Kapittel 1
** Hei, og velkommen til Vår Forbudte Kjærlighet. I denne boken vil vi utforske elementer som BDSM, fetisjer (alle slags), kidnapping, tortur, sex og andre ting som kan anses som voldelige. Denne boken er også ment å være mørk, samt en omvendt harem, da vår kjære prinsesse vil være i et forhold med sine tre eldre stebrødre, med aldersforskjeller. Vennligst merk at denne boken vil inneholde triggere fra start til slutt, så hvis du velger å lese videre, er du herved advart. Uten videre om og men, nyt historien.
Ella
"Ella Knight, vennligst kom til rektorens kontor. Jeg gjentar, Ella Knight vennligst kom til rektorens kontor," lyder en høy stemme over høyttaleranlegget. Blunkende løfter jeg blikket fra pulten min. Det er eksamenstid for oss på videregående, og jeg var nettopp ferdig med prøven da stemmen kalte på meg, og trakk uønsket oppmerksomhet mot meg.
Sukkende reiser jeg meg, og ignorerer hviskingen som begynner. Uanfektet, som jeg har blitt vant til det. De siste fire årene av min videregående karriere har vært fylt med drama, da folk prøvde å late som de likte meg fordi jeg var datteren til Alex Knight, administrerende direktør og milliardær i verdens største diamantgruve.
Våre diamanter var blant de fineste, og bare de beste juvelerene brukte dem. Min stefar, ja stefar, da min mor giftet seg med ham da jeg var bare åtte år gammel, og han med sine tre 18 år gamle sønner ble en stor lykkelig familie. Uansett, som jeg sa, folk ønsket bare å være venner med meg fordi de visste hvem jeg var, ikke fordi de faktisk ønsket det. Vel, bortsett fra kanskje Kris, hun var virkelig genuin fra starten av.
Når jeg har pakket sammen, går jeg for å levere inn min eksamen, ferdig med prøven før alle andre, og går ut av klasserommet mens øynene fortsatt hviler på min forsvinnende skikkelse på vei mot rektorens kontor, usikker på hvorfor jeg ble kalt dit. En plutselig følelse av uro kryper inn mens jeg spekulerer på årsakene.
Slutt med det, skjelte jeg meg selv, ristet på hodet for å bli kvitt de uønskede tankene som dannet seg.
Da jeg nærmer meg kontoret, banker jeg forsiktig på døren. "Ja? Kom inn," roper stemmen til rektor, rektor Matthews, som sitter tålmodig ved skrivebordet sitt idet jeg sakte går inn i rommet.
"Åh, Ella, beklager at jeg må trekke deg fra eksamenene, men det er ganske viktig, er jeg redd," sier rektor Matthews mens han gestikulerer for at jeg skal sette meg. Hans blekblå øyne og askeblonde hår rammer inn hans sterke, markerte ansikt på en fin måte. Med sine 1,83 meter var rektor Matthews høy, i hvert fall høyere enn meg, da jeg bare var 1,73 meter høy.
Jeg setter meg elegant ned i stolen foran ham. "Viktig? Hva er så viktig, sir?" spør jeg, mine dype marineblå øyne følger ham mens jeg skyver en løs tråd av langt platinablondt hår bak øret mens jeg sitter, iført Valley View Schools uniform. En privat videregående skole for de rike og superrike.
"Jeg er redd det involverer foreldrene dine," sier rektor Matthews, og min oppmerksomhet er nå fullt fokusert på ham. Foreldrene mine? Hva har skjedd med foreldrene mine? Raser mine urolige tanker mens jeg prøver å finne ut hva som kan ha skjedd med dem, da jeg bare så dem i morges mens vi snakket om planene for min kommende 18-årsdag og når jeg skulle uteksamineres.
Når han merker stillheten min, begynner han å snakke igjen. "Politiet ringte, det har vært... en ulykke," sier rektor Matthews, usikker på hvordan han skal forklare det mens ansiktet mitt blir blekt. Min en gang melkehvite hud er nå nesten spøkelsesaktig.
"U-Ulykke," kvekker jeg, endelig finner jeg stemmen min, mens tankene mine raser av gårde.
"Ja," sukker han og folder hendene på skrivebordet sitt, blikket hans mykt mot meg. "Dine foreldre, Ella, dine foreldre er døde. Jeg beklager, det finnes ingen lettere måte å si det på."
"D-Døde? Er du sikker?" sier jeg, prøver å holde tårene tilbake. De kunne ikke være døde. Jeg så dem jo til frokost. Hvordan var dette mulig? Med tankene mine i fullstendig kaos prøver jeg å finne ut motivet bak deres død. Var det penger? Et ran som gikk galt? Min fars selskap? Hva var det?
"Dessverre, ja. Politiet fant dem begge myrdet hjemme. Begge brutalt skutt. Ingen overlevde. Mine oppriktige kondolanser," sier rektor Matthews, mens jeg endelig gråter, følelsene mine løper løpsk mens jeg tar det hele innover meg.
"En politibetjent vil være her om kort tid for å hente deg. Han vil ta deg hjem for å hjelpe deg med nødvendige ting før han tar deg et annet sted."
"Et annet sted? Jeg har ingen andre steder å dra. Hvorfor kan jeg ikke bare bli der jeg er? Jeg er tross alt nesten 18, jeg kan klare meg selv," sier jeg, nå sint over at jeg ikke kunne bo hjemme.
"Jeg beklager, men hjemmet ditt er for øyeblikket under etterforskning, og med deg som den eneste gjenlevende til din fars selskap, tror jeg det ville være klokt å ikke bli der før alt er håndtert," forklarer rektor Matthews, i håp om at jeg vil forstå logikken i ordene hans.
"M-Men... Hvor skal jeg bo? Hva med skolen? Hva med avslutningen?" utbryter jeg, nå bekymret for at jeg ikke vil kunne fullføre eller avlegge eksamen med klassen min.
"Rolig... Du vil fortsatt få fullføre de siste eksamenene dine og avlegge eksamen. Dine nye verge vil sørge for det," smiler rektor Matthews.
Forvirret blunker jeg. Verge? Hvilke verge? Jeg hadde ingen. Mor og far ville ha fortalt meg om de hadde utnevnt noen, undrer jeg, mens tankene mine nå er nysgjerrige på hvem de kan være.
"Verge, herr rektor?" spør jeg forsiktig.
"Ja, jeg tror du kjenner dem som Reece, Dylan og Caleb. Dine stebrødre, om du vil," smiler rektor Matthews, og jeg stopper opp, munnen min åpner og lukker seg som en fisk ved nevnelsen av mine stebrødre.
Ved nevnelsen av mine stebrødre, kjenner jeg plutselig hjertet mitt flagre i brystet. Jeg hadde ikke sett dem siden jeg var 16 år gammel. Og selv da ignorerte de meg fullstendig. Det var også vår siste jul sammen. Men når de snakket til meg, var det når far hadde sagt noe til dem, ellers gjorde de det ikke. Så hvorfor brydde de seg plutselig nå? Det var alt jeg kunne tenke på mens hjertet og tankene mine kjempet, hver i en kamp mot den andre.
Pokker, så mye for å være uavhengig nå, er mine eneste tanker mens jeg prøver å huske de tre 26 år gamle guttene. De jeg pleide å beundre på avstand, men som jeg håpet i hemmelighet ville akseptere meg uten nøling.