Kapittel 5 Ikke helt riktig
"Hva er det med Leopold?"
Oliver kastet et blikk på Leopold, som satt og surmulte over drinken sin, og skled nærmere Simon.
Leopold hadde stormet inn med et ansikt som tordenvær.
Rommet, som hadde summet av liv, ble plutselig veldig stille.
"Han ble blokkert av Camilla," sa Simon, og rørte i gryta.
Leopolds ansikt ble enda mørkere av det.
Han slamret glasset i bordet, kneppet opp skjorta med én hånd, som om han var klar til å slåss.
"Jeg sa du ikke skulle nevne henne igjen. Er du døv eller noe?"
Simon trakk bare på skuldrene, uten å si noe mer.
Stemningen skiftet, og personen som sang, klokelig sluttet. Alle andre ble også stille, for ingen ville tirre bjørnen.
Oliver holdt på å sette drinken i halsen. Var Camilla virkelig alvorlig denne gangen?
Marcus, litt brisen, lente seg over til Oliver og hvisket: "Har Camilla gått tilbake?"
Oliver ristet på hodet, uten å våge å si mye. "Jeg vet ikke."
Marcus tok hintet; hun hadde sannsynligvis ikke gått tilbake ennå.
Bartenderen kom med en ny runde, og noen foreslo: "Hva med en runde med Sannhet eller Tør?"
Alle var raske til å bli med; de hadde alle noen med seg, og med noen blunk og dytt hoppet de inn for å lette på stemningen.
"Ja, det høres gøy ut!"
Akkurat da kom en kvinne inn.
"Hei, her borte! Vi trenger en til ved Leopolds bord."
Kvinnen ble dyttet til å sette seg ved siden av Leopold. Hun var den beste vertinnen på klubben og hadde hengt med Leopold før.
"Leopold."
Leopold reiste seg plutselig, så lei ut. "Dere kan spille, jeg stikker."
Han etterlot seg en gjeng med forbløffede ansikter.
Utenfor baren spurte sjåføren Leopold i baksetet hvor de skulle.
Etter to glass brandy kjente han det.
Han tenkte på den tomme villaen sin og sa: "Til kontoret."
"Herr Wipere? Hva gjør du her?"
Klokka ti om kvelden var assistenten i ferd med å dra da hun så Leopold komme ut av heisen.
Det overraskede uttrykket hennes gjorde Leopold enda mer irritert.
Vanligvis, rundt denne tiden, ville Camilla mase på ham om de sene kveldene og be ham få litt søvn. Hvis han ikke lyttet, ville hun komme over og være søt. Han ville late som han var irritert, men ende opp med å gå til sengs uansett.
"Er du ferdig på jobb?"
"Ja, trenger du noe mer?"
Leopold ville si nei, men han hadde ikke spist siden ettermiddagen og hadde drukket to drinker, noe som fikk magen til å verke. Ansiktet hans ble litt blekt. "Få meg litt grøt."
Etter en stund la han til: "Fra det beste stedet."
Assistenten var rask, og tjue minutter senere kom hun med en flott matboks til Leopold.
Men så snart han åpnet den, rynket han pannen.
"Hvorfor maisgrøt?"
Assistenten så forvirret ut. "Det er deres signaturrett, du..."
"Det gjør ikke noe, du kan gå."
Maisgrøten så god ut og luktet fantastisk.
Men etter noen biter mistet han appetitten og la fra seg skjeen.
Leopold kunne ikke la være å savne grøten Camilla pleide å lage.
"Faen!"
Han måtte være i ferd med å miste det!
Tilbake i leiligheten fra sykehuset.
Camilla famlet etter bryteren på veggen og trykket på den, og hørte noen intime lyder.
Lysene kom på og avslørte Juniper i en sexy silkekjole, som klinte med en Moore-fyr.
De var på sofaen, Junipers hender vandret under fyrens skjorte, og viste frem hans six-pack.
Deres munn var overalt på hverandre, og etterlot røde merker på Junipers hals som skrek "suggestivt."
Rommet var dampende og fullt av spenning.
Juniper myste mot det plutselige lyset, fortsatt litt forvirret, og stoppet instinktivt fyren fra å kysse henne.
"Å? Camilla, du er tilbake."
"Hva med at dere to tar på dere litt klær først?"
Camilla trakk på smilebåndet og snudde seg fornuftig rundt for å gi dem litt privatliv.
Hun sukket og tenkte: 'Jeg kan vel ikke krasje hos Juniper så lenge. Uansett hvor nære venner man er, trenger alle sitt eget rom. Å bo sammen for lenge er en belastning for begge.'
Juniper, derimot, bare smilte avslappet, ikke plaget av det som nettopp hadde skjedd.
Hun dro opp stroppen som hadde sklidd ned på armen, tok en frakk og kastet en jakke til fyren.
Med et leppestiftmerke på det kjekke ansiktet, var fyren fortsatt litt rødkantet i øynene. Juniper klappet ham beroligende på kinnet. "Vær snill, vent på meg i soverommet."
Fyren plukket lydig opp klærne sine, dekket så vidt brystet, skuldrene fulle av kyssmerker, og smilte til Camilla. "Hei, god kveld."
Camilla svarte instinktivt, "Hei, Keven."
Fyren smilte og gikk inn i rommet uten å si noe mer.
Juniper helte seg et glass rødvin, tok en slurk, den søte og litt bitre smaken spredte seg på tungen hennes. Hun sukket fornøyd og rettet sakte på henne, "Denne heter Steven, ikke Keven."
Camilla ble forbløffet.
"Hvor har du vært så sent?" Juniper la merke til de røde øynene hennes og rynket pannen litt. "Har du grått?"
Camilla helte seg et glass vann og sa fraværende, "Jeg besøkte professor Garcia på sykehuset i dag."
Juniper og Camilla var klassekamerater fra universitetet og begge Aurora sine studenter. Juniper var fortsatt i gruppesamtalen fra studietiden og hadde hørt om det.
Hun kastet et blikk på Camilla. "Du..."
Hun begynte å snakke, men nølte.
Den gang var Camilla Auroras mest lovende student.
Andre visste det ikke, men som hennes romkamerat og beste venn hadde Juniper sett Aurora gi Camilla en-til-en veiledning, til og med inkludert henne i å skrive avhandlinger.
Camilla var bare en bachelorstudent på den tiden, og Aurora var ikke engang hennes offisielle veileder.
Likevel var hun villig til å gi Camilla så mange akademiske ressurser.
Fulgte Camilla veien Aurora hadde planlagt for henne, kunne hun ha blitt landets mest fremstående Ph.D. i biologiske vitenskaper innen fem år.
Til den dag i dag kunne Juniper ikke forstå hvorfor Camilla ga opp studiene sine.
Når hun tenkte på Auroras favorisering, kunne hun ikke annet enn å sukke, 'Kanskje noen ikke verdsetter det som kommer for lett. Genier har tross alt rett til å være vilkårlige.'
"Jeg hørte at professor Garcias sykdom er ganske alvorlig denne gangen. Hvordan går det med henne etter operasjonen?" spurte Juniper.
Camilla ristet på hodet.
Juniper lo oppgitt. "Hva slags besøk var det, uten å vite noe om pasientens tilstand?"
"Jeg turte ikke gå inn."
"Så feig?" Når hun så uttrykket hennes, kunne Juniper ikke la være å si, "Det fortjener du!"
Camillas øyevipper dirret, men hun sa ingenting.
Juniper så det sta uttrykket hennes og skjønte at maten fra i morges var ment for Aurora.
"Planlegger du å fortsette slik?"
Camilla hadde alltid vært modig og besluttsom, men nå var hun for redd til å vise seg.
Camilla var fortsatt klar i hodet. "Professor Garcia og jeg må møtes til slutt. Noen problemer kan ikke løses ved å unngå dem."
I neste øyeblikk så hun opp. "Juniper, vil du bli med meg for å besøke henne?"
"Hva planlegger du?"