Kapittel 10
"Avskum."
Calliope grep tak i en serviett og tørket av salaten som hadde sprutet på henne, mens hun mumlet lavt om sin "midlertidige ektemann." Han var verre enn det avskummet folk snakket om, verre enn søppel.
"Calliope, du bør vite at i dette huset kødder ingen med Sylvester. Legg fra deg stoltheten, ellers blir det du som lider."
Linda Moore, den eldste søsteren, minnet henne flatt. Selv om hun mente det godt, virket det kaldt.
Nå forsto hun det. Sylvesters arroganse skyldtes denne familien. De tilba ham nærmest, noe som gjorde ham uutholdelig arrogant og innbilsk.
Akkurat da reiste John seg fra stolen og gikk bort til Calliope. Han gransket henne et øyeblikk, så smilte han overraskende. Han tok opp en serviett og tørket salaten av haken hennes, noe som fikk Calliope til å trekke seg litt tilbake.
"Bra, ved en tilfeldighet fant vi endelig deg. Husk, fra nå av er du Sylvesters kone, og det vil du alltid være."
Etter å ha vært vitne til den tidligere scenen, tenkte John plutselig at Calliope ikke var så ille. I det minste hadde hun hittil vært den eneste som våget å svare Sylvester. Kanskje hun kunne temme ham i fremtiden?
Ekteskap var ikke en bitter kamp mellom to svake, men en gjensidig begrensning mellom to sterke individer. Kjærlighet var bare interessant når man møtte en verdig motstander.
For alltid?
Calliope fnyste av ordet i hjertet sitt. 'Være Sylvesters kone for alltid? Jeg vil heller dø!'
Hun kunne ikke bli en dag til!
Dessuten, hvor lenge kunne hun og Sylvester eksistere fredelig sammen? Sannsynligvis ikke et sekund. I verste fall ville hun avsløre sannheten. Hvordan kunne Moore-familien la datteren til en prostituert være Sylvesters kone?
Calliope svarte, "Mr. Moore, jeg vil!"
Calliope ignorerte salatflekkene på kroppen og smilte svakt uten noen følelse. Lite visste hun at smilet hennes var nesten identisk med Sylvesters tidligere.
Hennes første dag på Moore Mansion var allerede så dramatisk. Calliope følte at hun aldri ville glemme det. Hun ville huske alt Sylvester gjorde mot henne og finne en sjanse til å betale ham tilbake dobbelt!
Jenny tok henne med til det utendørs varme kilden på Moore Mansion for et bad. Dampen slynget seg rundt, og blomsterbladene fløt på vannet, og det så vakkert ut.
Calliope lente seg mot steinveggen i den varme kilden, hennes sexy kragebein og runde skuldre blottet for luften. Hennes delikate nakkelinjer var grasiøse, og det glatte lange håret var tilfeldig satt opp. Hun så ut som en edel svane.
Den rolige komforten fikk henne nesten til å glemme den tidligere ydmykelsen. Hun lukket øynene forsiktig, de lange øyevippene senket seg lydig. I det tvetydige lyset hvilte hun hodet mot steinveggen, haken hevet, og de litt adskilte leppene syntes å vente på noens gunst.
Man måtte innrømme at Calliopes kroppsproporsjoner og utseende var perfekte. Hvis hun ville, kunne enhver mann falle for hennes føtter, men hjertet hennes tilhørte bare én mann.
Da hun tenkte på broren sin, kunne hun ikke la være å smile forsiktig. Dette milde smilet var en dødelig gift, selv om hun visste at det kunne drepe, var hun fortsatt villig til å ta risikoen.
Fordypet i den behagelige varme kilden, hadde hun ingen anelse om at en drittsekk sto i nærheten og så på henne med et lekent blikk i lang tid.
Stedet var dødsstille, ikke en lyd, så plutselig—plask!
Hva i all verden falt nettopp i den varme kilden?
Calliopes øyne spratt opp, og hun så to små grønne slanger svømme på vannoverflaten!
Overrasket, men uten å skrike som en hjelpeløs jomfru, snudde Calliope seg for å se Sylvester stå der som et spøkelse i en svart morgenkåpe, med armene i kors, ventende på å se henne miste fatningen.
Så det var denne tullingen som spilte et puss. Enhver annen kvinne ville ha blitt vettskremt. Sylvester var virkelig en djevel!
"Synes du ikke du er kjedelig? Hva er poenget med å spille disse barnslige triksene?"
Calliope reiste seg fra vannet, grep raskt et håndkle for å dekke kroppen, og beveget seg så raskt at Sylvester ikke fikk et glimt av godene.
Ansiktet hennes var rødmet av dampen, som et friskt eple. Hun var bare pakket inn i et hvitt håndkle, som fremhevet hennes kurvede figur, noe som kunne få enhver til å få neseblod.
Sylvester skulte mot henne gjennom den dampende tåken, med en tone full av forakt, "Er du i det hele tatt en kvinne?"
Og hva så om hun var en kvinne? Skrike? Gråte? Var det målet hans?
Calliope så på de to små grønne slangene som fortsatt "svømte" i vannet, en av dem svømte til og med mot henne. Hun smilte kaldt, og dekket overdrevne ørene sine og skrek, "Hjelp!"
Hun latet som om hun var livredd, men grep raskt de to slangene.
"Hjelp! Hjelp! Jeg er så redd! Noen! Noen! Jeg kommer til å dø! Jeg kommer til å bli bitt av en slange!"
Hun kastet en av de små grønne slangene mot Sylvester, som fanget den nøyaktig, og så på henne som om hun var gal med et hjelpeløst uttrykk.
Calliopes uttrykk stoppet brått som en vannkran, og i neste sekund gjenvant hun sin hovmodige holdning, hånende og spurte, "Hvordan var det? Fornøyd nå? Er det slik en kvinne skal oppføre seg? Er dette uttrykket du ønsket å se i ansiktet mitt?"
Sylvester så på henne som om hun var en raritet, kastet slangen på bakken, kastet et skuffet blikk på henne, og snudde seg for å gå.
Calliope var virkelig et monster. Det var første gang han hadde sett en kvinne som ikke var redd for slanger. Var hun i det hele tatt en kvinne?
Calliope var ikke så skjør som han hadde forestilt seg, noe som gjorde ham lei. Det var også første gang hans pek ikke ga det ønskede resultatet, noe som gjorde Sylvester svært misfornøyd.
Calliope så på ryggen hans med forakt, men da hun snudde seg tilbake og så den andre lille grønne slangen fortsatt svømme på vannoverflaten, kunne hun ikke holde det inne lenger. Hun skalv, ansiktet ble blekt, og hun skrek inni seg, 'Det er en slange! Hva om den biter meg?'
Hun skyndte seg straks i land, uten å bry seg om at hun bare var pakket inn i et hvitt håndkle, og flyktet desperat.
Faktisk hadde hun vært redd for slanger siden hun var liten! Å se slangens glatte kropp fikk henne til å føle avsky og frykt. Calliope stormet til badet og skrubbet kroppen kraftig.
Tanken på å ha sittet i den varme kilden med slangene fikk Calliope til å ønske at hun kunne flå av seg huden!
Sylvester! Den drittsekken!
Uansett hvor redd hun var for slanger, kunne hun ikke la Sylvester vinne. Hun ville aldri underkaste seg Sylvester!