Kapittel 4
Jacob klemte hånden min da han reiste seg, gikk til døren og vinket til seg sykepleieren min. Han smilte til meg igjen og gikk ut av rommet, lukket døren forsiktig bak seg.
"Kan du hjelpe meg med å kle på meg, vær så snill?" spurte jeg stille. Sykepleieren nikket og tok opp sykehusklærne fra bordet ved siden av, la dem på sengen ved siden av meg.
"Ok kjære, først må vi få av alt dette," sa sykepleieren vennlig mens hun begynte å koble fra ledninger og fjerne tape. Hun tok ut IV-en og hjalp meg opp i sittende stilling. Akkurat da vi begynte å få av sykehusskjorten fra den brukne armen min, hørte vi plutselig høylytte stemmer fra korridoren, og vi stoppet opp. Etter noen minutter stilnet stemmene, og jeg fikk kledd på meg.
"Det vil fortsatt ta litt tid før du er klar til å dra, det er en del papirarbeid å gå gjennom, og avtaler som må settes opp," sa sykepleieren mens hun hjalp meg med å legge meg komfortabelt i sengen igjen.
"Høres bra ut, takk," sa jeg mens sykepleieren ryddet opp i slanger og kastet søppelet. På vei ut av rommet mitt tok hun med seg posen med eiendelene mine og satte den på sengen så jeg ikke skulle glemme den.
Da sykepleieren gikk ut, så jeg Jacob reise seg fra der han hadde lent seg mot dørkarmen. Han kom inn, lukket døren bak seg, og så på meg for å forsikre seg om at jeg hadde det bra før han dro besøksstolen bort til hodeenden av sengen min. Han sank ned i stolen og lente seg fremover, klemte den friske hånden min.
"Så, hvis du ikke hørte det, har jeg overbevist pappa om å la meg ta deg med hjem. Han ville vise deg frem på pressekonferansen han har om en time, men legen din sa at du ikke ville bli skrevet ut innen den tid." Jacob ristet på hodet og dro fingrene gjennom håret igjen. "Han ble ganske sint fordi han ikke fikk viljen sin, men endte opp med å dra så han hadde nok tid til å gjøre seg klar."
"Vent, vent, tar det ham en time å gjøre seg klar for å stå foran en haug med mikrofoner?" Jeg lo litt og så på Jacob. Det virket som om han ikke var særlig begeistret for faren sin akkurat nå, men jeg ville ikke gjøre narr av min nye stefar hvis det ville gjøre ham opprørt. Jacob fnyste og smilte til meg.
"Ja, bare vær forberedt, han kommer til å ville dra deg opp på scenen i morgen for å introdusere deg og fortelle velgerne sine hvor godt du blir tatt vare på etter den forferdelige ulykken din." Jacob rullet med øynene ved den siste uttalelsen, men jeg sto med åpen munn.
"Hva. I. Helvete," bannet jeg. "Hvordan var dette en ulykke? Gikk jeg ved et uhell inn i farens knyttneve? Tråkket han ved et uhell på armen min til den brakk? Sparket ribbeina mine så hardt at de sprakk!" Stemmen min steg med hver uttalelse til jeg gråt igjen. Jacob krøp opp i sengen ved siden av meg, omfavnet meg forsiktig og laget beroligende lyder.
"Hvorfor gjør han dette? Jeg møtte ham først i dag, og vi skal bli en stor lykkelig familie i morgen?" snufset jeg mens Jacob sakte strøk meg over ryggen.
"Jeg vet ingenting om familien din," sa jeg med en panisk stemme. Jeg møtte moren min for første gang i går, og hun har gjort det veldig klart at hun ikke vil at jeg skal bo hos dere. Stefar, som jeg møtte i morges, vil bare ha meg der for å få sympati fra folk og sikre seg stemmer. Jeg vet ingenting om de tre andre stebrødrene mine, bortsett fra at en av dem er tvillingen din, og de to andre er i utlandet." På dette tidspunktet begynte jeg virkelig å få panikk. Jacob hadde gått fra å gni meg på ryggen til å klemme hånden min, og ba meg puste dypt så jeg ikke besvimte igjen.
Etter å ha truet med å finne legen og sykepleieren, begynte jeg endelig å ta dype pust til jeg var rolig igjen. Jacob slapp hånden min, ga den et siste vennlig klapp. Han satte seg tilbake i stolen og pustet tungt ut.
"Ok, én ting av gangen, Lillesøster," sa han med et smil.
"Jeg er ikke liten," mumlet jeg.
"Jo, det er du, Korte," fniste han. "Hva er du? Litt over fem fot?" Jacob lo nå.
For å være den modne personen i samtalen rakte jeg tunge til ham. Jacob fortsatte å fnise, tok endelig et dypt pust og fikk kontroll over seg selv.
"Ok," sa han, mer alvorlig nå. "Noe av dette kan jeg fikse ved å svare på spørsmålene dine." Han lente seg fremover og ventet på at jeg skulle snakke.
"Så fortell meg mer om brødrene dine," sa jeg.
"Ok, Andrew er eldst, han er tjueseks og sanitetssoldat i hæren. Michael er tjuefire og skarpskytter i spesialstyrkene. Joshua og jeg er nitten, vi skal begge begynne som førsteklassinger på Granite Harbor Universitet til høsten." Han skiftet litt på sengen og fortsatte. "Vi er alle veldig nære og snakker eller sender e-post minst en gang i uka. Joshua og jeg drar ikke før i september når klassene starter, så vi vil være hjemme med deg hele sommeren." Han smilte.
"Bra, jeg er glad for at jeg vil ha noen vennlige ansikter rundt meg," smilte jeg.
Jacob fortsatte å fortelle meg morsomme historier om de fire da de vokste opp. Det jeg la merke til var at faren deres nesten aldri var der. Det var moren deres, og etter at hun døde, tok forskjellige barnepiker over. Vi snakket til sykepleieren kom inn med en stor bunke utskrivningspapirer og en flaske smertestillende.
Etter å ha gått gjennom alt og minnet Jacob på å sørge for at jeg fikk nok hvile, ble jeg plassert i en rullestol og trillet ut av sykehuset av sykepleieren mens Jacob løp for å hente bilen.
Vi kom ut akkurat da Jacob svingte en svart SUV inn i avlastningssonen. Han hoppet ut av bilen og løp rundt til der jeg ventet, løftet meg forsiktig opp og fikk meg plassert i passasjersetet.
"Wow, fin bil," sa jeg mens jeg så på de fancy skjermene og knappene på dashbordet.
"Takk, men det er en SUV, ikke en bil." Han smilte ertende og ventet for å se om jeg ville svare på ertingen hans.
"Smarting," mumlet jeg mens jeg strevde med sikkerhetsbeltet.
"Her, la meg." Jacob så på meg for tillatelse før han lente seg over meg og tok tak i skulderstroppen. Han trakk den ut langt nok til at den ikke skulle treffe den brukne armen min, og klikket den på plass, mens hånden hans strøk over låret mitt.
Jeg svelget hardt da fingrene hans sendte en varme rett til kjernen min. "Familie, familie, han er stebroren min, jeg burde ikke bli tent," messet jeg desperat i hodet mitt.