Kapittel 3 Blokkert
"Er det vanskelig å finne en plass? La meg gå ut og gi deg en hånd..."
Da han så Leopolds sure ansikt, skjønte Oliver det endelig, "Leopold, Camilla er fortsatt savnet, hva?"
Det hadde gått over tre timer.
Leopold kastet opp hendene og trakk på skuldrene, "Komme tilbake? Du tror at et brudd er en spøk?"
Så gikk han forbi Oliver og slengte seg ned på sofaen.
Oliver klødde seg i hodet, som om han tenkte, "Nei, er dette på ekte?"
Men så ristet han det av seg, innså at han overtenkte.
Hvis Leopold kunne slå opp så lett, ville han tro det; men Camilla...
Enhver jente kunne gå med på et brudd, men ikke Camilla.
Det var en selvfølge.
"Leopold, hvorfor er du alene?" ertet Simon Miller, armene i kors med et flir, "Tre-timers veddemålet er nå en hel dag."
Leopold gliste, "Et veddemål er et veddemål; hva er straffen?"
Simon hevet et øyenbryn, "La oss bytte litt i dag, ingen alkohol."
"Hva er spillet?"
"Ring Camilla og si med den søteste stemmen, 'Jeg er lei meg; jeg tok feil; jeg elsker deg.'"
Alle brøt ut i latter.
Oliver snappet til og med Leopolds telefon og ringte Camillas nummer.
Etter pipetonen, "Beklager, nummeret du har ringt er midlertidig utilgjengelig..."
Hadde Leopold blitt blokkert?
Leopold ble litt tatt på senga.
Latteren døde ut, og alle begynte å utveksle blikk.
Oliver la raskt på, ga tilbake telefonen, og prøvde å spille det av, "Kanskje det virkelig er utilgjengelig, ingen måte Camilla blokkerte Leopold!"
Selv han følte seg ukomfortabel til slutt.
Simon tenkte et øyeblikk, "Kanskje Camilla mener alvor denne gangen."
Leopold fnøs, "Brudd er ingen spøk. Jeg er ferdig med dette spillet. Den som nevner Camilla igjen, må ikke klandre meg for å kutte bånd."
Simons øyne smalnet litt, og etter en pause mumlet han, "Bare ikke angre på det."
Leopold smilte, upåvirket.
Han angret aldri på noe han gjorde.
Marcus Davis prøvde raskt å lette stemningen, "Kom igjen, ikke vær så alvorlig, haha... vi er alle kamerater..."
Morgen, klokken 07.00.
Juniper avsluttet morgenturen sin og kom nettopp inn da hun kjente duften av mat.
Camilla kom ut av kjøkkenet med en bolle grøt, iført en kjole som viste frem bena, og så fantastisk ut selv uten sminke.
"Gå og ta en dusj, så spiser vi frokost."
Juniper, "Hei? Ny frisyre? Kledd opp fint, skal du tilbake? Eller henter Leopold deg?"
"Kan du ikke bare ønske meg lykke til?"
"At Leopold henter deg er å ønske deg lykke til?" Juniper gikk til spisebordet og så at det var dekket.
"Gå og dusj," slo Camilla vekk hånden hennes, "Du er skitten."
"Når Leopold bruker hendene, hvorfor slår du ikke ham?"
"Vel, neste gang, det skal jeg."
"Jeg kjøper det ikke."
Da Juniper kom ut etter dusjen, hadde Camilla allerede dratt med en matboks.
"Laget frokost til meg, men glemte ikke å ta med noe til kjæresten sin, for en venn."
Tranquil Sykehus, privat rom.
"Aurora, hvordan føler du deg i dag?"
Aurora la fra seg avhandlingen og justerte lesebrillene, "Felix? Hva gjør du her!"
"Ikke rør deg," Felix Moore plasserte raskt en pute bak henne, "Såret ditt heler fortsatt."
"Blindtarmbetennelse, mindre operasjon. Jeg er bare gammel, så tilfriskningen er treg, og legen har holdt meg her i flere dager. Forresten, har kvoten for masteropptak kommet ned i år?"
"Ja, du får tre, jeg får fire."
"Tre, ja." mumlet Aurora.
"Hva, planlegger du fortsatt å ta bare to i år?"
"Ja, jeg er gammel, jeg kan bare håndtere to."
Felix surmulte, vel vitende om at den ekstra plassen var for Camilla, men hun ville ikke innrømme det.
"Professor Garcia, åh, og Professor Moore også?" Lucas kom inn sammen med to yngre studenter, og satte fra seg noen frukter og blomster. "Vi kom for å besøke Professor Garcia."
Mens de småpratet, sa en av studentene plutselig, "Jeg hørte at det er en supergeni-førsteklassing i år som kom rett inn i vårt kombinert bachelor-, master- og doktorgradsprogram."
I løpet av det siste tiåret har Harmony College's School of Life Sciences hatt færre enn tre studenter som har gått rett til doktorgradsprogrammet.
"Visstnok tok denne førsteklassingen gullmedaljer i både den internasjonale matematikkolympiaden og datavitenskap-konkurransen i fjor og fikk direkte opptak til vårt college."
"To gullmedaljer? Ikke verst. Jeg husker det var en eldre student, Professor Garcias student, tror jeg? Hun hadde fire gullmedaljer da hun begynte på bachelor! Matematikk, fysikk, kjemi og datavitenskap, hun mestret dem alle! Hun het Camilla..."
"Greit, tiden er ute!" avbrøt Felix, "Dere burde dra tilbake til skolen."
"Åh, da går vi."
"Okay."
Utenfor rommet så en av studentene nedstemt ut, "Lucas, rotet jeg det til? Hvorfor så Professor Garcia og Professor Moore så opprørte ut?"
Lucas var like forvirret.
Inne i rommet.
Felix sa, "De barna mente ikke noe vondt; ikke tenk for mye på det."
Aurora viftet med hånden, men leppene hennes skalv, og tårer fylte øynene hennes før de til slutt rant over.
"Hun var en slik begavelse! Men hvorfor verdsatte hun ikke talentet sitt?"
Felix trøstet, "Ta det med ro."
"Felix, vet du hva hun sa til meg sist vi møttes? Hun sa at hun ønsket kjærlighet. For en vits. Hun knuste hjertet mitt."
Camilla sto ved døren til sykehusrommet, holdt fast i matboksen, med tårer strømmende nedover ansiktet.
Hun tenkte, 'Jeg er lei meg, Professor Garcia.'
Til slutt hadde ikke Camilla mot til å gå inn. Hun la matboksen ved sykepleierstasjonen, "Denne er til Professor Garcia, vær så snill å gi den videre, takk."
"Du har ikke registrert informasjonen din! Vent litt!"
Camilla løp ut av sykehusbygningen, trakk inn frisk luft, men den kvelende skyldfølelsen ville ikke forsvinne.
"Camilla?" En høy, elegant sminket kvinne i høye hæler og med en fin veske kom bort.
En blazer med blyantskjørt, rett hår som falt over skuldrene, utstrålte intelligens fra topp til tå.
Clara Wipere, søsteren til Leopold Moore.
"Er det virkelig deg? Hva gjør du på sykehuset?" Clara kastet et blikk mot bygningen.
Hun følte seg lettet for moren, Elodie Smith, 'Inneliggende avdeling, sannsynligvis ikke på besøk i fødeavdelingen. Hvis Camilla virkelig var gravid, ville Elodie besvime av sinne.'
"Clara." Camilla tvang fram et smil.
"Hvorfor er øynene dine røde? Har du grått?"
Camilla svarte ikke.
"Har du hatt en ny krangel med Leopold?"
"Nei."
Clara antok at Camilla var sta og kunne ikke annet enn å føle sympati.
Hun likte faktisk Camilla; hun var vakker og hadde en god personlighet.
Men dessverre passet hun ikke helt som Leopolds kone.
Spesielt siden Elodie satte stor pris på utdanning og bare ønsket toppstudenter fra prestisjetunge skoler som svigerdøtre.
"Er det tøft å være sammen med Leopold? Han har et dårlig temperament, du bør tåle det."
Camilla, "Egentlig har vi allerede..."
"Vel, jeg har noe å gjøre, så jeg får ikke pratet mer med deg."
Etter å ha sagt det, sjekket Clara tiden og gikk inn i bygningen.
Hun var der for å besøke Aurora, etter å ha hørt at Aurora likte smarte og veloppdragne studenter, så hun hadde kledd seg opp for anledningen.
Om hun kunne få den direkte doktorgradsplassen avhang av dette besøket.