Kapittel 4 Lunsj med ham
Kapittel fire: Lunsj Med Ham
Jessica
"Hvor gammel er han?" spurte Janice. Jeg så ikke opp fra laptopen min, men fortsatte å jobbe før jeg svarte.
"Jeg trodde det var alt du trengte å vite?"
"Og nå vil jeg vite hvor gammel han er." Hun lukket laptopen sin og satt seg opp mot meg.
"Er han yngre?" Jeg ristet på hodet og lo litt.
"Å nei, absolutt ikke." Først etter at jeg hadde sagt det, innså jeg at jeg ikke kunne ta ordene mine tilbake.
"Han er eldre," gispet hun.
"Det er som om han har sin egen bedrift."
"Herregud, Jessica. Jeg hadde aldri trodd at du ville gå for en eldre mann. Hva er hans hovedfag?"
"Jeg vet ikke, Janice. Jeg har nettopp møtt ham, jeg har ikke alle detaljene."
"Ah, men jeg trenger informasjon, og det er min jobb å forhøre deg."
"Nei, det er det absolutt ikke." Jeg lo.
"Jeg vil møte denne fyren en gang."
"Han kjørte meg bokstavelig talt hjem, og det var det. Vi snakket ikke så mye om det, og jeg tviler på om jeg vil se ham igjen med det første."
Men det var en løgn, jeg visste ikke hvor snart Jeffrey ville se meg igjen. Alt jeg visste var at jeg ikke kunne vente med å se ham igjen.
Helgen er over, og jeg er spent på å gå til timene. Det er mandag morgen, og jeg klarte å stå opp klokken syv, kledde på meg og satte det krøllete håret opp i en hestehale. Jeg tok på meg den vanlige mengden sminke, som definitivt var mindre enn det Olivia hadde påført meg på lørdag kveld. Olivia lå fortsatt og snorket i sengen, så jeg lukket døren stille da jeg dro til forelesningene mine.
Den første forelesningen var kjedelig som vanlig, mens professoren snakket i det uendelige om kunstnere fra det ellevte århundre og sammenlignet malerstiler. Jeg var en fan av kunst, jeg elsket oljemaling over alt annet, men jeg hadde aldri vært særlig kunstnerisk. Jeg ville sannsynligvis starte et maleri en dag og ikke fullføre det de neste ukene fordi jeg ikke har tålmodighet. Jeg elsket historie, noe som førte meg til denne humanioraklassen. Jeg elsket samfunnet fra gamle dager, enten det var det første århundre eller det tjueførste, jeg elsket å lære om kongelige, paven og kunst. Historie er uendelig, og jeg ønsket å kunne studere enda dypere inn i hvordan samfunnet fungerte før mine oldefedre, så vel som før deres.
Foreleseren avsluttet timen, og jeg gikk til neste klasse, som var historie. Janice var i klassen med meg, noe som hjalp fordi det alltid var vanskelig for meg å ha to forelesninger på rad om morgenen. Men jeg likte å få forelesningene ferdig tidlig, slik at jeg kunne dra tilbake til studenthjemmet og få tid til å ta en lur.
"Hei, Jess." Hun hilste på meg da jeg satte meg ned på min vanlige plass ved siden av henne.
"Har du snakket med den fyren igjen?" Jeg rullet med øynene, dette var ikke det jeg ønsket å snakke om.
"Nei, jeg har ikke snakket med ham."
"Vet du i det hele tatt hvordan man lever?"
"Ja, jeg vet hvordan man lever. Jeg har nettopp møtt ham, hvorfor forventer du at vi skal være bestevenner eller noe?"
"Fordi du aldri snakker med gutter, jeg føler meg som en stolt mor."
"Å, hold kjeft." Akkurat da kom professoren inn.
Etter en time var forelesningen over, og vi pakket sammen tingene våre. Hun måtte gå til neste klasse, men jeg var ferdig for dagen, så jeg dro tilbake til studenthjemmet. Olivia var fortsatt i timen og ville ikke komme tilbake før rundt åtte om kvelden. Jeg hadde altså hele dagen for meg selv.
Jeg ville sende en melding til Jeffrey, men magefølelsen sa nei. Hvem var den brunetten han var med på klubben? Han kunne ikke ha vært opptatt, ellers ville han ikke ha ønsket å møtes igjen, ikke sant? Disse tankene surret i hodet mitt mens jeg skiftet til mer komfortable klær, trakk laptopen på fanget og åpnet favorittfilmen min.
Jeffrey er kjekk, det kan jeg ikke nekte for, men han har en kjæreste. Så hvorfor vil han henge med meg igjen? Og hvor ble det av den jenta da han kjørte meg hjem den lørdagskvelden? Jeg bestemte meg for å ignorere tankene og sa til meg selv at hvis han virkelig ville snakke med meg, ville han ta det første steget. Gutter skal jo gjøre det, tror jeg.
Jeg var bare på den første episoden av filmen da telefonen min begynte å vibrere. Jeffreys navn lyste opp på skjermen, og jeg nølte før jeg tok opp samtalen.
"Hallo?" sa jeg, og ba om at jeg ikke hørtes så nervøs ut som jeg følte meg.
"Hallo, Prinsesse." Hans raspete stemme lød på den andre siden av samtalen.
"Er du opptatt?" Jeg ristet på hodet og husket dumt nok at han ikke kunne se meg.
"Nei, egentlig er jeg ikke det."
"Perfekt, vil du bli med meg på lunsj?" Magen min gjorde et lite hopp.
"Lunsj?"
"Ja, jeg kan sende en bil for å hente deg hvis du vil."
Skal jeg si ja? Jeg mener, han tok det første steget. Selvfølgelig burde jeg si ja.
"Ja, det vil jeg gjerne."
"Jeg sørger for at den henter deg om tjue minutter."
"Ok, vi sees snart."
"Ha det, prinsesse."
Ord kunne ikke beskrive sommerfuglene jeg følte hver gang han kalte meg det. Jeg skiftet raskt klær, lånte en av Olivias svarte skjorter og et par "boyfriend jeans" som hun alltid kalte dem. Jeg tok på meg et av de lange kjedene mine, slapp håret ut av hestehalen og fluffet krøllene. Jeg grep vesken og nøklene mine og sprayet meg raskt med litt parfyme. Jeg gikk ut av rommet mitt og mot stedet hvor limousinen hadde sluppet av Jeffrey og meg den andre kvelden.
Heldigvis var det en elegant svart sportsbil som sto parkert utenfor vandrerhjemmet, for jeg ville ikke kunne forklare meg hvis noen så meg hoppe inn i en limousine.
Det var den samme sjåføren som hadde kjørt limousinen, han åpnet bakdøren for meg. Jeg takket ham og spurte om navnet hans, som viste seg å være Luke. Vi kjørte ut av campus, og jeg hadde glemt å spørre Jeffrey hvor han skulle ta meg, så jeg så på sjåføren og spurte.
"Sa Jeffrey hvor vi skulle spise lunsj?" Han kastet et blikk på meg gjennom bakspeilet.
"Du skal spise lunsj med Mr. Craig på kontoret hans."
Kontoret hans? Hvor i all verden var kontoret hans? Da vi kjørte dypere inn i byen, ble bygningene høyere og gatene mindre kjente. Vi stoppet og parkerte på en plass merket Craig Fashion and Co. Herregud, er han administrerende direktør? Hjertet mitt banket av hvor underdressed jeg var.
Luke åpnet døren for meg, og jeg steg ut på fortauet mens jeg så opp på den høye bygningen med beundring. Jeg snudde meg mot Luke og spurte et litt pinlig spørsmål.
"Skal jeg bare gå inn?" Han nikket med et lite smil.
"Ja, si til resepsjonisten at du er her for å møte Mr. Craig, så tar de hånd om resten." Jeg nikket.
"Ok, takk."
Jeg tok et dypt pust, gikk gjennom svingdøren med letthet og forsøkte å ikke la kjeven falle av det utsøkte interiøret. Hvite vegger og matchende hvite sofaer med svart dekor, moderne kunst på veggene og lysekroner som prydet taket. Jeg gikk mot resepsjonen og smilte til den eldre damen.
"Hei, hvordan kan jeg hjelpe deg?" sa hun.
"Jeg er her for å møte Mr. Craig." Hun hevet øyenbrynene mot meg, uten engang å se på datamaskinen før hun spurte neste spørsmål.
"Har du en avtale?" Jeg nikket.
Hun virket fortsatt ikke overbevist, men sjekket heller ikke datamaskinen eller spurte om navnet mitt.
"Jenta mi, Mr. Craig er en veldig opptatt mann, og jeg tror ikke han har tid til at fans kan komme på besøk."
"Tror du meg ikke?"
Jeg spurte vantro, hun ristet på hodet og vendte tilbake til datamaskinen sin for å fortsette arbeidet. Jeg bet meg i leppene før jeg tok opp telefonen rett foran henne, ringte Jeffrey og jeg kunne føle øynene hennes på meg.
"Hei, prinsesse." Stemmen hans sang søtt i telefonen.
"Hei, Jeffrey." Jeg svarte, og resepsjonistens øyne ble store.
"Resepsjonisten i første etasje nekter å slippe meg inn."
"Gi henne telefonen." Tonen hans ble mer alvorlig da jeg ga telefonen til den forvirrede damen.
"Hallo, sir?" mumlet hun, hele holdningen hennes hadde endret seg, og jeg følte meg litt dårlig, men samtidig fikk jeg en plutselig bølge av selvtillit som jeg likte.
"Ja, sir. Jeg skal sørge for at hun får en adgangskort." Hun la på, synlig stresset.
Hun tastet inn noe informasjon på datamaskinen før det hørtes et lite pip, og hun ga meg et kort.
"Dette er ditt adgangskort, du swiper det i heisen, og det tar deg direkte til toppetasjen. Vis det til resepsjonisten der oppe, så vil hun vise deg til Mr. Craigs kontor." Hun forklarte med monoton stemme.
"Takk." Jeg smilte, tok adgangskortet fra henne og gikk mot heisen.
Døren åpnet seg og avslørte et elegant, mørkt interiør med metallrekkverk. Jeg swipet adgangskortet gjennom sporet nederst, døren lukket seg umiddelbart og tok meg til femtende etasje hvor Jeffreys kontor ventet.