Kapittel 2
Vi var i baren i det private rommet og ventet på videre instruksjoner. Det skulle ikke være slik, jeg skulle ikke vært her. Jeg skulle vært nede og danset med de andre jentene.
Jeg så meg rundt og tok inn de nye omgivelsene. Jeg hadde jobbet her i seks måneder, men hadde aldri vært oppe her annet enn den gangen Christian tok meg med. Det var strengt forbudt og godt bevoktet av en grunn. Andre etasje var der alle forretningsmøtene ble holdt, og mens vi gikk til det private rommet, så jeg mange forskjellige ansikter, inkludert menn tungt bevæpnet med våpen.
Det var forskjellige private rom og forskjellig personale. Det virket som en helt annen klubb.
"Slapp av, du skjelver." Faith lo og strøk fingrene gjennom krøllene mine.
Først da hun nevnte det, merket jeg at beina mine ristet, og jeg tok et dypt pust for å kontrollere meg selv. Jeg visste ikke om jeg freaket ut fordi jeg skulle møte den samme mannen jeg hadde prøvd så hardt å unngå, eller fordi jeg skulle være i et rom med mange mektige og farlige menn.
"Gi dem bare drinkene og snacksen, og det er det. Vi trenger ikke å danse eller gjøre noe, det er så enkelt som det." Luna prøvde å berolige meg, men det gjorde meg bare enda mer nervøs.
"Alt du hører i det rommet, blir i det rommet. Når noen sier eller gjør noe upassende, lar du sikkerheten håndtere det," instruerte Luna.
Alt du hører i det rommet, blir i det rommet. Det var ikke ord jeg var ukjent med, siden Christian hadde vist meg hvordan det fungerte.
Disse mennene var ikke vanlige forretningsmenn, men jobbet for mafiaen. Innerst inne visste jeg at hvis jeg gjorde en feil, mistet en drink eller gjorde noe dumt, som var ganske mye min daglige rutine, var det omtrent det samme som å be om en dødsdom.
"Det er lettjente penger, og vi trenger ikke engang å gjøre mye. Bare pust og slapp av, ekorn." Luna sa til meg.
Riktig, lett arbeid. Hva kunne vel gå galt, alt jeg måtte gjøre var å passe på å ikke miste noe.
"Kom igjen jenter, la oss gå." En mann snakket plutselig. Han hadde på seg en kvalitetsdress og var høy og veltrent. I stedet for å møte blikket hans, stirret jeg på pistolen i lommen hans og frøs et øyeblikk.
Selvfølgelig hadde han en pistol, jeg visste hva jeg hadde rotet meg borti.
"Hei, ekorn, er ikke du vanligvis nede?" spurte han og tok et skritt foran meg. Jeg hadde aldri møtt denne mannen før, men han visste hvem jeg var. Selvfølgelig visste han det, det var jobben deres å holde øye med alle jentene. Eller kanskje han visste hvem jeg var fordi han alltid var ved siden av Christian, og de to virket nære..., men igjen, hvorfor skulle Christian i det hele tatt snakke om meg?
"J-ja." hvisket jeg knapt. Han ga meg et varmt smil og la hånden på den bare skulderen min.
"Jeg er Marc, ikke vær redd. Jeg er her for å beskytte deg," sa han og så ned på pistolen sin. Han trodde kanskje han roet meg ned, men det gjorde bare ting verre. "Det er Serena, ikke sant?"
Ut av øyekroken så jeg forskjellige menn i dresser, inkludert to av Lamberti-brødrene, Enzo og Gio, komme inn i rommet og bevege seg mot det store bordet. Heldigvis var vi fortsatt bak baren, og det var glass som skilte området slik at de ikke kunne se oss.
"Ja..." svarte jeg og så på ham med bedende øyne, nesten tiggende om at han skulle få meg ut herfra.
"Lucio ba oss om å ikke røre eller puste i nærheten av deg, men det er han som tok deg med hit... Jeg skjønner det ikke, spesielt med et så viktig møte." Marc snakket forvirret. Akkurat nå var jeg like forvirret som ham fordi jeg lurte på hvorfor Lucio ga dem de instruksjonene, men før jeg kunne spørre om noe hadde Luna allerede tatt over samtalen.
"Lucio måtte dra i siste øyeblikk, Enzo tok over," forklarte hun.
"Det gir mening." Marc humret mens han så på meg en siste gang.
"Ok, da er det på tide å jobbe, jenter!" ropte en mann og ga oss brett, dessverre ga han meg det med champagne. Forvirret fulgte jeg etter de andre jentene og gjorde som dem. Jeg fikk ingen instruksjoner, ingenting, akkurat som om de forventet at jeg visste hva jeg skulle gjøre.
"Bare følg meg," hvisket Faith i øret mitt og dro i shortsen min for å stoppe meg fra å gå. Vi sto alle på rekke, og jeg fulgte deres posisjon mens jeg prøvde å balansere brettet med drikke i hånden.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle se og så klossete rundt meg til øynene mine fanget Christian som kom inn som den siste. Ved siden av ham var den andre fyren han alltid var med, hans høyre hånd og fetter Johnny.
I motsetning til Christian, var Johnny kjent for å være en varm person og smilte alltid til alle som gikk forbi ham. At han og Marc var her roet definitivt nervene mine.
Christian hadde en sterk tilstedeværelse, og i det øyeblikket han satte seg ned, ble rommet stille. Selv om jeg ikke visste hvem han var, ville jeg ha gjettet hvilken status han hadde. Jeg ville ha løyet hvis jeg sa at han ikke var attraktiv når mannen var en vandrende gud.
Hans vakre mandelformede hasselbrune øyne matchet hans myke olivenfargede hud. Hans fyldige mørkebrune hår matchet hans tykke og perfekt formede øyenbryn, og selv med dressen han hadde på, kunne jeg fortsatt se hvor veltrent han var.
"Ikke stirr på sjefen, er du gal!" hvisket Faith i øret mitt, og fikk meg til å se ned med en gang. Hva tenkte jeg egentlig på? Så han meg?
"Skulle ikke brødrene dine lede dette møtet? Jeg er sikker på at Lucio ikke er gal nok til å la en tjue-tre-åring lede dette forretningsmøtet." En av mennene lo og dyttet lekent til de andre mennene, men de svelget i frykt og så bort på Christian for å se hans reaksjon.
Christian liker ikke å bli ydmyket. Det var en ting jeg hadde funnet ut den dagen han dominerte meg på skrivebordet sitt. Christian likte å ha kontroll og ville aldri våge å miste den.
Det var de samme ordene jentene alltid brukte når de snakket om ham. Alle så på Christian og ventet på reaksjonen hans, men til alles overraskelse lo han bare mens han løftet hodet.
"Jeg er arvingen, så jeg leder dette forretningsmøtet, ikke mine eldre brødre." var alt han sa før han fortsatte å snakke. Alle uttrykkene de brukte var ekstremt forvirrende for meg, så jeg ignorerte det mens jeg lurte på hvor mye lenger de hadde forventet at jeg skulle holde brettet.
Det eneste jeg prøvde på var å ikke legge merke til Christian, men det var vanskelig når han var den som ledet møtet.
Jeg følte beina mine nærme seg kollaps og prøvde mitt beste for å balansere brettet mens jeg drømte meg bort. De siste minuttene hadde jeg gjort alt fra å telle fliser til å telle sekundene på klokka.
"Det er snart over," lo Faith mykt i øret mitt for å roe nervene mine. Hun visste hvor dårlig jeg var til å stå stille, det var noe jeg ikke var laget for.
"Gi mennene noe å drikke," sa Gio plutselig og gestikulerte mot mennene ved bordet.
Luna, som sto på den andre siden av meg, ga meg et lite dytt så jeg ikke skulle miste balansen. "Det er din tur, det er du som har drinkene."
Jeg så fra Luna til brettet til mennene som så på meg og gikk forsiktig fremover for å sikre at jeg ikke mistet noe. Hvis jeg hadde fått lov til å svette, ville jeg nok ha gjort det. Bestemt på å ikke få øyekontakt gikk jeg rundt bordet og ga alle et glass champagne, så langt så bra.
Akkurat da jeg hadde to glass igjen, følte jeg plutselig svimmelhet i hodet og sølte litt ved et uhell. Et akseptabelt scenario ville vært om det bare hadde falt på bordet, men i stedet traff det dressen til mannen jeg skulle gi det til. "Hva gjør du? Be om unnskyldning," sa Gio strengt, og fikk meg til å kjenne en kulde gjennom kroppen. Gio var en man ikke ville gjøre sint og en perfeksjonist.
"J-jeg er s-så lei meg," stotret jeg og tok en serviett for å tørke av mannens dress, men før servietten kunne nå dressen hans, grep han hånden min og klemte den.
"Ikke bekymre deg for det, det er bare en dress," sa han. Overrasket over hans avslappede kommentar så jeg på ham for første gang og skjønte at han ikke var mye eldre enn meg, så sannsynligvis ikke så gammeldags. Han hadde et varmt smil på ansiktet og rynket pannen da han så at jeg stirret. Jeg så ned med rødmende kinn, men kom raskt til meg selv da jeg hørte et host fra Christian.
Med en klump i magen snudde jeg meg og møtte den samme mannen jeg hadde prøvd å unngå, på samme måte som han hadde unngått meg. Sist han så meg i øynene var da jeg ved et uhell blokkerte veien hans forrige uke, og han ba meg flytte meg.
Da jeg satte ned champagnen foran ham, grep hånden hans raskt rundt håndleddet mitt, og han trakk meg nærmere så han kunne hviske i øret mitt. "Er du ok?"
Jeg hørte en antydning av bekymring i stemmen hans, men den plutselige handlingen hans skremte meg fordi jeg allerede hadde forberedt meg på å bli kjeftet på, så jeg trakk meg raskt unna og tok avstand mens jeg nikket. I noen sekunder sto jeg frosset på stedet til jeg fikk øyekontakt med Faith, hvis blikk fortalte meg at jeg skulle komme tilbake.
"Er du ok?" spurte Faith denne gangen. Det faktum at jeg nesten hadde besvimt av nervøsitet var allerede pinlig nok i seg selv, så det eneste jeg gjorde var å nikke og holde munnen lukket.
Selv om Faith hadde sagt at det snart ville være over, var det ikke det, og igjen begynte jeg å telle sauer i hodet. Jeg så fra Christian til fyren som hadde sagt at jeg ikke skulle bekymre meg for å rote til dressen min, og ut fra deres interaksjoner virket de nære hverandre.
Da fyren oppdaget at jeg stirret, ga han meg et smil og et blunk, mens jeg umiddelbart så en annen vei og latet som jeg ikke hadde sett på ham. Det var tydelig at det var for sent, med tanke på at jeg hadde sovet med sjefen min, men jeg ønsket ikke å bli involvert med disse menneskene på noen måte, til det punktet at jeg ikke ville at de skulle vite navnet mitt. Det eneste jeg ønsket var å tjene nok penger til å betale regningene mine.
Etter det som føltes som timer, men bare var minutter, var møtet endelig over, og alle mennene gjorde seg klare til å forlate rommet igjen. Jeg holdt hodet nede og prøvde å holde det slik til alle mennene hadde forlatt rommet, men da jeg så en skikkelse gå mot meg og øynene mine møtte et par oxfords, visste jeg ikke hvor raskt jeg skulle løfte hodet og så inn i varme brune øyne.
"Jeg beklager for å ha slitt deg ut, men er du sikker på at du ikke er syk?" Johnny beklaget med et medfølende uttrykk i ansiktet og la den store hånden sin mot pannen min. Jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule rødmen som jobbet hardt for å dukke opp på kinnene mine og ga ham et lite tvunget smil tilbake.
"Det går fint, jeg sovnet også," spøkte Marc og la armen rundt vennens skulder. Mens de to fortsatte å tulle med hverandre og de andre jentene ble med, var jeg bare takknemlig for at Johnny hadde fjernet hånden fra pannen min, men ble litt stresset da jeg så Christian lene seg mot døren med armene i kors.
I irritasjon lukket han øynene og kremtet, noe som fikk alle til å snu seg for å se på ham.
"Marc, du tar med jentene ned igjen, og Johnny, kom til kontoret mitt." Var det eneste han sa før han gikk. Johnny ga oss et siste smil og fulgte sin fetter, mens Marc gjorde det samme og tok oss med ned igjen.
"Du spiser ordentlig, ikke sant?" spurte Faith meg, muligens med tanke på at jeg knapt klarte å stå på to bein. Sannheten var at jeg følte meg elendig, men hvis man ikke følte seg bra kunne man ikke jobbe, og jeg var ikke i noen posisjon til å gå glipp av pengene, så jeg gjorde det beste og nikket. "Jeg har det fint, jeg ble bare litt nervøs, det er alt."
Faith så mistenksomt på meg, men trakk på skuldrene og la armen rundt skulderen min. "Bra, for jeg trenger min beste venn på jobb."