Kapittel to
Jeg våknet til lyden av maskinen ved siden av meg. Jeg åpnet øynene og så meg rundt. Jeg la merke til at jeg var på sykehuset. Det var maskiner koblet til kroppen min. Jeg var sliten av å prøve å huske hva som hadde skjedd. Jeg husket at jeg hadde blitt forvist, løpt i to dager, tatt en pause, og at de fredløse angrep meg før jeg besvimte, men jeg kunne ikke huske noe mer. Jeg fikk panikk med en gang.
"Å herregud! Å herregud! Hvor er jeg? Hvem brakte meg hit?" Hjertet mitt begynte å slå veldig fort, i takt med maskinen. Det må ha tiltrukket seg oppmerksomheten til folk utenfor, for det neste jeg så var en kvinne i labfrakk som skyndte seg inn i rommet til meg.
"Hei! Ro deg ned, vær så snill; ingenting kommer til å skje med deg; du er trygg, ok?" Hun sa det til meg med en rolig, bedende stemme.
Og det roet meg ned. Det neste jeg kjente var en sprøyte som stakk inn i armen min. Og jeg sovnet igjen med en gang.
Da jeg våknet senere, var jeg roligere enn før. Jeg så meg rundt i rommet; det så ut som et sykehusrom. Et luksuriøst ett. Hvis ikke det hadde vært for maskinene og det medisinske utstyret, ville jeg ha trodd at jeg var på et hotellrom.
Akkurat da åpnet døren seg, og kvinnen fra tidligere kom inn i rommet med et stort smil.
"Hei, hvordan føler du deg nå?" spurte hun meg.
Jeg nikket med hodet for å indikere at jeg hadde det bra.
"Det er bra! Mitt navn er Rose, og jeg er en av flokkens leger."
Så jeg er i en flokk, noe som betyr at det var varulver som reddet meg fra de fredløse.
Jeg så på henne med forvirring, lurte på hvilken flokk dette var.
Jeg antar at ansiktet mitt røpet tankene mine.
"Å! Hvis du lurer, er du i Sky Blue-flokken. Vår Gemma og en av våre krigere var de som...
Jeg sluttet å høre etter så snart jeg hørte SKY BLUE-flokken. Alle varulver vet om dem. De var den nest mektigste flokken, bortsett fra den kongelige flokken. Sky Blue-flokken var også den største flokken, med over tusen medlemmer. Det beste med dem var at de ble styrt av to alfabeter. Ikke rart de var de beste. Jeg mener, det er et ordtak som sier at to hoder er bedre enn ett. Flokken er også kjent for ikke å tåle tull fra noen. Jeg lurte på hva som ville skje med meg så snart jeg forlot sykehuset. Det er en stor mulighet for at jeg vil bli drept. Kanskje jeg burde late som om jeg er syk lenger, slik at jeg kan forlenge levetiden min.
"Uansett, to av ribbeina dine er brukket; bortsett fra det, er du fin. Om to dager burde du være helt fin."
"Så..." Rose begynte å prate med meg igjen.
"Hva skjedde med deg? Hvordan ble du en fredløs? Du lukter fortsatt godt, så jeg antar at du nylig har blitt en fredløs."
"Jeg.
Akkurat da jeg skulle svare henne, åpnet døren seg, og en jente kom stormende inn.
"Hei Rose, hei, kjære vakre fredløse!" hilste jenta meg muntert.
"Det er uhøflig, Lisa; du kan ikke kalle henne en villstyring; hun har et navn. Vent, jeg vet ikke engang hva du heter," sa Rose og så direkte på meg. Den nye jenta, Lisa, betraktet meg også med nysgjerrighet.
"Sophia!" svarte jeg hviskende mens jeg senket hodet. Jeg er ikke sikker på om de hørte meg. Jeg er naturlig sjenert og liker vanligvis ikke å være midtpunktet blant folk.
"Hyggelig å møte deg, Sophia; for et vakkert navn du har. Kan jeg kalle deg Prinsesse Sophia? Du vet, som Disney-prinsessen Sophia den første." Som du vet, er jeg Lisa, bestevennen til denne rampen her?" svarte Lisa mens hun kastet en pute på Rose, som kastet den tilbake. Snart var de i gang med en putekrig.
Jeg smilte mens jeg så på dem. For et herlig vennskap, tenkte jeg. Jeg ble minnet om vennene mine i min tidligere flokk, Elsa og Lily. De var de to personene jeg faktisk følte meg komfortabel med. Jeg lurte på hvordan de hadde det. Å tenke på dem gjorde meg følelsesladet, og jeg innså ikke engang at jeg gråt.
"Åh! Stakkars deg; du må ha gått gjennom mye! Kom hit," sa Rose til meg mens hun klemte meg. Personlig kan jeg ikke huske sist noen klemte meg. Det føles så godt å bli klemt.
Jeg klemte henne tilbake og begynte å gråte fra bunnen av hjertet.
Etter å ha grått i omtrent to timer, følte jeg meg endelig bedre. Det er faktisk godt å gråte. Når du gråter, slipper du ut tristheten og sorgen i hjertet.
"Føler du deg bedre nå?" spurte Rose meg med en mild stemme.
Jeg nikket til henne. Hun er veldig snill og medfølende. Jeg er bare en villstyring, og hun behandler meg med kjærlighet og omsorg. Ikke rart at hun er flokkens lege. Jeg husker legen i min gamle flokk. Hun er veldig uhøflig og hjerteløs. I tillegg ligner hun en stygg andunge, i motsetning til Rose, som ser fantastisk ut med sine dype blå øyne, krøllete røde hår, rosa lepper og strålende hud.
"Heisann! Hvem har savnet meg?" sa Lisa idet hun kom inn i rommet igjen. Hun hadde tidligere forlatt da jeg begynte å gråte. Jeg antar at hun ville gi meg litt plass.
"Ingen!" svarte Rose mens hun himlet med øynene til Lisa.
"Å, hold kjeft! Jeg er sikker på at Prinsesse Sophia savnet meg, ikke sant?"
Jeg nikket til henne. Jeg må virkelig slutte å stå her og nikke som en øgle, tenkte jeg for meg selv.
"Se! Prinsessen har savnet meg!" understreket Lisa "savnet" mens hun rakte tunge til Rose.
"Uansett!" sa Rose mens hun himlet med øynene til Lisa.
"Uansett!" gjentok Lisa.
Jeg lo av hvor barnslige de oppførte seg. Jeg visste ikke at jeg lo høyt før jeg merket at begge så på meg med smil om munnen.
"Vel, du har en vakker latter, prinsesse!" kommenterte Lisa, og Rose nikket enig.
"Uansett, jeg har med mat, jeg tror vi burde spise før den blir kald," sa Lisa mens hun tok ut varmebeholdere fra skinnvesken hun kom tilbake med.