Kapittel 6
"Den idioten! Han har fullstendig ødelagt Moore-familiens navn!"
John kastet kaffekoppen i gulvet, ansiktet hans forvridd av raseri.
Nyhetene dundret fra TV-en, og midt i kaoset av kameraer og blinkende lys, fikk Sylvesters ord, "Nyresykdom, arvelig," alle i Moore-familien til å se ut som de nettopp hadde svelget en sitron. Sylvesters stunt var en fornærmelse mot familiens stolthet!
Som overhodet for Moore-klanen var John rasende. Vanligvis var han den store sjefen alle respekterte, men denne gangen hadde Sylvester fått ham til å se ut som en tosk!
Han hadde lyst til å gi Sylvester en skikkelig omgang!
Men så, den gamle mannen, Michael Moore, som satt på sofaen bak ham, lente seg på stokken sin og stirret på TV-en. Med svak stemme sa han langsomt, "Du bør tenke på hvordan du skal håndtere Sylvesters ekteskap."
Med det reiste han seg, støttet av stokken, og en hushjelp hjalp ham ut av stuen.
"Herr Sylvester Moore."
Så snart Michael hadde gått, ropte butleren, og fikk alles oppmerksomhet.
Sylvester, som hadde vært borte i tre dager, sto der med én hånd i dresslommen, øynene fulle av trass og likegyldighet. Han brydde seg ikke om blikkene fra de andre og ruslet bort til TV-en med et lat smil, og sa, "Ikke verst, den fanget omtrent sytti til åtti prosent av mitt gode utseende."
Sylvesters nonchalante tone fikk det til å virke som om å vanære Moore-familien ikke var noen stor sak, som om han ikke engang var en del av familien, men bare en tilskuer.
Moore-familiens ære og rikdom interesserte ham ikke. Jo mer trøbbel Moore-familien og John møtte, jo gladere virket han.
Ja, Sylvester hatet Moore-familien. Han hatet faren sin, John.
Etter å ha sluppet den bomben, brydde Sylvester seg ikke om reaksjonene. Slik var han; han tok ingen på alvor.
Han var på vei opp trappen da Johns rolige stemme lød igjen.
"Hvilken av Gray-familiens døtre vil du ha?"
Overfor sin opprørske sønn følte John en blanding av sinne og kjærlighet. Selv om han ønsket å gi Sylvester en skikkelig omgang, klarte han ikke å gjøre det.
Selvfølgelig var det store spørsmålet nå ekteskapet med Gray-familien. Det spilte ingen rolle hvilken datter som giftet seg inn i familien, så lenge det var en av Gray-jentene!
Sylvester stoppet ikke opp, men et lurt smil bredte seg over leppene hans. Uten å snu seg, kastet han ut, "Det spiller ingen rolle, jeg kommer til å være utro uansett. Tross alt har jeg nyresykdom, og den er arvelig."
Han sendte et foraktelig blikk mot John.
John kokte av sinne.
"Drittsekk!"
Men Sylvester rykket ikke til. Han gikk inn i heisen, og da dørene sakte lukket seg, så ryggen hans både edel og irriterende ut!
Stuen falt i død stillhet. Ansiktene til Moore-familiens to døtre og to svigersønner var ubetalelige. For dem var Sylvester en sløsing, men han var også den første i køen til å arve Moore-familiens virksomhet.
Moore-familien hadde tre døtre og én sønn, med Sylvester som det tredje barnet og den eneste sønnen. John og Michael hadde skjemt ham bort siden han var liten. Selv om han ikke kunne leve lenge, endret det ikke hans posisjon som arving til Moore-familien, noe som naturlig nok avlet misnøye.
En hushjelp hvisket noe i butlerens øre, og butleren gikk bort til John og sa, "Gray-familien ringte, og ba oss håndtere dette rotet og gi en rask respons. Nå insisterer Vivian på å avlyse forlovelsen."
John rynket pannen, "Når fikk Jack plutselig en datter til? Jeg husker bare at han hadde én."
Butleren svarte, "Jeg hørte nettopp om det også. Vi fikk noen til å undersøke, og det viser seg at han faktisk har en yngre datter som har bodd i utlandet. Vi vet ikke når hun kom tilbake, eller hvordan Sylvester møtte henne. Jeg tror Sylvester kanskje er interessert i Gray-familiens andre datter."
Butleren spekulerte basert på sine egne tanker, etter å ha sett Sylvester vokse opp, selv om Sylvesters personlighet hadde gjort en total vending de siste to årene.
Hver gang familien Moore tenkte på det, kunne de ikke la være å slippe ut et stort sukk. Ingen ønsket å grave opp det som skjedde for to år siden.
John sa: "Først må vi få noen til å rydde opp i dette rotet og utsette bryllupsdatoen til neste måned."
Når det gjaldt hvem han skulle gifte seg med? Ærlig talt, verken Sylvester eller hans gamle far brydde seg en døyt om hvem han endte opp med.
For uansett hvem han giftet seg med, ville det ikke være kvinnen Sylvester virkelig ønsket. Han var i live, joda, men han var som en zombie, og brukte den gjenværende tiden sin på å skape så mye kaos som mulig.
I mellomtiden...
Det hadde gått tre dager, og lånehaiene skulle komme for å kreve inn pengene på ettermiddagen, men Calliope hadde fortsatt ikke funnet en vei ut.
Hun så opp på den blå himmelen og kunne ikke la være å le av seg selv for å ha vært så overmodig. Hva kunne hun gjøre? Hvem trodde hun at hun var?
Hennes en gang delikate trekk var nå preget av bekymring over gjelden. Overfor denne enorme summen, kunne Calliope ikke finne en løsning, men hun kunne absolutt ikke fortelle det til David.
Med et desperat smil om munnen, hennes vanligvis rosenrøde kinn nå bleke, innså hun at hun bare hadde to alternativer. Det første var å selge seg selv for å betale gjelden, og det andre var...
Hun var i indre konflikt. Å bli ydmyket av Sylvester og fortsatt måtte gå til ham? Det var ikke mye annerledes enn å selge seg selv. Men hun var ved enden av sin forstand, og det var den eneste veien.
Besluttsomhet fylte Calliopes øyne. Hvis hun valgte denne veien, ville det bety at hun og David aldri kunne bli sammen.
Calliope sukket tungt, lukket øynene, og plasserte hånden med telefonen på brystet. Etter å ha nølt lenge, ringte hun endelig nummeret.
Samtalen ble besvart etter bare en ring. Den andre parten sa ganske enkelt, "Hallo," og hun uttalte umiddelbart sitt krav. "Jeg går med på avtalen, men jeg trenger 800 000 kroner, med en gang, umiddelbart."
Med det la hun på telefonen, reiste seg fra benken ved veikanten, og resignerte seg til situasjonen. Det var det eneste alternativet igjen. Bare tanken på den avskyelige Sylvester fikk henne til å skjelve av avsky.
Da hun snudde seg, så hun på fontenen foran seg og begynte plutselig å le, en litt ondskapsfull latter. Hun ville få pengene, men å gifte seg med den døende drittsekken? Glem det!
Jack, som nettopp hadde lagt på telefonen, falt i dype tanker. Hvorfor hadde Calliope plutselig ombestemt seg?
"Hvem var på telefonen?" spurte Grace da hun kom ned trappen.
"Det var Calliope. Hun sa hun gikk med på avtalen. Jeg kan ikke forstå hvorfor hun plutselig ombestemte seg."
Jack spekulerte fortsatt over hva som kunne ha skjedd for å få den vanligvis sta Calliope til å endre mening. Grace, derimot, fnyste og sa, "Den fjolsa skjønte endelig hva som var best for henne. Hva er det å tenke på? Å gifte seg inn i familien Moore er bedre enn å følge Rose og bli prostituert!"
Jack la til, "Men hun sa hun vil ha 800 000 kroner i kontanter, med en gang. Hvis vi ikke kan samle det i dag, er avtalen av."
"Hva! 800 000 kroner! Den lille jenta tror hun fortjener så mye penger!"
Graces øyne utvidet seg i sinne, og hun kunne ikke unngå å skrike.
Hun forsto nå. Calliope, den lille jenta, visste at familien Gray ikke kunne gifte Vivian inn i familien Moore, så de måtte samarbeide med henne. Uansett hva betingelsene var, måtte familien Gray akseptere dem, så hun stilte et urimelig krav? Den lille jenta var nådeløs! Bare vent, hun skulle få som fortjent!
Omtrent en halvtime senere ankom Calliope familiens Grays villa. Da hushjelpen åpnet døren og førte henne til stuen, var det tydelig at selv om familien Gray fortsatt var luksuriøs, var det betydelig færre tjenere. Det var tydelig at familien Gray også var ved enden av sitt tau og hadde ikke noe annet valg enn å samarbeide med familien Moore.
Calliope gikk inn i stuen, og det første hun så var de frastøtende ansiktene til Grace og Vivian. De så alltid ned på henne med forakt og forrakt.