til prosesjonen ned trappene mot den store inngangen på toppen av en steinplattform. Den var forgylt og strålte av varme og lys. Kammeret var hugget ut av stein som glitret med årer av gull og bronse. Da vi nådde plattformen, var det klart at lyset inne i passasjen var ren ild. Jo nærmere vi kom, desto mer begynte ilden å bli lys blå.
Panikk klorte i halsen min, og jeg så de to som flankerte ildpassasjen dra en ung kvinne fremover og dra henne inn i passasjen. Hun skrek. Lukten av brent kjøtt fylte luften.
Alle foran meg skrek og spredte seg. Jeg rørte meg ikke. Jeg reagerte ikke engang da en av de pansrede ledsagerne grep armen min. Det var kaos. Jeg kunne ikke puste på grunn av lukten av brent kjøtt. De forkullede kroppene ble skjøvet til side mens alle foran meg ble tvunget inn i passasjen.
De dro kroppene til side, og magen min snørte seg. Jeg følte meg kvalm. Ledsageren som holdt meg, trakk meg nærmere trappen.
Skrikene stoppet da den siste jenta falt til bakken i en flammeeksplosjon. Hvert skritt brakte ilden nærmere. Jeg ble trukket opp til inngangen. Jeg så på ledsagerne på hver side av inngangen. Skjellene på halsene deres glinset i lyset, og sverdene skinte.
"Gå fremover, ellers blir du tvunget."
Ledsageren dyttet meg frem et skritt. Jeg lukket øynene. Varmen passerte meg. I noen øyeblikk var øynene mine fylt med lys. Jeg hørte torden buldre i hodet mitt. Et beist reiste seg over meg. Det var dekket av gyldne og jadegrønne skjell. Det var vakkert. Så forsvant det. Jeg åpnet øynene til en vakker foajé dekket av gull- og jadegrønne skjell, akkurat som dragen. Hver del av den badet i en eterisk, annenverdens glød. Noen øyeblikk senere dukket et par pansrede ledsagere opp. De måpte da de så meg. Så begynte en fløyte og en harpe å spille, som noe fra historiene pappa hadde fortalt om Dragekongens palass da rikene fortsatt var forbundet.
De stotret før de bøyde seg lett.
"Deres Majestet, vennligst la oss vise Dem veien."
Folk strømmet ut av rommene, alle kledd som ledsagerne, men uten rustning. De stirret på meg. De hvisket, men jeg kunne ikke oppfatte noen av ordene. Noen grep meg bakfra og marsjerte meg fremover.
Hva har jeg gjort nå? Jeg prøvde å rive meg løs fra dem, men de rørte seg ikke en millimeter.
"Vil jeg... bli tatt med til Hans Majestet?"
"Nei, Deres Majestet."
"Ikke kall meg det–"
"--hans søster besøker ham for øyeblikket. Foreløpig vil vi vise deg til rommet ditt."
"Jeg har ikke noe rom her."
"Du bestod Prøven," han så på meg. "Du er dronningen."
Jeg grøsset ved tanken. Jeg prøvde å sette hælene i bakken, men de fortsatte å dra meg med seg. Tjenerne førte meg opp trappen.
"Østfløyen er dronningens fløy," sa tjeneren. "Foreløpig er det bare én tjenestepike, men det vil snart endre seg."
Tjenerne åpnet døren og dro meg inn. Det var vakkert dekorert i jade og gull. En ung kvinne på min alder med kort, krøllete hår så opp. Hun spratt opp og så anspent ut. Hun hadde en bronsefarget hud og virket tydelig nervøs.
"Dette er Maya," sa en av tjenerne. "Hun er tjenestepiken som for øyeblikket er tildelt fløyen din."
Hun neide og bøyde hodet.
"Vennligst gjør henne klar til å bli presentert for Hans Majestet."
Maya nikket, med hodet bøyd. Tjenerne forlot rommet. Maya så bekymret ut.
Jeg smilte. "Jeg... antar at du ikke vet om det finnes en vei rundt vaktene?"
"Deres Majestet, du bør virkelig--"
"Det er Morgan."
"Det er en glede å tjene deg, Deres Majestet. La oss... finne noe passende for deg å ha på."
"Jeg har ikke tenkt å bli," sa jeg.
"Har du en vei rundt vaktene?" spurte Maya.
"Ikke ennå."
Hun smilte. "Da la oss få deg skiftet."
Jeg fulgte henne inn i baderommet. Det var vakkert. Hun satte seg på kanten av badekaret og skjøv til side noen steiner. Vann strømmet inn i karet, og luften ble fuktig rundt oss.
"Du må passe deg for Lady Ari. Hun er Hans Majestets adoptivsøster. Hun er en hittebarn som har blitt oppdratt med ham som en dame av det keiserlige hoffet av den tidligere kongen." Hun åpnet en flaske og helte væske i badet. Jeg krysset rommet og satte meg på kanten av karet også. "Hun er grusom og listig. Stol ikke på noe hun sier."
"Å presentere en ordentlig fasade ville gjøre dette mye enklere for deg," sa Maya mykt. "Og… den eneste veien ut er gjennom passasjen, men nå som du har bestått Prøven... er du vel... forandret."
Jeg satte kjeven. Kappen Maya plukket ut var spunnet av jade og gull. Jeg fikk et skjult sverd som visstnok var tradisjon. Jeg la det korte sverdet faren min hadde gitt meg på kommoden. Jeg ga Maya en av kappene fra skapet som var for stor for meg for å erstatte de fillete klærne hun hadde på seg. Det var en myk fersken og gull som komplimenterte Mayas hudtone.
"Takk," sa jeg. "Se på det som en unnskyldning for at jeg ikke blir."
Maya ledet meg ut av rommet og ut av fløyen. Vi møtte tjenerne foran en dyp svart dør. Tjeneren åpnet døren. Rommet var overdådig, dekorert i rødt og gull. På den store sengen lå en mann. Han var høy og kledd i en svart kappe. Det lange håret hans var bundet i en flette. Hun ble stående ved foten av sengen. Det var nært nok til å se ansiktet hans. Han var bronsefarget og kjekk. Han kunne ha sovet i århundrer, men han så ung ut. Det var flekker på halsen hans.
"Deres Majestet, vær så snill--"
Dørene bak henne fløy opp og smalt mot veggen. Jeg snudde meg. En kvinne med skjell i øyekroken og mørkt hår satt opp i en komplisert knute dekorert med smykker sto i døråpningen. Hun var kledd i blått som så ut til å være trådet med gull.
Hun stirret på meg. "Hvem i all verden slipper du inn i min brors kammer?"
Dette må være Ari.