Milliardærens Anger: Arvingens Tilbakekomst

Kapittel 3 Aron er blind i sitt hjerte

Susanna ristet kraftig på hodet for å kvitte seg med de urealistiske fantasiene.

Hun gikk tilbake til skapet for å rydde opp i rotet Erica hadde laget, og etter å ha satt alt i orden igjen, tenkte hun på Ericas små riper. Hvis legen hadde kommet noe senere, ville sårene ha grodd av seg selv.

Da hun åpnet soveromsdøren, så hun ikke Aaron noe sted. Hvor hadde han gått?

Erica lente seg mot sengegavlen, med et lurt smil om leppene. "Jeg trodde det var hushjelpen som kom inn, men det er deg. Har du virkelig tenkt å ta vare på meg her? Eller kanskje du vil være vitne til noen intime øyeblikk mellom Aaron og meg, det er tross alt tre år siden vi så hverandre sist."

Ericas ord var fulle av mening!

Først da hørte Susanna lyden av rennende vann fra badet—Aaron var i dusjen! Blodet forsvant fra ansiktet hennes øyeblikkelig. Han kunne ikke engang vente til hun hadde gått før han ble intim med Erica i bryllupsrommet deres!

Kvalmen steg i henne, og Susanna kjempet mot trangen til å kaste opp, grep den pakkede kofferten og gjorde seg klar til å dra.

Ved døren sto Calliope i veien, med et ertende smil om munnen. "Fru Abbott, beklager, men denne kofferten er en luksusvare fru Maud Abbott tok med tilbake fra Eldoria. Den er veldig dyr; du kan ikke ta den med deg."

Susanna ignorerte dem, nikket og grep en håndveske, bare for å bli blokkert igjen. "Fru Abbott, du kan ikke ta den heller. Herr Abbott kjøpte denne som en suvenir fra Celestia forrige måned."

Susanna rynket pannen, innså at Calliope med vilje gjorde det vanskelig for henne. Hver bagasje i rommet var ikke hennes; hvordan skulle hun pakke sine eiendeler?

Erica la til, "Ser ut som du er motvillig til å dra, kan ikke engang finne en bag å pakke i, hva? Ingen bekymringer, jeg har forberedt en for deg. Calliope."

Calliope nikket forståelsesfullt, løp av sted, og kom snart tilbake med en plastpose. "Fru Abbott, frøken Jones har spesielt forberedt denne for deg. Den er litt gammeldags, men den får duge. Vær så god."

Susanna lo kaldt, øynene glødet av sinne, og tvang Calliope til å trekke seg tilbake. Hun knelte for å pakke tingene sine på nytt. Bak henne hørte hun Ericas stemme igjen. "Sørg for å sjekke bagasjen hennes senere, så hun ikke tar med seg noe som ikke tilhører henne, spesielt dokumenter."

Da Susanna hørte dette, husket hun Aarons tidligere ord om at han ikke ønsket barnet. Diskret rev hun graviditetstestresultatene i små biter, rullet dem sammen til en ball, og svelget dem. Mens hun gjorde det, avga hun et stille løfte, 'Baby, fra nå av er det deg og meg mot verden. Jeg vil beskytte deg, og vi skal holde oss så langt unna Aaron og Abbott-familien som mulig.'

Da Susanna var ferdig med å pakke tingene sine og dro plastposen ut av skapet, spurte hun kaldt, "Vil du sjekke den?"

Erica dekket til nesen, full av forakt. "Denne plastposen stinker; la henne dra fort!"

Calliope tok hintet, skyndte seg frem, undersøkte plastposen mens hun mumlet, "Synet mitt er ikke som det pleide å være; jeg må bli gammel."

Det var ikke før Calliope fortsatte å rygge tilbake og til slutt forlot rommet, at Susanna innså at noe var galt. Hun ropte, "Hei, hva driver du med? Gi meg tilbake min—"

Før hun rakk å fullføre, latet Calliope som om hun snublet, og kastet posen. Plastposen revnet, og klærne hennes spredte seg fra andre etasje ned til stuen.

Susanna løp til gangen og så nedover, ropte, "Dere er for mye!"

Hun skyndte seg ned for å samle tingene sine, men posen var allerede ødelagt, og det var umulig å pakke. Frustrert kastet hun posen på gulvet.

Akkurat da ringte telefonen hennes. Hun svarte, og da hun hørte Madisons stemme, begynte tårene å strømme nedover ansiktet hennes. "Madison."

Madisons bekymrede stemme kom gjennom linjen. "Hvorfor gråter du?"

Kvalt av gråt sa Susanna, "Madison, jeg har skilt meg. Jeg har ikke noe hjem lenger."

Madison forsikret henne raskt, "Ikke vær dum. Hvem sa at du ikke har et hjem? Jeg ringte for å fortelle deg noen gode nyheter: Familien din har blitt funnet. Du har seks brødre—tre helbrødre og tre halvbrødre. De er alle fra Novaria, og de heter Jones. De har lett etter deg."

Susanna stivnet. "Familien min?"

Madison fortsatte, "Ikke gråt. Jeg skal få broren din til å komme—"

Før Madison rakk å fullføre, døde Susannas telefon. Tankene hennes var i kaos. Hadde de virkelig funnet familien hennes?

"Hva er all denne støyen? Hva holder du på med nå?" Aaron kom ned trappen i en løs morgenkåpe.

Da han så de spredte klærne og den revnede posen ved siden av Susanna, rynket han pannen. "Spiller du vanskelig å få igjen? Prøver du å spille stakkarslig? Hvem prøver du å lure denne gangen? Bestemor er ikke her!"

Susanna klemte den døde telefonen, følte seg fjern. "Jeg gjorde ingenting."

Erica haltet ut, late som om hun var bekymret. "Aaron, hun pakket for å dra, men så fant hun denne skitne plastposen. Jeg prøvde å stoppe henne, men hun ville ikke høre."

Calliope stemte i, "Ja, herr Abbott. Vi prøvde bare å overbevise fru Abbott om å ikke bruke den posen, men hun insisterte. Hvis det kom ut, kunne folk tro at Abbott-familien mishandler henne."

Rommet falt til stillhet. Susanna sto der, lyttet til løgnene deres, følte seg som en trestatue.

Aarons øyne var gjennomborende da han kaldt spurte, "Har du ikke noe å si?"

Et hint av sarkasme glitret i Susannas øyne. "Har du ikke allerede hørt det du ville? Hva mer vil du høre?"

Aaron snappet, "Susanna, blir du aldri fornøyd? Hva mer vil du ha?"

Susanna var for utmattet til å krangle mer, men Aarons anklage tente en ny ild i henne. "Hva mer vil jeg ha? Aaron, ta en god titt på samvittigheten din! Siden vi giftet oss, har jeg levd som en bortskjemt rik kone eller mer som en tjener? Nei, ikke engang en tjener—en tjener får betalt. Hva får jeg? Jeg har håndtert alt for deg, gjennom tykt og tynt, og du ser fortsatt på meg som en grådig snylter. Du er ikke blind i øynene; du er blind i hjertet. Eller kanskje bryr du deg bare ikke. Uansett, jeg er ferdig. Vi er skilt. Jeg vil ikke være dørmatten din lenger. Er det for mye å be om?"