Kapittel 6 Hold deg unna Emily
Patrick løftet den bevisstløse Emily opp og hastet til sykehuset uten å nøle. Shirley sto alene ved inngangen til klubben, rasende. Akkurat da kom Marlon ut.
"Hvorfor er du alene? Hvor er Patrick?" spurte Marlon.
"Patrick tok Emily til sykehuset," mumlet Shirley.
Marlon så sjokkert ut. "Hva?"
"Emily besvimte plutselig, så jeg ba Patrick ta henne. Jeg fikk ikke tak i en drosje. Kan du gi meg skyss? Jeg er virkelig bekymret."
Marlon gjennomskuet Shirleys skuespill, men var genuint bekymret for Emily.
"Sett deg inn."
På sykehuset gikk Patrick rastløst frem og tilbake i korridoren, og kastet blikk mot døren til akuttmottaket hvert eneste sekund. Han var et nervevrak, ute av stand til å forestille seg hva som kunne skje med Emily.
'Greit, du vinner,' tenkte Patrick. 'Bare våkn opp denne gangen. Du kan ha på deg hva du vil, til og med det armbåndet!'
Snart ble Emily trillet ut fra akuttmottaket.
"Doktor, hvordan går det med henne?"
Legen så strengt på ham. "Pasienten har alvorlige allergier. Hvordan kan du være så uforsiktig? Hun er stabil for nå, men må observeres i to dager. Gå og ordne med innskrivingen."
"Ok." Patrick følte en bølge av lettelse, og så på Emily med ømhet.
Mens Patrick ordnet papirarbeidet, ankom Shirley og Marlon. Etter å ha spurt rundt, fant de Emilys rom.
"Emily, våkn opp," sa Shirley, mens hun ristet henne og tørket bort falske tårer.
Da Emily fortsatt var bevisstløs, fortsatte Shirley, "Jeg sa til deg at du ikke skulle drikke så mye. Du sa det var for å forsegle avtaler. Og det antrekket, jeg advarte deg, men du var redd for at jeg skulle overskygge deg."
Marlon avbrøt, "Er du nær Emily? Er det ikke kontorassistenten som skal håndtere kontrakter? Hva er selgeren til for da?"
"Marlon, du forstår ikke firmaet vårt. Kan du bli hos Emily? Jeg må på toalettet," sa Shirley.
Marlon svarte ikke, bare så ømt på Emily.
Utenfor rommet kokte Shirley av sjalusi. 'Hvorfor bryr alle seg om deg, Emily? Bare vent og se.'
I stedet for å gå på toalettet, gikk Shirley frem og tilbake.
Patrick ble ferdig med papirarbeidet og møtte Shirley utenfor rommet.
"Patrick, la oss vente litt før vi går inn."
"Hvorfor?"
"Emily, i sin tåke, ropte etter Marlon. Han gikk inn, og hun sovnet."
"Marlon?"
"Ja, Emily hadde planlagt å møte ham i dag. Ikke rart hun hadde pyntet seg. Patrick, hør..."
Før Shirley kunne fullføre, stormet Patrick inn i rommet, med øyne som brant, og grep Marlon i kragen.
"Kom med meg," knurret Patrick.
Marlon kastet et blikk på Emily i sengen, og fulgte motvillig Patrick ut i korridoren.
"Jeg bryr meg ikke om hva dine hensikter er, Marlon, hold deg unna Emily!" advarte Patrick.
"Hva for hensikter? Jeg liker henne virkelig!"
Patrick klappet Marlon på skulderen, med en iskald stemme. "Hvis du ikke vil at Hughes Group skal gå under på grunn av deg, legg de følelsene til side!"
"Hvorfor? Liker du henne også? Du skjuler det godt!"
"Hvem sa at jeg liker henne?! Det angår ikke deg!"
Akkurat da ringte Patricks telefon.
"Ja, okei, Donna, jeg kommer straks tilbake." Patrick sendte Marlon et skarpt blikk før han snudde seg og gikk mot sykehusinngangen.
"Patrick, hvis du ikke liker henne, hvorfor ikke la meg få en sjanse med Emily!"
I mellomtiden svarte Shirley på telefonen.
Jennifers stemme hørtes, "Shirley, ikke bekymre deg, jeg har ordnet det slik at Donna ringer Patrick. Han kommer snart tilbake."
Shirley svarte, "Okei, Jennifer. Om Patrick liker meg eller ikke, jeg håper bare han har det bra."
Shirley sendte et bilde av Marlon ved Emilys seng til Jennifer på WhatsApp.
"Det har vært rykter om Emily i selskapet. Jeg trodde det ikke først, men..." sa Shirley.
"Shirley, stopp. Jeg vet. Emily er tydelig ute etter familiens status og penger. Jeg er sterkt imot!" Jennifers stemme dirret av sinne.
Shirley fortsatte, "I begynnelsen trodde jeg ikke Emily var så lett på tråden. Men jeg har sett henne flørte med mange menn, uten å bry seg om Patrick!"
Jennifers stemme ristet av sinne mens hun prøvde å roe seg ned. "Shirley, Patrick har alltid hatt deg i hjertet sitt."
"Jennifer, jeg vet. Jeg har kjent Patrick siden vi var barn, selvfølgelig stoler jeg på ham! Men nå, med alt som skjer..."
"Shirley, ikke bekymre deg, jeg skal ikke la Emily lykkes!"
Da hun så planen sin lykkes, fulgte Shirley Jennifers ord, utvekslet noen flere høflighetsfraser, og la på.
Emily våknet, lukten av desinfeksjonsmiddel fylte nesen hennes. Hun husket at hun hadde besvimt på klubben. Hvem hadde tatt henne med til sykehuset? Hun husket den omfavnelsen, varm og kjent, med en svak duft av sedertre. Én gang kalte han henne en hore, den neste kom han nær.
Denne gangen hadde ikke Emily tenkt å tilgi Patrick så lett, med mindre han ba henne om det. Ellers ville hun heller si opp enn å tilgi ham. Men hvis hun sa opp, hva ville skje med broren hennes på spesialskolen og moren hennes som jobbet som oppvasker på restauranten?
Emily snudde hodet, lot en tåre trille nedover kinnet.
Akkurat da tok et par store hender Emilys.
"Emily, er du våken?"
Emily trakk raskt hånden tilbake, så på Marlon som satt ved sengen i vantro.
"Emily, du er endelig våken. Du aner ikke hvor bekymret Marlon var da du besvimte. Han satt ved din side hele tiden mens du var bevisstløs! Jeg er så misunnelig!" Shirley overdrev.
"Herr Hughes, var det du som tok meg til sykehuset?" spurte Emily forvirret.
Marlon sa ingenting, han så bare på Emily med stor hengivenhet og smilte.
Emily så på Shirley og sa forvirret, "Hvor er herr Rivera?"
Shirley sa, "Patrick har vært opptatt med forretningssaker. Tross alt besvimte du foran forretningspartnere."