Kapittel 7 Uten at jeg sier så, du går ingen steder
Etter en dag på sykehuset, gikk Emily tilbake på jobb som om ingenting hadde skjedd. Men i det øyeblikket hun kom inn på kontoret, skjønte hun at noe var galt.
Alle sto samlet og hvisket.
"Hørte du? Kontrakten fra forleden ble signert, og Paul senket til og med prisen med 5%."
"Ja, jeg hørte det. Paul er en skikkelig ekkel fyr, alltid plager han kvinnelige partnere fra andre selskaper og er gjerrig. Hva er greia denne gangen?"
Shirley, som latet som hun smisket med Emily, sa: "Vel, har du sett hvem selskapet vårt sendte for å håndtere det? Emily kan håndtere hvem som helst!"
"Seriøst? Emily og Paul?"
"Men er ikke Paul skallet og overvektig?"
"Du vet kanskje ikke dette, men jeg har hørt at menn med litt mer kjøtt på beina er ganske gode i senga! Kan bli en morsom tid, hvem vet?"
Alle ristet bare på hodet i vantro.
Emily kremtet, latet som hun ikke hørte noe, og gikk rett til kontoret sitt. 'Hva i all verden skjer?' tenkte hun.
Hun husket at det endte dårlig sist, så hvorfor senket Paul prosenten?
'Så lenge det ikke forstyrrer jobben, hvem bryr seg om ryktet mitt? Det mistet jeg for lenge siden da jeg gikk med på å være Patricks elskerinne for å betale ned gjeld og hjelpe broren min,' tenkte Emily.
For noen som bare prøver å komme seg gjennom hverdagen, hvem har rett til å snakke om rykte?
Emily brydde seg ikke om ryktene, men noen gjorde det.
Jennifer kom tidlig til kontoret, men gikk ikke opp med en gang. Hun ventet til Emily kom inn, og fulgte etter. Hun planla å snakke med Emily, men overhørte sladderet i stedet.
Jennifer stormet inn på Emilys kontor, dro frem et kort fra vesken og kastet det mot Emily.
"Jeg trodde du var interessert i Patrick, derfor holdt du deg rundt ham. Men jeg overvurderte deg. Du er bare en skamløs hore som ligger med hvem som helst. Ingen standarder i det hele tatt!" freste Jennifer.
Emily bet seg i leppa, prøvde å holde seg sammen, plukket opp kortet og rakte det tilbake til Jennifer.
Jennifer freste, "Ikke bry deg. Det er en million på det. Jeg ville at du skulle ta pengene og forlate Patrick, men jeg har ombestemt meg. Du har ingen kode, så det er ubrukelig!"
Emily bare smilte og brakk kortet i to. "Hvis det er ubrukelig, kan det like godt være helt ubrukelig!"
"Du er gal!" Jennifer så på Emily, lamslått.
"Ettersom jeg ble urettferdig sparket, si til økonomiavdelingen at de skal betale meg ti måneders sluttpakke!"
Emily sukket lettet. Med Shirley tilbake, var det på tide for henne å dra. Hun begynte å pakke sakene sine.
Patrick grep armen hennes, "Dra? Sa jeg at du kunne? Uten min tillatelse, går du ingen steder!"
Ordene hans etterlot Emily, Jennifer og Shirley i døren, målløse.
Da Patrick var ung, pådro faren seg gjeld og stakk av med en annen kvinne. Jennifer oppdro ham og søsteren alene, og Patrick skyldte mye av suksessen sin til henne. Så han gikk aldri imot Jennifer.
Shirley sto i døren og stirret på Emily. Jennifers øyne var fulle av tårer.
Patrick sa, "Emily, med dette rotet du har laget, hvem skal rydde opp hvis du drar? Ikke tro du kan dumpe det på noen andre!"
Emily var i ferd med å bli rørt, men så fant hun det hele ganske latterlig.
"Så det er mer tilfredsstillende for deg å holde meg her, ydmyket og snakket om, enn å la meg dra. Patrick, du vil virkelig ikke la meg være i fred, hva?"
Shirley, som hadde stått og lyttet, kom inn med et selvsikkert smil.
"Jennifer, du overtenker dette. Patrick er bare bekymret for at jeg skal bli sliten!"
"Bra, noen skamløse mennesker klamrer seg til andre, selv når de ikke er ønsket!" Jennifer smilte hånlig.
Emily knyttet nevene. "Beklager, men nå sier jeg opp!"
Hun grep vesken sin og var på vei ut da Patrick raskt blokkerte døråpningen.
Akkurat da ringte Emilys telefon.
"Emily, det er noe galt hjemme hos deg!" Det var naboen hennes, Carol Lopez. Carol ringte aldri med mindre det var alvorlig.
Emily prøvde å komme forbi, men Patrick holdt fast i dørkarmen. Han skjærte en grimase av smerte og slapp taket.
"Emily, er du gal?" Shirley, som hadde mistet sin damete fasade, skyndte seg for å sjekke Patricks hånd.
Patrick rynket pannen. "Mamma, du kan dra hjem. Jeg har noe jeg må ordne."
Med det gikk han ut uten å se seg tilbake.
"Emily, vent på meg!" Shirley ropte.
Jennifer så sjokkert på. "De er alle gale!" Hun stormet ut av Rivera Group.
Emily skyndte seg hjem, fullstendig motløs. Emilys hjem var en gammel boligblokk fra 80-tallet, uten heis, hvor det stort sett bodde eldre folk.
Trappeoppgangen hadde flimrende lys, og de smale trappene var dekket av graffiti og slagord.
Før hun engang nådde døren, hørte Emily moren sin, Lisa Moore, tigge på gulvet.
Carol så Emily og signaliserte at hun skulle holde seg tilbake.
'Det ser ut som det er trøbbel,' tenkte Emily.
Hun grep en spade fra kullhaugen i gangen, holdt den foran seg, og nærmet seg stille.
Før hun engang kom inn, hørte hun slag og et skrik. Emily braste inn for å finne Lisa kollapset på gulvet.
Rommet var et kaos, med en skallet fyr i trettiårene ved navn Tom Miller, dekket av tatoveringer, som ledet an.
Emily stilte seg foran Lisa, omringet av tilskuere.
"Du bryter deg ulovlig inn i hjemmet mitt. Du kommer til å havne i fengsel for dette!" ropte Emily.
Tom hånflirte, "Store ord. Lisa skylder penger. Hvordan har du tenkt å ordne opp? Ring politiet hvis du vil! Ikke tro at jeg ikke vet hva Lisa gjorde med pengene!"
Emily kastet et blikk tilbake på Lisa. For å betale for brorens behandling, hadde Lisa jobbet på en bar og utviklet en narkotikaavhengighet.
Da hun så Lisas unnvikende blikk, forsto Emily.
"Hvorfor så stille?" Tom ertet, og tok et skritt nærmere.
Emily pekte spaden mot ham. "Ikke kom nærmere. Hvor mye skylder hun? Jeg skal betale det tilbake!"
Tom rev til seg spaden. "Du skal betale det tilbake? En million kroner. Hvordan har du tenkt å gjøre det? Eller, vi kan ha det litt moro, så reduserer jeg beløpet. Hva sier du til det?"
Lisa gråt, "Vær så snill, ikke rør datteren min!"
"Flytt deg!" Toms håndlangere sparket Lisa til side.
Tom nærmet seg, og Emily rygget til hun var klemt mot veggen, ved siden av symaskinen.
Toms øyne vandret over Emilys bryst, og han rakte ut med den lubne hånden sin.
'Hvis jeg dør, så får det være! Dette er selvforsvar!' tenkte Emily, og grep en saks fra bordet. Hun holdt den hardt, stirrende på Toms nærmende hånd.
'En, to, tre,' telte hun stille, klar for å kjempe til slutten.