Kapittel 4
Brians stemme var både sint og ondskapsfull. Calliopes øyne ble store av frykt, en redsel som kom fra dypt inne i hennes minner.
Uten å kunne kontrollere seg selv, tok Calliope instinktivt to skritt tilbake, klar til å stikke av, men hun sparket ved et uhell borti en tom ølflaske. Pokker.
Brian ropte, "Hvem er der?"
Rose sa raskt, "Det er Calliope! Hun har penger! Hun vil hjelpe meg å betale! Hun har penger!"
Døren svingte opp, og Calliope, med frykt skrevet over hele ansiktet, snudde seg for å løpe, men ble raskt blokkert.
Uten noe valg ble hun tvunget inn. Stefar og moren hennes ble holdt nede, knelende på gulvet, og så ynkelige ut.
Calliope hadde for lengst blitt følelsesløs overfor slike scener.
Da han så henne, så stefaren Tom Andrew håpefull ut og ropte ivrig til gjeldsinnkreverne, "Ta henne! Hun har penger! Hennes ekte far er den berømte Jack! Hun er fra Gray-familien. Ta pengene fra henne, ikke kutt av hånden min! Vær så snill!"
Rose stemte i, "Calliope! Gikk du ikke til faren din for penger? Hvor er de? Gi dem til ham!"
Rose, med tung sminke nå smurt utover av gråt, håret i uorden, og blod i munnviken, satt ved siden av Tom, som også var slått og blødde, med et blått øye.
Calliope sto der, holdt teppet rundt seg, og sa kaldt, "Jeg fikk dem ikke. Han ville ikke gi dem."
"Ingen penger? Da mister du en hånd i dag!"
Kevin presset Tom ned på gulvet og løftet en kniv.
Tom, livredd og skjelvende, ropte, "Nei! Vær så snill! Nei! Hvis jeg mister en hånd, dreper jeg deg i dag!"
Tom så på Calliope med et blikk som kunne ha spist henne levende.
Rose ble også panisk, "Calliope, din lille drittunge! Skal du virkelig se på at faren din mister en hånd? Hvis du ikke kan skaffe pengene, hva er poenget med deg? Jeg skulle ha kvalt deg ved fødselen!"
Calliopes ansikt var livløst, uttrykket følelsesløst mens hun så på Roses forvridde ansikt.
Dette var hennes biologiske mor og stefar. Den ene ville kvele henne, den andre ville dytte henne inn i helvete. Kanskje hun virkelig ikke burde ha blitt født inn i denne verden.
"Ingen penger, hva vil dere at jeg skal gi?"
Calliope kunne ikke la være å rope.
Dette var ikke første gang hun så dette tullet. Stefaren Tom var en total taper—spilleavhengig, full, og narkoman i en og samme person!
En blakk fyr som levde av en kvinnes prostitusjon, men oppførte seg som om livet var en fest! For en vits!
"Ingen penger? Da finn en måte å skaffe noen!"
Kevin så på Calliope fra topp til tå, øynene hans ble ekle.
"Du er heitere enn moren din, og kroppen din er mye mer fristende! Hvis du går ut og blir noens elskerinne, vil det være mange som vil ha deg. Hvis du kan rote med en rik mann, kan jeg gi deg noen dagers frist."
Calliope ga Kevin et ekkelt blikk, følte seg litt desperat. Hun tok instinktivt noen skritt tilbake, prøvde å gjemme seg.
Rose hadde vært en skjønnhet i sine yngre dager, og Calliope hadde arvet det gode utseendet. I tillegg hadde hun halvparten av Jacks blod, noe som ga henne en elegant utstråling som ikke passet inn i det slitne nabolaget.
Calliope hadde en fantastisk figur, delikate trekk og feilfri hud. Hennes kalde og noble væremåte fikk henne til å se ut som en rik arving, hvis det ikke hadde vært for teppet hun var pakket inn i.
Da hun så Kevins ekle blikk, lot Calliope som om hun var rolig og sa med et uttrykksløst ansikt, "Kutt eller hakk, gjør hva du vil. Jeg har ingen penger. Han er bare stefar; jeg skylder ham ingenting."
Ved disse ordene brølte Tom rasende, "Hore! Tøs! Rose, se på den horeungen du har oppdratt! Jeg har tatt vare på henne i alle disse årene, og dette er takken jeg får!"
"Calliope! Du utakknemlige drittunge! Hadde jeg visst at du var så hjerteløs, ville jeg ha abortert deg!"
Rose ville slå henne, men ble holdt nede og kunne ikke bevege seg.
Kevin, som så Calliopes kalde likegyldighet, smalnet øynene sine ekkelt, ansiktet hans ble stygt og mørkt.
"Ingen penger, altså?"
"Ingen."
Calliope holdt seg rolig, strammet teppet rundt seg. Hun håpet faktisk at de ville kutte av alle Toms fingre, eller enda bedre, drepe ham.
"Greit! Kutt av alle fem fingrene!"
"Nei! Vær så snill! Nei! Jeg har en sønn! Ring sønnen min! Han vil redde meg! Han er min ekte sønn, ikke som denne lille tøyta!"
Da han så kniven nærme seg fingeren, brøt Tom ut i kaldsvette og skrek.
Calliope, som hadde vært likegyldig, ble plutselig spent og opprørt. Hun ropte, "Nei! Du kan ikke ringe David! Er du overhodet en far? Du vet at han har en hjertefeil! Prøver du å ta livet av ham, din jævel!"
Hun brydde seg ikke om andres liv, men hun brydde seg dypt om sin ikke-biologiske bror, David Andrew. Ingen fikk røre ham, ingen!
"Jeg er i ferd med å miste en hånd, og du tror jeg bryr meg om hans hjertefeil? Hvis jeg dør, hvorfor skulle han leve? Gi meg telefonen! Jeg må ringe sønnen min!"
Tom insisterte på å ringe David, og Kevin og hans gjeng, som trodde de hadde en sjanse, var glade for å gi ham telefonen.
Fortsatt litt redd for disse karene, slo Calliope telefonen ut av Toms hånd, uttrykket hennes opprørt, "Ikke ring broren min! Jeg skal betale! Jeg skal betale!"
Med et dypt åndedrag følte Calliope en voksende følelse av fortvilelse. Hun ville ikke håndtere dette rotet, men når det gjaldt David, var blikket hennes bestemt. Han måtte aldri få vite om dette!
"Du skal betale? Greit, gi meg pengene!" Kevin rakte ut hånden mot henne.
Inkassatorene omringet Calliope, alle kraftige menn, noe som fikk henne til å se enda mindre ut. De var aggressive og ondskapsfulle, men Calliope hadde ingen anger.
Selv om hun ikke hadde penger nå, ville hun ta på seg byrden fordi David var hennes grense, en grense ingen kunne krysse. Hvis de gjorde det, ville hun kjempe til døden.