Kapittel 5
Min libido, som ikke hadde vist seg på flere måneder, bestemte seg for at dette var det perfekte tidspunktet å komme ut fra sitt skjul, for å minne meg på at jeg ikke var i slekt med noen av mine nye stebrødre. "Nei, jeg hører ikke," tenkte jeg mens libidoen min slo seg til ro som om hun hadde tenkt å bli en stund.
"Hvor lang tid tar det å komme til huset?" spurte jeg, i håp om at Jacob ikke skulle legge merke til hvor hardt jeg rødmet.
Han kastet et blikk på meg mens han kjørte bort fra sykehuset. "Går det bra med deg, Em? Du ser litt rød ut."
"Jada, jada, alt er fint, ingenting å se her," stammet jeg, og Jacob fniste.
"Hva er greia med å kalle meg Em?" spurte jeg ham.
"Vel, Em er kort for Emmy, og siden du er kort, tenkte jeg det var et godt kallenavn," sa han med et glis, mens han ventet på å se hvordan jeg ville reagere.
"Jeg er ikke kort," sutret jeg og rakte tunge til ham igjen.
"Vær forsiktig med hvor du stikker den tungen, det kan få deg i trøbbel, Em," lo han, mens han satte på blinklyset og kjørte inn på motorveien.
Jeg lukket munnen raskt og vendte hodet for å fokusere hardt på landskapet som passerte. Jacob rakte ut etter den friske hånden min og flettet fingrene sine inn i mine, og ga dem et forsiktig klem. "Jeg lover, Em, alt vil bli bra. Vi skal sørge for det," sa han og klemte fingrene mine igjen før han slapp hånden min. Jeg smilte forsiktig til ham.
"Takk, Jacob, det betyr mye," sa jeg og glatt ned lånte sykehusklær.
"Kall meg Jake. Pappa insisterer på å bruke våre fulle navn fordi det høres mer sofistikert ut, men vi bryr oss ikke og bruker kallenavn." Jake saktnet farten og tok avkjørselen mot den rike delen av byen.
"Takk, Jake, det skal jeg. Min far har alltid hatet navnet mitt og har kalt meg Emmy så lenge jeg kan huske," sa jeg og så opp da vi nærmet oss et inngjerdet område. Jake senket farten så sensoren kunne lese klistremerket på frontruten hans. Porten åpnet seg, og mens vi kjørte gjennom, vinket en sikkerhetsvakt til oss.
"Wow," sa jeg med åpen munn mens vi kjørte nedover en gate. Det virket som det var en hel by bak portene. Vi passerte flere små butikker og et marked. En skole lå inntil et stort åpent felt. Det var også en country club, komplett med spa. Jake tok noen flere svinger til vi var på en gate med enorme hus, alle satt tilbake fra veien, med egne gjerder og porter. Jacob kjørte til enden av gaten, tastet inn en kode, og kjørte opp oppkjørselen.
"Her er vi, lillesøster," sa han og stoppet ved inngangsdøren før han slo av SUV-en. Idet jeg prøvde å løsne beltet, åpnet inngangsdøren seg, og en speilbilde av Jake sto på verandaen.
"Jake," hvisket jeg, "du fortalte meg ikke at dere to var identiske, jeg kommer aldri til å klare å skille dere." Jake bare lo, hoppet ut av SUV-en og kom rundt for å løfte meg ned.
"Ikke bekymre deg, Em, det er mange måter å skille oss på." Han sa det med nok hint og varme til at ansiktet mitt ble ildrødt igjen, og da han løftet meg opp i armene sine, begravde jeg hodet mitt i halsen hans.
Joshua møtte oss ved trappen opp til huset. "Er hun ok? Var turen for mye? Hvorfor sa du ikke at skadene hennes var så alvorlige?" Han fyrte av alle tre spørsmålene i en pust mens han stirret på Jacob.
"Så Josh, dette er Emmy. Em, dette er Josh." Joshs ansikt gikk fra en sint mine til et mildt smil på et øyeblikk, mens han gikk opp til meg.
"Heisann Em." Josh rakte sakte ut for å klemme den gode hånden min.
"Hyggelig å møte deg, Josh." Jeg smilte og la hodet tilbake på Jakes skulder. Dagen hadde fullstendig utmattet meg, og klokken var bare litt over ett.
"Kom igjen, la oss få henne inn så hun kan hvile." Jake begynte å gå opp trappen, mens Josh skyndte seg foran for å åpne døren for oss.
Jeg gispet av sjokk da Jake bar meg inn i huset. Det var enormt. Det gamle huset mitt kunne lett ha fått plass bare i inngangspartiet.
"Jeg hører ikke hjemme her," hvisket jeg til meg selv. Alt var plettfritt, gulvet så polert ut som glass. Dyre malerier prydet gangen. Mens vi gikk, kikket jeg inn i rommene vi passerte, og så flere skinnende rene rom og kostbare dekorasjoner, jeg svelget. Kanskje jeg bare kunne unngå hele denne siden av huset. Jeg ble panisk av tanken på å ødelegge en uvurderlig vase, eller en annen dyr katastrofe.
Josh, som sto bak meg, rakte ut og gned meg på ryggen.
"Det går bra, Em, det er bare et hus, vi vokste opp her. Stol på meg, vi ødela mange ting da vi var yngre." Han smilte sjenert til meg og strakte sakte opp for å børste håret bort fra ansiktet mitt. Så på meg for tillatelse før han rørte meg.
"Jeg kan ikke forestille meg en eneste unge i et hus som dette, langt mindre fire livlige gutter," lo jeg. Prøvde å se for meg fire små gutter, alle støv og skitt, løpende gjennom disse gangene. Krasje inn i bord som holdt dyre dekorasjoner, klissete fingre som rørte alt de kunne nå.
"Forhåpentligvis en dag vil du vite hvordan det er," sa Jake og så på meg med en varme i øynene som fikk meg til å rødme. I stedet for å svare, pep jeg bare og begravde hodet mitt i skulderen hans.
"Jake, mann, slutt å gjøre henne flau, la henne bli vant til oss først," sa Josh og stirret på broren sin mens han klappet meg på ryggen. Jake stirret på tvillingen sin, men lente fortsatt hodet mot mitt og hvisket at han var lei seg.