Kapittel 2 Ble en sukkerbaby
Ved Spisebordet
Leopold spurte, "Hvor er den grøten jeg alltid har?"
"Du mener den mageberoligende grøten?"
"Mageberoligende grøt?"
"Ja, den som fru Learmond lager med alle de ingrediensene? Jeg hadde ikke tid til å forberede den. Du må starte dagen før og koke den tidlig om morgenen. Og du må passe på den som en hauk. Jeg har ikke hennes tålmodighet. Selv om jeg lagde den, ville den ikke smake det samme, og dessuten..."
Leopold sa, "Bare gi meg litt peanøttsmør."
"På saken, herr Wipere."
"Hvorfor smaker det annerledes?" Leopold kikket på glasset, "Emballasjen er annerledes også."
"Det andre glasset er tomt. Dette er alt vi har."
"Stikk innom butikken senere og ta med et par til."
"Du kan ikke kjøpe det." Mira smilte litt brydd. "Fru Learmond laget det selv. Jeg vet ikke hvordan."
Leopold la ned bestikket.
"Heisann? Herr Wipere, er du ferdig med å spise?"
"Ja."
Mira så på Leopold som gikk opp trappen, forvirret.
Hvorfor ble han plutselig så sint?
"Våkn opp!"
Camilla snudde seg over, øynene fortsatt lukket, "La meg være, la meg sove litt til."
Juniper, allerede kledd og med en veske i hånden, sa, "Klokka er nesten åtte. Må du ikke tilbake og lage frokost til Leopold?"
Camilla overnattet noen ganger, men skyndte seg tilbake før daggry for å lage mageberoligende grøt til Leopold, som hadde en dårlig mage.
Juniper syntes det var latterlig og tenkte, 'Er Leopold ufør eller noe? Kan han ikke bare bestille mat?
Hvorfor lage så mye oppstyr?
Ærlig talt, det er bare en dårlig vane!'
Camilla, fortsatt halvsovende, vinket med hånden. "Jeg går ikke tilbake. Vi slo opp."
"Åh, hvor mange dager denne gangen?"
Camilla var stille.
"Greit, sov så lenge du vil. Frokosten står på bordet. Jeg drar på jobb. Jeg har en date i kveld, så ikke bekymre deg for middagen min. Faktisk, du drar sikkert snart tilbake uansett. Når du går, lukk balkongvinduet for meg."
Camilla våknet sulten.
Mens hun spiste sandwichen Juniper hadde laget, og så på det klare solskinnet utenfor, kunne Camilla ikke huske sist hun våknet naturlig.
Etter å ha avsluttet frokosten som lunsj, skiftet hun klær og dro rett til banken.
Først innløste hun sjekken på femti millioner dollar.
Det var alltid betryggende å ha pengene i hånden.
Deretter gikk hun til en annen bank ved siden av. "Jeg trenger å snakke med din private bankrådgiver. Jeg vil sette inn ti millioner dollar."
Til slutt kom banksjefen ut og tilbød en anstendig årlig rente. Camilla ba om to ekstra poeng, og de gikk gladelig med på det.
Med samme metode gikk Camilla til to banker til, og satte inn ti millioner i hver.
Rentesatsene ble bedre med hver bank.
Da hun gikk ut av den siste banken, hadde Camilla nå svarte kort fra tre banker, med tretti millioner dollar i innskudd og en likvid fond på tjue millioner dollar.
"Ikke verst, denne oppdelingen."
Hun hadde blitt rik over natten.
Mens hun passerte en travel frisørsalong, gikk Camilla inn.
Hun fikk et medlemskort på stedet, som ga prioritetstjeneste.
Sittende foran speilet, og så på sitt brune bølgete hår, viste Camilla for første gang forakt.
"Frøken, håret ditt er så velholdt, som en dukkes."
Hun hadde langt bølgete hår fordi Leopold likte det slik.
Etter hvert intimt øyeblikk, ville Leopolds hender hvile i håret hennes.
Men å ha vakkert bølgete hår betydde mer tid på vedlikehold.
Camilla smilte svakt og sa til frisøren, "Klipp det av, rett det ut, og farg det svart."
Hun tenkte: 'Uansett hvor pen en dukke er, er den fortsatt bare et leketøy. De som vil være en, kan bare fortsette; jeg er ferdig.'
Da Camilla forlot salongen, følte hun seg lett. Det var et klessalg i butikken ved siden av, så hun gikk inn og plukket ut en hvit T-skjorte og et par jeans, som hun gikk ut av butikken med.
De passet perfekt til joggeskoene hennes.
Mens hun gikk, fant hun seg selv utenfor Harmony College, hvor hun så studenter sykle inn og ut under solnedgangen. Camilla var dypt i tanker.
"Lucas! Her borte!"
En gutt fra Moore passerte Camilla, "Hvorfor er alle her?"
"Vi vil alle besøke Professor Garcia, så vi kom sammen."
Lucas Jones sa, "Med så mange mennesker vil ikke sykehuset la oss alle komme inn. Hva med at to representanter fra bioinformatikkavdelingen blir med meg?"
Bioinformatikk, Professor Garcia.
Camillas øyne smalnet, og hun trådte raskt frem, "Hvem sa du er syk?"
Lucas stammet, mens han så på den rene og pene Camilla, "Professor Garcia."
"Aurora Garcia?"
"Ja."
"Hvilket sykehus?"
"Tranquil Hospital."
"Takk."
"Hvilken avdeling er du fra? Er du også student av Professor Garcia?"
Lucas' spørsmål ble hengende igjen da Camilla raskt gikk sin vei.
Tilbake i leiligheten klarte ikke Camilla å roe seg ned.
Aurora, som pleide å hoppe opp og banke folk i hodet når hun var sint, var syk?
Hvor alvorlig var det?
Hun åpnet kontaktene sine, fant nummeret lagret som "Aurora Garcia," nølte flere ganger, men hadde til slutt ikke mot til å ringe.
Den gangen, for å være med Leopold, for såkalt kjærlighet, hadde hun uten å nøle gitt opp muligheten til å forfølge en påfølgende master- og doktorgradsutdanning.
Hun hadde ikke jobbet en dag siden hun ble uteksaminert fra universitetet, og hadde gjort seg selv til en husmor som kretset rundt en mann.
Aurora må være ekstremt skuffet.
"Hei? Camilla, har du ikke dratt tilbake?" spurte Juniper overrasket mens hun skiftet sko.
Camilla trakk på munnen. "Vil du kaste meg ut?"
"Utrolig, du holder ut lenger denne gangen. Jeg husker sist du slo opp med Leopold, og innen en halvtime ringte han, og du dro tilbake."
"Det er grøt i gryta, forsyn deg selv."
Junipers øyne lyste opp, og hun løp straks til kjøkkenet for å få en bolle. Mens hun spiste, sukket hun, "Leopold er så heldig som har dette hver dag..."
Camilla sa, "Husk å vaske opp og rydde etter deg. Jeg skal sove."
"Hei, skal du virkelig ikke tilbake?"
Svaret Juniper fikk var at soveromsdøra lukket seg.
Juniper klikket med tungen. "Denne gangen har hun litt ryggrad."
Under den samme nattehimmelen, ved Leopolds villa.
"Herr Wipere, banken har bekreftet at Camilla selv hevet sjekken på femti millioner kroner klokken 12:05 i dag..."
Leopold la på, og så kaldt ut på natteutsikten utenfor vinduet.
"Camilla, hvilket nytt triks spiller du nå?"
Hvis hun trodde dette ville vinne ham tilbake, tok hun feil.
Når han først hadde tatt en beslutning, var det ingen vei tilbake.
"Oliver, vil du ta en drink?"
En halvtime senere åpnet Leopold døren til det private rommet, og Oliver var den første til å hilse ham med et smil, "Leopold, alle er her, bare venter på deg. Hva skal vi drikke i kveld?"
Leopold gikk inn.
Oliver beveget seg ikke, og så bak ham.
"Hva står du der for?"
"Hvor er Camilla? Parkerer hun?"
Leopolds ansikt mørknet litt.