Kapittel 4 - Sjalusi?
Farrah
"Jeg burde vel dra hjem," sa jeg lavt. "Jeg sa til foreldrene mine at jeg skulle være hjemme snart, og det er nesten to timer siden," la jeg til med en liten latter.
Asher og jeg var fortsatt på kaféen. Jeg aner ikke hvor tiden har blitt av, for jeg har ikke sagt så mye. Asher har gjort mesteparten av praten. Han prøvde virkelig å bli kjent med meg, men jeg ga ham ikke mye. Det er ikke så mye å fortelle om meg, men jeg forstår fortsatt ikke hvorfor han bruker tid med meg. Det føles ikke riktig. Ja, han var vennlig, men likevel.
"Du kan sende dem en melding og si at du blir litt lenger," sa han. "Jeg kjøper middag til deg, burgerne her er fantastiske," la han til.
"Jeg er sikker på at du har bedre ting å gjøre," sa jeg. "Og vil ikke bestemor lure på hvor du er?" la jeg til.
"Jeg har ikke foreldre, jeg bor med bestemor," trakk han på skuldrene.
Jeg hadde ikke forventet at han skulle si det. Han har ingen foreldre. Jeg lurer på hvor de er. Jeg ville ikke spørre ham, for jeg husker at Violet sa at ingen egentlig vet mye om ham.
"Det var leit å høre," sa jeg mykt.
"Det er ikke det for meg, de to var narkomane som aldri ville ha meg uansett," sa han. "De lot meg være hos bestemor da jeg var ti, og jeg har ikke sett eller hørt fra dem siden," la han til.
"De bare forsvant?" spurte jeg, og han nikket. "Hvem gjør sånt," la jeg til mens jeg ristet på hodet.
"Idioter! Men ikke gjenta det jeg nettopp fortalte deg, ingen vet," sa han og så på meg.
Blikket hans var følelsesløst da det falt på meg. Det skremte meg litt. Det var et tomt blikk.
"Jeg skal ikke si noe, lover," stammet jeg frem. "Jeg burde dra," la jeg til og reiste meg.
Jeg kastet penger på bordet og gikk mot døren. Jeg vet at jeg var hans skyss hit, men akkurat nå, etter måten han så på meg, måtte jeg bort fra ham. Jeg kom til bilen min og var akkurat i ferd med å låse den opp.
"Farrah, vent litt," hørte jeg ham rope bak meg.
Jeg ville sette meg inn i bilen og kjøre av gårde, men det ville være uhøflig. Jeg sukket og snudde meg sakte mot ham. Asher sto bare noen få centimeter fra meg og så forvirret ut.
"Hvorfor hastet du av gårde?" spurte han.
"Fordi du skremte meg," hvisket jeg og så ned i bakken.
"Hva? Hvordan skremte jeg deg?" spurte han.
Jeg løftet aldri hodet for å se på ham, men han ga seg ikke. Asher la fingeren under haken min og løftet hodet mitt opp.
"Fortell meg," sa han.
"Måten du så på meg der inne, da du ba meg ikke si noe, det var tomt, følelsesløst og det skremte meg litt," sa jeg, nervøst bitende i leppen.
"Jeg beklager, Farrah, jeg mente ikke å skremme deg," sa han og strøk meg på armen. "Mine 'foreldre' er et tema jeg ikke snakker om," la han til.
"Det går bra, beklager at jeg tok det opp," sa jeg og gynget frem og tilbake på hælene.
"Du visste det ikke," trakk han på skuldrene. "Så, vil du komme tilbake inn og spise middag med meg, eller vil du dra hjem?" la han til.
"Jeg blir med inn igjen," sa jeg med et lite smil.
Han smilte bredt til meg, tok hånden min og ledet oss tilbake inn. Jeg sendte melding til foreldrene mine da vi satte oss ned igjen, og sa at jeg ikke kom hjem til middag, noe de var OK med. Jeg tror de vil være glade for at jeg tilbringer tid med et annet menneske, i stedet for å være alene.
"Hva vil du ha?" spurte han.
"Jeg trodde du sa at burgeren og pommes frites var gode?" fniste jeg.
"Det er de, du burde prøve dem," smilte han.
Jeg nikket og smilte da Asher fikk servitrisens oppmerksomhet, og hun kom bort for å ta bestillingene våre. Jeg vet at vi bare spiste middag på en vennlig måte, men jeg lurer på om dette er det en slags date føles som? Jeg ville ikke vite det, for jeg har ikke engang hatt min første date. Jeg har ikke hatt min første noe som helst, for å være ærlig, ikke engang mitt første kyss. Men jeg skal ikke gå inn på det nå, og Asher trenger ikke å vite noe av det. Jeg er sikker på at han sikkert har skjønt det nå med hvor sjenert, rar og klønete jeg er.
Hvorfor går jeg i det hele tatt ned den veien? Dette er ikke en date. Jeg må ta meg sammen og slutte å forsvinne inn i hodet mitt.
Klokken var åtte om kvelden, og jeg var på vei for å slippe av Asher, mens han ga meg veibeskrivelser. Han skulle møte noen venner. Han inviterte meg til å bli med, men jeg var ikke klar for det! Jeg blir nok aldri klar for det.
"Er du sikker på at du ikke vil bli med meg? Ha det litt gøy?" spurte Asher da jeg stoppet bilen.
"Nei takk, ikke min greie, og jeg vil ikke havne i trøbbel," sa jeg stille.
Jeg visste at Asher var trøbbel, og jeg er sikker på at vennene hans er det samme. Jeg vil ikke blande meg inn i alt det der. Ja, jeg var OK med å tilbringe tid med ham når det bare var oss, men legge til vennene hans, og det er en helt annen situasjon.
"Jeg skal endre på det," smilte han, "Trøbbel er gøy," la han til.
"Ikke en sjanse," lo jeg.
"Vi får se, gi meg nummeret ditt," sa han.
"Hvorfor skulle jeg gjøre det?" spurte jeg.
Jeg var ikke sikker på om det var en god idé å gi Asher nummeret mitt. Hvorfor ville han i det hele tatt ha det?
"Fordi jeg spurte, og jeg trodde vi var venner nå? Venner har hverandres nummer, ikke sant?" sa han med et surt fjes.
Jeg sukket og nikket. Jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville komme meg hjem før jeg ga ham nummeret mitt. Han smilte, tok frem telefonen sin og så på meg, ventet på at jeg skulle gi ham nummeret mitt. Jeg ga det motvillig, og han ringte telefonen min. Jeg vet ikke om det var for å forsikre seg om at jeg hadde gitt ham riktig nummer eller for at jeg skulle ha hans, men uansett hva det var, lagret jeg nummeret hans.
"Vi sees snart, baby," blunket han, "Og jeg sender deg en melding senere," la han til.
Jeg fikk aldri sjansen til å si noe mer fordi han gikk ut av bilen uten et ord. Jeg satt der, tok noen dype pust og så på ham gå til vennene sine. Det var en gruppe på omtrent ti av dem, hovedsakelig gutter, men noen få jenter. En av jentene gikk rett bort til ham, la armene rundt halsen hans og kysset ham, Asher kysset henne lykkelig tilbake. Jeg rullet med øynene og ristet på hodet. Hvor mange jenter har han egentlig på gang? Det som plaget meg mer enn det, var at jeg fikk en merkelig følelse i magen, en jeg aldri egentlig har hatt. Det tok meg et øyeblikk å innse hva det var.
Sjalu!
Nei, jeg liker ikke denne følelsen i det hele tatt. Hvorfor skulle jeg være sjalu? Jeg liker ham ikke engang på den måten; tror jeg. Og selv om jeg gjorde det, hva ville poenget være, han ville aldri vært interessert i noen som meg, uansett hvordan han har oppført seg rundt meg. Han bare tuller med meg; det er ikke noe mer enn det.
Jeg tok meg sammen og fikk bilen i bevegelse igjen og dro hjemover. Jeg er ikke den typen jente, den som blir sjalu over en eller annen fyr. Jeg er ikke interessert i gutter! Det er for mye styr, og la oss være ærlige; det er ingen gutter som er interessert i meg. Jeg er sikker på at Asher har glemt alt om meg nå uansett.
Alt jeg ønsket å gjøre nå var å komme hjem, ta en dusj og lese i sengen i et par timer. Ja, det kan høres kjedelig ut for noen, men jeg liker det. Jeg kan bekymre meg om Asher i morgen.