Kapittel 4
[Amelia POV]
Jeg våknet neste morgen uten å innse at jeg hadde sovnet. Jeg hadde fortsatt på meg det svarte antrekket fra dagen før. Jeg satte meg sakte opp, følte at hodet dunket. Det er vel det som skjer når man gråter seg i søvn. Jeg vet ikke hvorfor jeg allerede følte meg hjerteknust før jeg visste sikkert at min partner kanskje ville avvise meg, men det var så vanskelig å tro at jeg kunne leve opp til noen andres forventninger til en partner. Jeg reiste meg og gikk sakte til badet, slo på lyset og kastet et blikk på speilbildet mitt. Øynene mine var fortsatt hovne og røde. Så tiltrekkende, ikke sant?
Jeg kledde av meg og hoppet inn i dusjen. Varmen fra vannet smeltet bort noe av spenningen jeg følte, og jeg sto bare under vannstrømmen en liten stund. Jeg følte meg mer avslappet av lyden av vannet som traff bunnen av dusjen. Jeg vasket meg med min favoritt kroppsvask, duften av søt ert! Jeg sjamponerte håret med min utglattende sjampo og balsam, med duft av honning og vanilje. Når jeg endelig var ren og avslappet, steg jeg ut og rakte etter mitt favoritt supermyke håndkle og begynte å tørke meg.
Jeg begynte å jobbe med håret, fønte det, og skjulte de hovne øynene under litt concealer og mørk øyenskygge. Jeg gikk til klesskapet og sto der for å bestemme meg for hva jeg skulle ha på meg, jeg hadde fortsatt glemt å spørre Harper hva kleskoden var. Mens jeg vurderte alternativene mine, plinget telefonen min. Jeg gikk bort til sengen der jeg hadde lagt den i går kveld og snudde den for å se en tekstmelding. En melding fra Owen. Jeg følte at hjertet mitt sank til magen og halsen ble trang. Det var bare en tekst, men den sendte meg inn i øyeblikkelig panikk. Jeg sto frossen et øyeblikk og vurderte om jeg skulle åpne den.
‘Åpne den, din tulling, det er fra vår partner!’ sa Anaya plutselig våken.
‘Jeg skal, om et minutt,’ svarte jeg.
‘Det er bare en tekst Mia, den vil ikke bite!’ ertet hun meg.
‘Jeg vet det! La meg være!’ svarte jeg irritert tilbake.
Jeg tok en dyp pust før jeg låste opp telefonen og åpnet meldingen, tok enda en dyp pust.
MELDING:
Owen: God morgen Amelia, jeg håper du sov godt. Jeg håper det er greit at jeg sender deg melding! Hvordan har du det? Skal du jobbe i dag?
(dype pust)
Amelia: God morgen Owen, jeg sov fint og ja, jeg skal jobbe på kafeen i dag. Hvordan har du det?
Owen: Jeg er glad for at du sov godt. Jeg har det fint, litt opptatt fordi vi har et spesielt arrangement på fredag.
Amelia: Åh, ja, Liam, broren min, nevnte det.
Owen: Liam Miller er broren din?
Amelia: Mhm, ja det er han!
Owen: Wow! For en tilfeldighet! Vi har blitt veldig nære venner siden han kom hit. Han nevnte en søster, men jeg visste ikke at det var deg.
Amelia: Ja, jeg tror han ville introdusere meg for alle på fredag. Så det kan være derfor han ikke nevnte meg mye.
Owen: Så du kommer for å besøke flokken på fredag?
Amelia: Jeg har fortsatt bestemt meg, men jeg tror siden vi er partnere, bør jeg møte alle.
Owen: Det hadde vært flott om du kunne det. Alle her er veldig velkommende og vennlige!
Amelia: Det er det broren min også sa, jeg er glad han fant en så flott flokk.
Owen: Ja, han har tilpasset seg godt og har lært mye siden han kom til oss, og selvfølgelig møtt Olivia.
Amelia: Olivia er så søt og har vært så snill mot meg, og vi har blitt veldig nære. Jeg er virkelig glad for å være nær nå så jeg kan se henne mer. Hun er søsteren jeg aldri hadde!
Owen: Det er virkelig flott! Så, Amelia, jeg lurte på om det er greit at jeg stikker innom i dag så vi kan snakke igjen. Er du ok med et kort besøk? Hvis du har tid, selvfølgelig.
Amelia: Å, ja, ok! Hvis vi ikke er for opptatt, har jeg pause rundt klokken 11, hva med da? Eller jeg er ferdig klokken 19.
Owen: Jeg kan komme klokken 11, er det greit?
Amelia: Klart det.
Owen: Ok, da sees vi da, Amelia!
Amelia: Ok, sees da. Ha det, Owen.
{SLUTT PÅ MELDING}
Jeg pustet ut et nervøst sukk, og hjertet mitt slo fortsatt som et trommeslag, men jeg kunne ikke la være å smile litt i munnviken. Våre meldinger var ikke noe spesielt, men bare det å snakke med Owen på denne måten gjorde meg nervøs og rødmet voldsomt. Jeg kunne bare håpe at jeg klarer å kontrollere nervøsiteten bedre når vi møtes.
[OWENS SYN]
Hvordan kan noen være så søt i en tekstmelding? Det virker som alt Amelia gjør er søtt. Hun er så sjenert og forsiktig i alt, og rødmer av den minste kompliment. Jeg føler meg skyldig for å gjøre henne så urolig, men å holde tilbake og ikke fortelle henne hver dag hvor vakker hun er, er ikke noe jeg planlegger å gjøre. Hun er virkelig den vakreste jenta jeg noensinne har sett. Jeg vet ikke om det bare er fordi vi er sjelevenner, men ingen annen jente kommer i nærheten av henne.
"Winny! Hvor er du?" Lyden av en stemme bryter meg ut av tankene mine.
"Jeg ba deg slutte å kalle meg det, Leah." Jeg snerrer til søsteren min lekent.
"Jeg vet du gjorde det, men jeg sa ikke at jeg ville!" sier hun og hopper inn på rommet mitt og setter seg ved siden av meg.
"Jeg er ganske sikker på at det er jeg som bestemmer, siden jeg er eldre." svarer jeg.
"Å kom igjen, Winny, det er et kjælenavn for min beste bror!" sier hun med et cheesy smil.
"Jeg er din eneste bror." sier jeg og ruller med øynene.
"Akkurat, så jeg må vise min kjærlighet enda mer!" klager Leah.
Jeg vet det ikke er noe poeng i å kjempe mot henne om dette og bestemmer meg for å gi opp, i det minste for i dag.
"Så er det sant at du har funnet din sjelevenn?!" sier hun nesten hvinende.
"Herregud, Leah, hvordan kan en slik lyd komme fra deg? Du er en ulv, den høyfrekvente lyden er ikke naturlig." sier jeg og dekker ørene og krøller ansiktet i irritasjon.
"Å, beklager! Jeg er bare så spent! Så, hva heter hun? Er hun pen? Hvor gammel er hun? Hvorfor har du ikke tatt henne med hit for å møte oss? Når flytter hun hit?" Leah sier nesten uten å ta en pause for å puste.
"Leah, ro deg ned! Ok? Du får snart møte henne, og som jeg sa til mor, hun er sjenert, og jeg vil ikke overvelde henne. Du og mamma sammen ville skremt henne bort, så jeg vil introdusere alle for henne sakte. Dessuten, jeg møtte henne bare i går, så jeg vil tilbringe mer tid med henne før jeg introduserer dere for henne!" sier jeg mens jeg står opp og går mot skapet mitt for å skifte. "Nå, ut så jeg kan skifte!"
"Åh! Greit, men så snart hun kommer hit, vil jeg gjøre henne til min nye bestevenn!" sier søsteren min og hopper ut av rommet mitt.
Noen ganger virker det ikke som om hun faktisk er 17 nå, spesielt når hun hopper rundt slik. Jeg kunne ikke la være å le av hvor umoden hun var noen ganger, men det minnet meg bare om hvor uskyldig hun fortsatt var. Jeg hadde fortsatt tid før jeg skulle møte Amelia, så jeg bestemte meg for at nå kunne være et godt tidspunkt å møte Liam og la ham vite hva som skjer. Ikke sikker på hvordan han vil føle det når han får vite at hans beste venn og søsteren hans er sjelevenner. Jeg håper virkelig han ikke blir for sint!
Etter at jeg hadde gjort meg klar, tok jeg et siste dypt pust før jeg gikk ut av rommet mitt. Jeg gikk nedover gangen og kunne allerede høre lyden av alle som spiste frokost. Bare noen få av oss bodde i dette hovedhuset, mens det var et annet der flere av flokkens medlemmer bodde, men de fleste kom hit for å nyte frokosten med Alfaen og Lunaen. Selvfølgelig er alle alltid velkomne, og foreldrene mine er alltid glade for å ha et kjøkken fullt av flokken vår. Da jeg tok det siste trinnet ned trappen, kunne jeg ikke annet enn å smile når jeg så alle le og smile og bare nyte tiden sammen. Jeg elsket å være med flokkmedlemmene på denne måten, det fikk det til å føles som en fantastisk stor familie.
Jeg har alltid elsket disse øyeblikkene når vi alle er sammen, men så snek en tanke seg inn i hodet mitt. Amelia virker sjenert og nervøs. Hva om noe slikt får henne til å føle seg for overveldet? Jeg vil aldri at hun skal føle seg ukomfortabel og redd for størrelsen på flokken vår. Men hun ville bli Luna en dag! Det kan også bli for mye for henne, men hun er min make, jeg kan ikke miste henne. Kanskje det er på tide å få bygget mitt eget hus på eiendommen. På tide å ringe entreprenøren! Men først må jeg besøke Liam og Olivia, så jeg forlater den støyende spisesalen og tar den korte turen til huset deres.
Det var flere nye små hus som ble bygget på eiendommen nå som så mange av våre medlemmer endelig hadde møtt sine maker, og noen hadde valgt å bo utenfor flokkhuset. Liam hadde opprinnelig valgt det lille huset slik at han kunne ha et ekstra rom for søsteren sin, men det virket som om hun ikke var helt klar for det ennå. Selv om jeg ønsket at hun ville bo hos meg, kanskje hun ville føle seg bedre ved å bo hos broren sin en stund hvis hun går med på å flytte til flokkens eiendom.
Turen til Liams hus er kort, og snart banker jeg på døren deres.
"Heisann Alfa!" sier Liam og åpner døren for å se Owen.
"Ikke Alfa ennå, Li!" sier jeg mens jeg går forbi ham og inn.
"Å hei Owen! Hva bringer deg hit?" spør Olivia mens hun setter den siste delen av frokosten på spisebordet.
"Beklager at jeg dukker opp uanmeldt, men jeg har noe jeg vil snakke med deg om, Liam," sier jeg mens nervøsiteten bygger seg opp.
"Å ok, selvfølgelig! Hva skjer?" spør Liam.
"Vel, i går stakk jeg innom denne kafeen som jeg virkelig liker, og jeg møtte noen. Hun er min make," begynner jeg og stopper opp for å se deres reaksjon så langt.
De ser på hverandre et øyeblikk, men svarer ikke, så jeg fortsetter.
"Som jeg sa, jeg møtte min make, og hun jobber der. Hun heter Amelia, og jeg fant ut at Liam, hun er søsteren din," sier jeg nesten uten å få pusten mens jeg prøver å få ordene ut.
Igjen ser Olivia og Liam på hverandre og deretter på meg, og prøver å skjule følelsene sine fra nyhetene.
"Jeg er lei meg, Liam, hvis dette gjør ting vanskelig for oss som venner! Jeg sverger, jeg visste ikke at hun var søsteren din da jeg møtte henne. Du har blitt en god venn av meg og en av våre beste krigere, jeg ville hate at ting skulle bli ødelagt på grunn av denne nyheten," sier jeg mens panikken setter inn.
Så begynner de begge å le, og jeg sitter der litt forvirret over reaksjonen deres.
"Åh Owen, ikke bekymre deg! Vi fant det ut i går kveld da vi snakket med Mimi. Hun fortalte oss alt om at dere møttes," sier Olivia smilende.
"Ja, hun fortalte oss det, og vi sørget for å la henne vite at du er en bra fyr," legger Liam til mens han klapper meg på skulderen. "Men hun vet ikke at du er den neste Alfaen, og jeg tror det er lurt at du forteller henne det snart."
Riktig, den neste alfaen...
"Sa hun noe mer om å møte meg?" spør jeg sjenert.
"Hun nevnte ikke så mye, men det er noen ting jeg bør forklare om søsteren min," sier Liam med en mer alvorlig tone.
"Som hva da?" spør jeg nervøst.
"Vel, jeg fortalte deg litt om hvordan vi vokste opp. Mamma visste ikke mye om varulver, og hun likte ikke å snakke om det i det hele tatt. Hun hatet ordet etter at faren vår forlot oss. Hun kalte i utgangspunktet alle varulver for monstre og fikk søsteren min til å føle at hun burde skamme seg over hva hun er. Jeg hørte aldri på henne, og så snart jeg kunne, dro jeg, men Mia satt fast der i to år til og måtte tåle at foreldrene våre trykket henne ned og fikk henne til å føle seg fullstendig verdiløs. Hun var så redd for å skuffe dem eller havne i trøbbel bare ved å være seg selv at hun aldri engang har skiftet før. Hun er sensitiv fordi hun føler seg på kanten rundt folk, dette gjør henne sjenert og stille noen ganger. Hun er redd for å åpne seg, og hun har lite selvtillit. Du må ta det rolig med henne, ellers vil hun trekke seg tilbake og stenge deg ute. Selv nå tror hun sannsynligvis at det ikke er noen måte at hun er god nok til å være noens partner," forklarer Liam.
"Jeg ville aldri ikke ønske henne! Hvorfor skulle hun tro at hun ikke var god nok for meg? Det er ikke sant, og jeg vil minne henne hver dag på at hun er perfekt på alle måter!" sier jeg selvsikkert.
"Owen, det er så søtt, og jeg er sikker på at over tid vil hun stole på deg og åpne seg for deg, bare vær tålmodig med henne," sier Olivia med et trøstende smil.
"Jeg tror det første steget ville være å ta henne hit og la henne se hvor nærme flokken er. Jeg hadde planlagt å ta henne med på fredag, men siden hun ikke vet at du skal bli alfa, burde vi kanskje la henne besøke før det. Og det ville være best om du lot henne vite at du skal bli den neste Alfaen før hun finner ut av det på fredag. Det vil gi henne litt tid til å akseptere det," foreslår Liam.
"Du har rett, jeg antar at det er mye jeg må forklare henne. Jeg bare håper det ikke er for mye for henne å finne ut at hvis hun aksepterer meg som sin partner, vil hun bli den neste Luna," sier jeg før vi faller inn i en behagelig stillhet.
"Hun er sterkere enn hun vet, hun trenger bare din tålmodighet og tillit. Når hun vet hvor spesiell hun er og tror på det, vil hun bli den beste Luna," sier Liam stolt.
"Du har rett! Vel, jeg antar at jeg burde dra nå og møte henne. Vi avtalte å møtes klokken 11!" sier jeg smilende og sier noen raske farvel.
Selv om jeg nettopp hadde møtt Amelia, var det noe inni meg som dro meg mot henne. Jeg ønsket å være med henne hele tiden, men jeg visste at hun trengte tid. Det er bare noe så innbydende og trøstende ved å være rundt henne og lukten av duften hennes. Det var noe annet med henne også som jeg ikke kunne sette fingeren på, en aura eller følelse jeg ikke kunne finne ut av. Ulven min hadde også merket noe ved henne, men det var svakt og vanskelig å peke ut. En ting er jeg sikker på, hun vil bli den mest utrolige partneren og Luna jeg noensinne kunne håpe på. Nå må jeg bare finne en måte å få henne til å tro det.