Kapittel 3
[OWEN'S SYN]
Jeg hadde ikke lyst til å forlate kafeen nå som jeg hadde fått et glimt av min vakre make. Jeg vil aldri være borte fra henne nå. Hun virker veldig sjenert, og jeg vil ikke komme for sterkt på, men jeg har gledet meg så mye til å endelig finne min make, og nå er hun så nær.
'Send henne en melding så hun vet at vi dro. Vi vil ikke at maken skal bli trist,' minnet Samuel meg på.
'Greit, ta det rolig!' sier jeg til ham mens jeg ruller med øynene.
Noen ganger tror denne ulven at han er så smart. Ok, ja, noen ganger er han det, men jeg vil ikke innrømme det. Jeg tar frem telefonen min og åpner for å sende en melding til Amelia.
MELDING:
Owen: Hei Amelia, det er Owen. Jeg ville bare si et raskt ha det, jeg måtte dra. Men jeg håper å se deg igjen snart, og du kan sende meg melding når som helst hvis du vil.
Amelia: Hei Owen! Jeg ville gjerne se deg igjen også.
Owen: Flott! Snakkes senere?
Amelia: ok! 😊
'Hun er søt til og med i tekst!' sier Samuel fornøyd.
'Du er allerede helt betatt,' erter jeg ham.
'Ikke engang flau, og det burde ikke du være heller. Hun er vår make, og jeg elsker henne!' sier Samuel stolt.
Jeg ler for meg selv før jeg starter bilen og kjører tilbake til flokken. Etter en 20 minutters kjøretur når jeg flokkhuset og ser mange av flokkens medlemmer som haster inn og ut. Jeg er ganske sikker på at moren min er i panikk og har fått flokkmedlemmene til å løpe rundt siden jeg dro. Jeg går inn og blir møtt av flere medlemmer når de passerer meg, og jeg kan høre moren min gi ordre mens hun sitter på pappas kontor. Jeg titter inn på kontoret, nesten redd for henne i denne tilstanden.
"Mamma?" sier jeg uten å gå inn ennå.
"Sønn! Å takk gudinnen, skynd deg inn her! Vi har bare kort tid til å planlegge alt!" sier hun panisk.
"Hva er galt, mamma? Hvorfor er du så stresset?" spør jeg henne.
"Hva mener du? Din utnevnelse seremonien er på fredag, og vi har bare så vidt begynt! Vi må fortsatt få på plass så mange ting, og jeg er opp til halsen i samtaler," sier hun og slipper ut et dypt sukk.
"Mamma, jeg vet det er mye, men vi kan holde seremonien enkel, du vet jeg ikke trenger noe ekstravagant," sier jeg og går rundt til hennes side av skrivebordet og legger armen rundt skulderen hennes.
"Du ser glad ut! Skjedde det noe som gjør deg så glad i dag?" spør hun meg nå mer rolig.
Jeg fjernet armen min og gikk tilbake rundt og satte meg ned overfor henne.
"Vel, mamma, jeg fant min make i dag," sa jeg rolig og prøvde å ikke smile.
Moren min har et forbløffet uttrykk i ansiktet, og øynene hennes ble store mens hun ser om jeg tuller med henne.
"Hva sa du?" spør hun vantro.
"Ja." Jeg prøver fortsatt å ikke røpe noe.
"Owen Jameson Rivers, hvis dette er en slags syk spøk, så låser jeg deg i fangehullet, jeg sverger ved månegudinnen!" sier hun med den sinte stemmen som alltid har fått meg til å ønske at jeg aldri gjør henne sint.
Jeg kunne ikke la være å smile litt og le.
"Mamma, jeg sverger, jeg møtte henne! Hun heter Amelia, jeg møtte henne på den lille kafeen jeg alltid går til!" sier jeg, og hun slapper litt av.
"Du fant henne virkelig? Dette er et mirakel! Akkurat når du skal bli alfa, og du har funnet en luna! Hvor er hun? Hvorfor tok du henne ikke med hit? Jeg vil møte svigerdatteren min!" sier hun begeistret.
"Ta det med ro, mamma, hun er ganske sjenert, og jeg tror det var overraskende for henne. Jeg vil ikke overvelde henne og få henne til å komme hit ennå. Jeg vil la henne bli litt mer komfortabel med meg først og så ta det derfra," sier jeg.
"Jeg forstår. Jeg er bare så glad på dine vegne! Hvordan er hun?" spør hun lykkelig.
"Hun er vakker og veldig beskjeden og søt," sier jeg mens jeg smiler for meg selv.
"Hun høres fantastisk ut! Når skal du se henne igjen?" spør mamma.
"Jeg håper snart! Hun ga meg nummeret sitt, og jeg vet hvor hun jobber, så jeg håper å besøke henne igjen snart," sier jeg.
"Vel, ikke vent for lenge, for en flokk uten en Luna kan bli svak. Spesielt hvis du nå er knyttet til din make, vil du bli svakere jo lenger du venter og ikke markerer henne," minner mamma meg på.
"Jeg vet mamma, men det er mye som jeg sa, og hun virker litt nervøs. Jeg vil ikke legge alt på henne med en gang. Hun hadde kanskje ikke forventet at hennes make skulle bli den neste alfaen eller at hun skulle bli en Luna. Jeg må bli kjent med henne mer før jeg forklarer det for henne. Så vær så snill å ha litt tålmodighet," ber jeg henne og prøver å ikke bli for irritert.
"Ok, vel, skredderen venter på rommet ditt for at du skal prøve dressene jeg har valgt til seremonien din," sier hun og lar temaet ligge for nå.
Jeg nikker til henne og reiser meg for å gå.
"Jeg er glad på dine vegne, sønn," sier mamma når jeg går ut døra.
[AMELIA'S SYN]
Når kafeen endelig stengte, lot Harper meg gå opp og hvile, selv om jeg prøvde å insistere på å hjelpe henne med å rydde, ville hun ikke la meg. Så jeg tok av meg conversene og kastet meg ned på sengen, utmattet etter min første dag. Før jeg rakk å slappe helt av, begynte telefonen min å ringe, og jeg så at Olivia prøvde å facetime med meg.
«Hei, jenta mi! Hvordan var din første dag?» spør hun så snart jeg tar telefonen.
«Hei Liv, ja, det var bra! Jeg er nettopp ferdig,» sier jeg med et trøtt smil.
«Åh, du ser så sliten ut! Går det bra med deg?» spør hun bekymret.
Hun passet alltid på at jeg hadde det bra, og jeg elsket henne for det.
«Ja, bare litt sliten, men jeg har det fint,» svarer jeg.
«Skjedde det noe spennende? Jeg vet det bare er din første dag, men fikk du noen morsomme kunder eller noe?» spør hun, smilende.
«Vel, noe interessant skjedde definitivt,» sier jeg, usikker på om jeg burde nevne noe om min partner.
«OMG, fortell!» sier hun ivrig.
«Vel, jeg møtte liksom... min partner,» sier jeg lavt, håper hun ikke hørte meg.
Hun sier ingenting først, bare blunker og ser på meg.
«Liv?» spør jeg, tenker kanskje videoen frøs.
«Du MØTTE PARTNEREN DIN????» roper hun.
Jeg rynker øynene og nesen av stemmen hennes som er så høy.
«Liv?! Går det bra med deg?» roper Liam mens han løper inn i rommet, tror Olivia er skadet.
«Ikke vær dum, Liam, jeg har det fint! Det er Mimi!» sier Olivia og snur seg for å snakke med sin partner.
«Hei Mia, hva skjedde, går det bra med deg?» spør broren min når han kommer inn i bildet.
«Ja, Li, jeg har det fint! Jeg fortalte bare Olivia at jeg møtte min partner i dag på kaféen,» sier jeg, rødmer når jeg tenker på Owen.
«Gjorde du? Hva heter han? Han kan være fra vår flokk!» spør Liam.
«Han heter Owen,» sier jeg til dem.
De blir begge stille og utveksler blikk.
«Hva? Hva er galt?» spør jeg bekymret.
De smiler og sier: «Ingenting! Det er fantastisk, Mimi! Han er faktisk en del av vår flokk, og han er en flott fyr! Dere ville faktisk være perfekte sammen!» sier Olivia.
«Ja! Han er en god venn av meg, og nå som jeg vet han er din partner, gir alt mening!» legger Liam til. «Hvis du kommer på fredag, kan du se ham igjen og se hvor du skal bo.»
«Hva mener du?» spør jeg ham.
«Vel, når du finner din partner, er det vanlig at partnere bor sammen ganske snart,» sier han.
«Åh, det visste jeg ikke. Men jeg kjenner ham knapt, og jeg skal flytte inn med ham?» spør jeg litt nervøst nå.
«Ja, det er vanligvis slik det går. Men partnerbåndet er kraftig, selv om dere er fremmede, vil dere føle dere nære og komfortable med hverandre med en gang,» sier Olivia.
«Riktig, du vil føle deg trygg med dem, og du vil ønske å være nær dem jo mer tid dere tilbringer sammen. Du vil føle alt dette snart, og å bo sammen vil ikke føles så skummelt,» sier Liam lykkelig.
«Det virker litt sprøtt, men jeg antar vi får se hvordan det går,» sier jeg.
«Når ser du ham igjen?» spør Olivia.
«Ikke sikker, men jeg ga ham nummeret mitt, så jeg antar når han er klar, vil han spørre meg,» svarer jeg.
«Du ga ham nummeret ditt????» hviner Olivia.
Jeg bare ler av hvor begeistret hun er, jeg skulle ønske jeg var like begeistret som henne. Det var klart at jeg visste nesten ingenting om partnere og partnerbåndet. Hvordan skulle jeg være en god partner når jeg ikke har noen anelse om hva som forventes av meg. Det er ett spørsmål jeg trengte svar på, men jeg var ikke sikker på om jeg ønsket å vite svaret.
«Hva om noen blir avvist av sin partner?» spør jeg plutselig, og ser smilet på Olivias ansikt forsvinne.
«Det er vanskelig for begge partnere. Båndet er kraftig og forbinder to halvdeler av en sjel, hvis de ikke blir forent vil det føles som om noe mangler. Det er derfor når du fyller 18, har du en uimotståelig trang til å lete etter din partner. De fullfører deg, og uten dem er du ikke alt du kan være. Sammen blir partnere mer kraftfulle, og alle sansene dine skjerpes. Du blir bedre på alle måter. Så, tenk deg noe så kraftig bli revet fra hverandre. Det er smertefullt, og noen har til og med dødd,» forklarer Olivia.
Ordene hennes treffer meg, og en følelse av frykt tar over meg. Hva om min partner ikke vil ha meg? Ville han bare ta meg for å redde sitt eget liv, men aldri bry seg om meg? Han virket så snill, men det var før han virkelig kjente meg. Jeg er ingenting spesielt, og jeg kan ikke engang skifte enda. Jeg er liten og svak, hva har jeg å tilby ham?
«Hvorfor spør du om det, Mimi?» spør Olivia bekymret.
«Jeg er bare ikke mye av en varulv for å begynne med, jeg er svak og liten, og jeg har aldri skiftet, så min ulv er sannsynligvis det samme. Hva om min partner blir skuffet når han finner ut at jeg ikke har mye å tilby?» sier jeg, kjenner en smerte i hjertet og tårer begynner å forme seg i øynene mine.
«Ikke si det, Mimi! Du er vakker og sterk! Du har så mye å tilby, og som vi sa, vi kjenner Owen, og dere to er perfekte for hverandre! Jeg lover at alt vil ordne seg! Ikke mist håpet før du engang gir ham en sjanse!» sier Olivia rolig.
Vi snakket litt lenger før jeg fortalte henne at jeg var veldig trøtt og ønsket å få litt søvn. Jeg avsluttet samtalen med dem og la meg tilbake på den myke sengen min og lot tårene falle.