Kapittel tre - Jeg kan være veldig overbevisende
Asher
Jeg skulle egentlig være i gjensitting, men det var jeg ikke. Jeg gadd rett og slett ikke. I stedet satt jeg utenfor skolen og røykte en sigg. Hvorfor satt jeg utenfor skolen? Fordi jeg ventet på Farrah. Jeg var fascinert av den nye jenta. Hun hadde gjort det klart at hun ville at jeg skulle holde meg unna henne, men jeg hadde aldri planer om å gjøre det. Jeg ville tulle litt med Farrah, få henne til å bli litt mindre god og uskyldig, om du vil. Jeg var lei av alle de andre jentene. Jeg hadde vært der for mange ganger, og jeg trengte noe nytt.
"Der er du, jeg har lett etter deg," hørte jeg Maisie klage.
Maisie, hun var min ukesflørt. Hun var så trengende og klamrete, og det begynte å irritere meg.
"Hvorfor?" spurte jeg.
"Fordi du skulle møte meg etter timen, Asher," sa hun irritert.
"Jeg var opptatt, la meg være i fred, OK? Jeg ser deg senere," sa jeg.
"Opptatt med hva? Venter du på den nye jenta?" snøftet hun.
"Ja, nå stikk, Maisie," sa jeg, "Jeg er ikke kjæresten din, jeg trenger ikke fortelle deg hva jeg gjør," la jeg til.
"Du kan finne noen andre å hooke med senere, drittsekk," freste hun.
"OK, ha det," sa jeg og vinket henne av gårde.
Maisie glodde på meg, trampet med foten og gikk sin vei, mens hun bannet lavt. Gud, hun var irriterende! Jeg må bli ferdig med henne. Jeg hater trengende jenter! Det er ingen grunn til det. Jeg vendte oppmerksomheten tilbake til døra. Jeg smilte da jeg så henne komme ut, alene. Perfekt. Jeg hoppet ned fra muren jeg satt på og gikk bort til henne, stilte meg foran henne og sperret veien.
"Hei," sa jeg, med mitt beste smil.
"Asher, hva vil du? Skal ikke du være i gjensitting nå?" sa Farrah.
"Jo, men jeg hadde bedre ting å gjøre, hvor skal du?" spurte jeg.
"Eh, hjem," sa hun, "Så kan du flytte deg, vær så snill?" la hun til.
Jeg flyttet meg, men ikke bort fra henne som hun ønsket. Jeg tok et skritt nærmere i stedet.
"Hvordan var din første dag?" spurte jeg, mens jeg strøk håret bort fra øynene hennes.
"Den, den var grei," stammet hun.
Jeg gjorde henne nervøs, det var lett å merke. Og jeg tror det er fordi hun er hemmelig tiltrukket av meg.
"Det er bra. Vil du ta en kaffe eller noe?" spurte jeg.
Det ville være en start og noe vennlig uten press. Jeg måtte begynne et sted. Jeg kunne se at hun prøvde å bestemme seg for om hun skulle si ja eller nei.
"Det er bare kaffe, lille venn," sa jeg, "Dessuten er du ny, du trenger nye venner," la jeg til.
Jeg ville bruke alt jeg kunne for å få henne til å si ja. Jeg vil ikke være venner med henne, egentlig, men det trenger hun ikke vite, ikke akkurat nå.
"OK," sa hun mykt.
Farrah smilte til meg, et ekte smil for sannsynligvis første gang.
"Har du bil? Jeg har ikke bilen min for øyeblikket," sa jeg.
Jeg krasjet bilen min forrige uke, rett inn i en mur, heldigvis ble ingen skadet, men bilen min var ikke like heldig.
"Det har jeg," sa hun.
"Da leder du vei," sa jeg, og la hånden min på korsryggen hennes.
Hun skalv under berøringen min og førte oss til bilen sin. Vi satte oss inn, og en pinlig stillhet fylte kjøretøyet. Farrah var en jente av få ord, eller kanskje det er fordi hun er rundt meg.
"Eh, du må veilede meg," sa hun, "Jeg har ikke hatt sjansen til å bli kjent med byen ennå, har bare vært her noen dager," la hun til.
Jeg tror det er det meste hun har sagt til meg. Jeg veiledet henne til nærmeste sted for kaffe, som var en kafé. Jeg håpet ingen fra skolen ville være der. Jeg orker ikke de idiotene, derfor holder jeg vennegruppen min liten. Det var ikke så langt unna.
"Så, fortell meg, Farrah, forlot du noen spesielle?" spurte jeg.
"Mine to bestevenner," sukket hun.
Jeg snakket ikke om vennene hennes. Jeg var nysgjerrig på om hun hadde en fyr hun hadde forlatt.
"Jeg mener en kjæreste," lo jeg.
"Å, unnskyld," sa hun, rødmet, "Men nei, ingen fyr," la hun til.
Hmm ingen fyr, jeg lurer på om hun noen gang har hatt en kjæreste. Jeg har en følelse av at hun ikke har erfaring med gutter eller på datingfronten.
"Hvorfor ikke?" spurte jeg.
"Jeg er ikke akkurat noen sin type," sa Farrah, "Jeg er ikke så tynn, pen, erfaren eller selvsikker som alle de andre jentene var," la hun til.
"Jeg er sikker på at det ikke stemmer," sa jeg.
Personlig synes jeg hun hadde en nydelig kropp. Hun hadde kurver på alle de rette stedene.
"Det er det," sa hun og trakk på skuldrene, "Men det går greit, gutter fører bare til smerte og hjertesorg," la hun til.
Jeg kunne ha argumentert mot det, men det var ikke noe poeng, for hun hadde rett, i hvert fall når det gjaldt meg. Kanskje ikke alle gutter er slik, men jeg er, og de fleste guttene jeg kjenner er også.
"Det er sant, men det burde ikke stoppe deg fra å ha det litt gøy," sa jeg, "Bare stopp her," la jeg til, da vi ankom kafeen.
"Nei, takk," sa hun og parkerte bilen.
Jeg tror jeg må endre det. Alle fortjener litt moro, selv noen så sjenerte, stille og klossete som Farrah. Jeg kan være veldig overbevisende, bare spør hvem som helst.
Jeg gikk ut av bilen og forventet at Farrah skulle gjøre det samme, men hun så ikke ut til å rikke seg. Jeg lo og åpnet førerdøren.
"Kommer du?" spurte jeg.
"Eh, det er vel ingen fra skolen her, er det?" spurte hun.
"Kanskje, men ingen vil si noe fordi du er med meg, de vet bedre," sa jeg, "Nå kom igjen, jeg trenger kaffe," la jeg til.
Farrah sukket, nikket og kom endelig ut av bilen. Jeg lukket døren, og hun låste bilen. Jeg la armen rundt skulderen hennes, og hun spente seg først, men så kjente jeg at kroppen hennes slappet av. Jeg ledet oss inn, på jakt etter et bord. Jeg valgte et bakerst, slik at hvis noen jeg kjente kom inn, ville de forhåpentligvis ikke legge merke til meg.
Farrah satte seg, og jeg tok plassen tvers overfor henne. Hun så seg rundt, og jeg kunne se at hun var engstelig. Denne jenta trenger å lære å slappe av. Hun virker altfor nervøs, men igjen, dette er en ny by for henne, så det er kanskje naturlig.
"Heisann, hva kan jeg få for dere?" spurte servitøren da hun kom til bordet vårt.
"Kan jeg få en karamell-latte, takk?" smilte Farrah.
"Svart kaffe til meg, og to blåbærmuffins, takk," smilte jeg.
Servitøren noterte bestillingene våre og gikk videre. Farrah fiklet med tomlene og så seg nervøst rundt.
"Kan du slappe av?" sa jeg og så på henne.
"Beklager," sa hun og så ned i fanget.
"Du må slutte å si unnskyld så mye, Farrah," lo jeg.
Hun skulle til å gjenta det, men jeg ga henne et strengt blikk, og i stedet slapp hun ut en liten latter.
"Det er bedre," sa jeg, "Hvorfor er du så sjenert?" la jeg til.
"Jeg har alltid vært slik," sa hun og dyttet håret bak øret.
Jeg merker at hun gjør det mye. Det må være en vane når hun er nervøs, mellom det og å rødme. Jeg har lagt merke til begge deler raskt.
"Hvis jeg har noe å si om det, vil det endre seg," sa jeg med et smil.
"Og hvordan har du tenkt å gjøre det?" stammet hun frem.
Jeg reiste meg fra plassen min og gikk over til henne, gled inn ved siden av henne. Jeg flyttet meg nærmere enn jeg trengte, men det var planen. Farrah snudde seg sakte mot meg.
"Jeg kan være veldig overbevisende, kjære," sa jeg og strakte meg for å dytte håret bak øret hennes.
Farrah slapp ut et mykt klynk, på samme måte som hun gjorde i morges.
"Asher, hva er spillet ditt? Gutter som deg henger ikke med jenter som meg med mindre dere er ute etter noe," sa hun, "Og hva enn det er, kommer du ikke til å få det, for jeg er ikke den typen jente," la hun til, bestemt.
Var jeg så åpenbar? Det var sant, men det betyr ikke at jeg kommer til å fortelle henne det.
"Jeg vil ikke ha noe," sa jeg, "Jeg tenkte du kunne trenge en venn, det er ikke min feil at du er så dømmende," la jeg til, og latet som jeg var fornærmet.
"Jeg tror ikke på deg," sa hun.
"Det er ditt valg," sa jeg og trakk på skuldrene igjen.
Jeg flyttet meg tilbake til den opprinnelige plassen min, og stillheten mellom oss var igjen litt pinlig. Servitøren kom over og ga oss bestillingene våre. Vi takket henne, og hun gikk videre. Jeg skjøv en av muffinsene over til Farrah.
"Et fredstilbud?" sa jeg og blunket til henne med mitt beste smil.
"Takk, min favoritt," fniste hun.
"Vel, det var flaks at jeg valgte den da, hva?" lo jeg.
"Ja," sa hun, smilende og brøt av en bit som hun puttet i munnen, "Nam," la hun til etter at hun var ferdig.
"Kos deg," sa jeg.
Jeg tror at sakte men sikkert vil fungere best for Farrah. Jeg vil ikke presse for hardt og oppføre meg som en komplett idiot for tidlig, for hvis jeg gjør det, vil dette aldri fungere. Jeg kan være hyggelig, en stund, spesielt hvis det gir meg det jeg vil ha.