Kapittel 8
[Owen POV]
Amelia ser så vakker ut i kveld, og jeg kan ikke tro at hun er min utvalgte. Jeg kunne ikke ha ønsket meg en mer perfekt partner, for hun er langt mer enn jeg noen gang kunne drømme om. Hun er rett og slett perfekt! Jeg vet at hvis noen hørte meg si dette, ville jeg blitt ertet i årevis, men når jeg ser henne, kan jeg ikke la være å tenke slik. Jeg er bare i ærefrykt hver gang vi er sammen. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle henne det, og det vil jeg gjøre hver dag så snart jeg er sikker på at det ikke vil skremme henne bort. Bilkjøringen starter stille, og jeg vil bryte stillheten, men jeg er ikke sikker på om jeg kanskje snakker for mye når vi er sammen, så jeg bestemmer meg for å være stille.
Jeg tilbyr henne å spille noe av musikken sin, og jeg blir så glad for å høre reaksjonen hennes. Jeg har aldri sett henne vise så mye følelser før, og den lille glade lyden hun lager må være det søteste noensinne. Hun virker flau over det hun gjorde, men jeg elsket det, jeg føler at hun åpner seg mer. Så begynner jeg å høre teksten til sangen hun spiller. Melodien er vakker, men trist. Teksten handler om hjertesorg, og jeg kan ikke la være å lure på hva som fikk henne til å ville høre en slik sang. Jeg mener, det er en fin sang og sangeren har en god stemme, men er det grunnen, eller er det fordi hun kan relatere seg til hva sangen handler om. Føler hun seg knust? Eller tror hun at jeg vil knuse hjertet hennes? Jeg vil ikke snoke, men jeg vil være sikker på at jeg ikke har gjort noe som får henne til å tro at jeg vil såre henne.
"Kan jeg spørre hvorfor den sangen er din favoritt?" spør jeg henne.
Hun virker nervøs og fikler med hendene, kanskje jeg ikke burde ha spurt.
"Jeg pleier å høre på musikk basert på humøret mitt. Jeg antar at jeg har vært litt trist i det siste," svarer hun og ser ned på hendene sine.
Så hun er trist og har hjertesorg? Hvis denne sangen er hennes favoritt akkurat nå, må hun være trist også nå. Er hun ikke glad for at hun møtte meg? Gjør jeg henne trist? Samuel begynner å klynke ved tanken på at vår utvalgte er trist over å ha møtt oss. Jeg vil spørre henne, men før jeg rekker det, begynner hun å snakke igjen.
"Jeg mener, jeg var trist før jeg kom hit, og vel, møtte deg," sier hun mykt.
Hva?! Jeg gjør henne glad da? Hun er glad for at hun møtte meg? Jeg kan ikke tro dette! Jeg klarer ikke å holde meg lenger, og jeg rekker ut og tar hånden hennes. Jeg er så glad, og jeg måtte være nærmere henne. Hun rødmer nå, noe som bare får meg til å klemme hånden hennes strammere fordi jeg virkelig vil at hun skal vite hvor glad jeg er. Jeg vil fortelle henne så mange ting, men kanskje det jeg kan gjøre er å dele en sang med henne som sier alt jeg føler.
"Kan jeg spille en sang for deg?" spør jeg forsiktig.
Ansiktet hennes lyser opp, og hun smiler til meg.
"Det vil jeg gjerne!" sier hun glad.
Når vi kommer til et rødt lys, gir hun meg telefonen sin, og jeg søker etter en sang som sier alt jeg føler for henne! Jeg håper det ikke kommer for sterkt, men kanskje på denne måten kan jeg fortelle henne på en måte som hun føler seg mer komfortabel med.
"Du sier at du kommer ned om fem
Duften av parfymen din
Flyter ned trappen
Du fikser håret ditt som du pleier
Jeg vet at jeg blir et vrak
Sekundet jeg ser deg
Du blir ikke overrasket
Det skjer hver gang
Det er ingenting nytt
Det er alltid på en kveld som denne
Jeg takker Gud for at du kan lese tankene mine
For når du ser på meg med de øynene
Blir jeg målløs
Stirrer på deg, står der i den kjolen
Hva det gjør med meg, er ingen hemmelighet
For å se på deg er alt jeg kan gjøre
Og jeg er målløs
Du vet allerede at du er min svakhet
Etter all denne tiden er jeg like nervøs
Hver gang du går inn i rommet
Blir jeg målløs
Det begynte da du sa hei
Bare gjorde noe med meg
Og jeg har vært i en tåke
Siden dagen vi møttes
Du tar pusten fra meg
Kan ikke engang kjempe imot
Og alle ordene ut av munnen min uten engang å prøve
Og jeg er målløs
Stirrer på deg, står der i den kjolen
Hva det gjør med meg, er ingen hemmelighet
For å se på deg er alt jeg kan gjøre."
Jeg er målløs
Du vet allerede at du er min svakhet
Etter all denne tiden er jeg like nervøs
Hver gang du går inn i rommet
Jeg er målløs
Ja, kjære, mmm
Det er alltid på en kveld som i kveld
Jeg takker Gud for at du kan lese tankene mine
For når du ser på meg med de øynene
Er jeg målløs
Du står der i den kjolen
Jenta mi, det er ingen hemmelighet
For å se på deg er alt jeg kan gjøre, åh
Jeg er målløs
Du vet allerede at du er min svakhet
Etter all denne tiden er jeg like nervøs
Hver gang du går inn i rommet
Jeg er målløs
Åh, du vet det, kjære
Åh åh, mmm
Hun lyttet nøye og kastet et blikk på henne for å se reaksjonen hennes. Hun så ut til å lytte nøye til teksten, og da sangen var ferdig, så det ut som om hun hadde tårer i øynene.
‘Flott! Du fikk henne til å gråte!’ sier Samuel sint til meg.
‘Jeg visste ikke at hun ville gråte!’ sa jeg forsvarende.
"Jeg beklager så mye, Amelia; jeg mente ikke å få deg til å gråte!" sier jeg raskt.
Instinktivt legger jeg armen rundt henne og trekker henne mot meg, og klemmer henne så godt jeg kan mens jeg kjører. Hun strammer seg opp i grepet mitt, kanskje fordi hun ikke forventet at jeg skulle ta tak i henne slik, og jeg angrer umiddelbart og slipper henne.
"Beklager." sier jeg klosset.
Hun flytter seg bare litt unna og ser opp på meg, men sier ingenting. Jeg er redd for å se tilbake på henne, jeg er sikker på at hun er sint på meg nå. Jeg har gått for langt, og jeg er sikker på at hun ikke er fornøyd. Jeg føler meg kvalm nå, jeg tror jeg har ødelagt daten vår ved å være altfor frempå.
"Mener du ordene fra den sangen?" spør hun mykt.
Jeg blir overrasket over spørsmålet hennes og gir henne et raskt forvirret blikk, men erstatter det med et ekte uttrykk.
"Selvfølgelig gjør jeg det!" sier jeg oppriktig.
"Det er virkelig søtt. Takk!" sier hun før hun glir nærmere og tar hånden min i sin egen og fletter fingrene våre sammen. Hun gir meg et søtt smil og snur seg for å se ut av vinduet igjen.
Jeg kan ikke stoppe det store smilet som brer seg over ansiktet mitt, og jeg prøver å dempe det, men jeg er så glad at jeg bare ikke kan.
‘Kanskje hun lar oss kysse henne etter daten!’ sier Samuel lurt.
‘Ro deg ned, Sam, la oss bare være fornøyd med hvordan ting er nå. Hun er kanskje ikke klar for det ennå.’ Jeg ber ham huske hvor sjenert hun er.
‘Hvis hun fortsetter å komme nærmere, kan jeg ikke love at jeg kan holde meg tilbake lenge.’ sier Samuel.
Jeg må være forsiktig så jeg ikke mister kontrollen og lar ham ta over hvis han allerede er så ivrig, og det er bare første date. Det hjelper ikke at han forteller meg at Amelias ulv virkelig vil at vi skal kysse henne også. Vi kommer endelig frem til restauranten, og jeg slipper motvillig hånden hennes for å skynde meg ut og åpne døren for henne. Hun hadde allerede begynt å åpne døren da jeg kom, så jeg holdt den åpen og lukket døren etter at hun hadde gått ut. Hun venter på meg og snur seg for å smile til meg. Jeg smiler tilbake og løfter hånden og tilbyr henne å ta den, og det gjør hun.
Vi går hånd i hånd inn i restauranten, og hun beveger seg nærmere meg og legger den andre hånden rundt overarmen min. Samuel uler så høyt at jeg knapt kan snakke over ham for å be ham holde kjeft så jeg kan konsentrere meg. Når vi kommer inn, smiler jenta ved inngangen til oss og ønsker oss velkommen før hun leder oss til en bås lengst unna folkemengden. Jeg hadde ringt på forhånd for å sørge for at vi fikk sitte med mest mulig privatliv slik at Amelia ville føle seg komfortabel. Jeg er glad jeg gjorde det, for det jeg virkelig ønsket var å bare være alene sammen uten at folk ser på oss.
Når vi når båsen, pauser vi klosset, usikre på hvordan vi skal sitte. Skal vi sitte overfor hverandre eller på samme side? Jeg ville gjerne sitte ved siden av henne, men kanskje det ikke er det mest praktiske alternativet. Til slutt setter Amelia seg ned, og jeg bestemmer meg for å bare sitte overfor henne. På den måten kunne jeg i det minste se det vakre ansiktet hennes bedre, noe som er en seier! Vi utveksler sjenerte blikk og smil før vi blir avbrutt.