Kapittel 1
Det var tidlig kveld da jeg kom hjem fra å ha jobbet med årets siste gruppeprosjekt. Huset var mørkt, og inngangsdøra, som alltid lager en forferdelig knirkelyd når den åpnes, hadde begynt å sette seg fast etter at en lekkasje i taket ble verre. Da jeg snudde meg for å lukke den, la jeg merke til en bunke med post på det lille bordet i gangen. Nesten alle var stemplet med rød "Forfalt", eller "Siste varsel" over konvolutten. Jeg sukket, og la posten tilbake der jeg fant den. Det var ingenting jeg kunne gjøre med det uansett, jeg hadde verken jobb eller penger.
Jeg var på vei mot rommet mitt da en skarp smerte plutselig skjøt gjennom bakhodet mitt, og jeg ble kastet over stua og traff hodet på peiskanten. Jeg skrek da faren min plantet et hardt spark i siden min. Jeg visste bare at dette kom til å bli ille. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var bevisstløs, men rommet rundt meg var mørkt og snurret, så jeg lukket øynene igjen. Jeg kunne lukte blod, oppkast og svidd hud. Faren min måtte ha brent meg med sigaretter igjen. Jeg våknet igjen litt senere av lyden av roping, og støyen tvang meg til å prøve å bevege meg før faren min oppdaget meg og fortsatte mishandlingen han hadde startet. Jeg rullet over på siden, og smerten skjøt gjennom ribbeina og høyre arm. Ansiktet mitt var så forslått og hovent at jeg knapt kunne se ut av øynene mine. Flott, ribbeina mine måtte være enten sprukket eller brukket igjen, sammen med armen, og jeg begynte å mistenke at nesen min var brukket også. Jeg ga opp å bevege meg da ropene kom nærmere, jeg lukket øynene i håp om at han skulle tro jeg fortsatt var bevisstløs og ignorere meg.
Faren min løp inn i stua med svette rennende nedover ansiktet. Det hadde vært en varm dag, vi hadde aldri råd til aircondition, og vifter kunne bare gjøre så mye.
"Din dumme kjerring, du fikk politiet til å komme hit," ropte han mens han hastet gjennom stua og ned gangen mot soverommet sitt.
Lyden av sirener ble høyere, og jeg kunne høre krasjing fra farens soverom. Det hørtes ut som han flyttet møbler for å barrikadere seg inne på rommet. Hodet mitt føltes som om det skulle sprekke da lyden av politisirener stoppet foran huset vårt.
Det var banking på inngangsdøra, rop fra politiet, etterfulgt av lyden av døra som ble sparket inn.
"Faen," stønnet jeg. Støyen fikk hodet mitt til å dunke, og en bølge av kvalme rullet gjennom magen min. Det var lyden av flere føtter som kom raskt ned gangen. Jeg lå helt stille i håp om at de ikke skulle snuble over den forslåtte kroppen min mens de hastet inn i stua.
"Faen," bannet en betjent da han stoppet foran den ødelagte kroppen min. Jeg kunne høre radioen hans sprake da han ropte ordre inn i den, ba om ambulanse og beskrev noen av de mer åpenbare skadene mine.
Det var mye bråk fra baksiden av huset, men jeg ignorerte det og prøvde å fokusere på politibetjenten som knelte ved siden av meg, hånden hans grep forsiktig om armen min.
"Frøken, frøken, kan du høre meg?" spurte betjenten, mens han lente seg frem for å se inn i ansiktet mitt.
"Ambulansen er nesten her, bli hos meg i noen minutter til." Han forsikret meg, mens han strøk hånden over pannen min for å flytte noen hårstrå bort fra ansiktet mitt.
Jeg stønnet og prøvde å fokusere på ham, men smerten var så intens at jeg lukket øynene igjen. Jeg må ha besvimt, for da jeg plutselig kunne høre igjen, var det til lyden av farens stemme som fortalte betjentene at jeg var en dramatisk unge som ikke ville ta straffen sin, og at jeg var hans barn og fysisk avstraffelse var lovlig. Hvis han ville slå meg, kunne han det.
Stemmen hans ble svakere mens betjentene dro ham ut og dyttet ham inn i baksetet på en politibil. Akkurat da kom ambulansen, og to ambulansearbeidere løp opp oppkjørselen med en båre.
Jeg husker ikke mye etter det, bare stemmer og bevegelser rundt meg, følelsen av en blodtrykksmansjett på den gode armen min, tall som ble ropt ut, og stikket fra en IV som ble satt inn. Jeg besvimte da de begynte å flytte meg, medisinene virket ikke raskt nok til å holde smerten unna.
Neste gang jeg våknet, var jeg i et svakt opplyst rom, med lyden av forskjellige monitorer i nærheten. Å ta et dypt pust var fortsatt smertefullt, men jeg kunne kjenne at ribbeina mine var bandasjert, den brukne armen var nå i en skinne og lå ved siden av meg, og ansiktet mitt var blitt renset. Synet mitt var klart nå, uten blod som dryppet ned i øynene. Jeg så meg rundt og la merke til en kvinne som satt i en stol ved foten av sengen min.
Jeg stirret på henne, forvirringen må ha vist seg i ansiktet mitt, for hun la fra seg telefonen og reiste seg. Da hun gikk nærmere meg, sukket hun, et uttrykk av avsky forstyrret det perfekte ansiktet hennes. Jeg hadde ingen anelse om hvem hun var, eller hvorfor hun var i rommet mitt. Hun så ut til å være flere centimeter høyere enn meg, med perfekt stylet hår og sminke som var påført med ekspertise. Klærne og skoene hennes var dyre, det samme var diamantringen hennes.
"Hvem er du?" hvisket jeg. Kvinnen sukket igjen, uttrykket i ansiktet hennes viste tydelig at hun heller ville vært et annet sted.
"Jeg er moren din, Emilia," snappet hun da telefonen begynte å ringe. Hun ristet på hodet og trakk seg tilbake til stolen sin, grep telefonen og trykket på skjermen mens hun freste inn i telefonen.
"Jeg vet ikke, Clint, hun våknet akkurat, nei, hun kommer ikke til å bli presentabel med det første, hun er et vrak," snappet kvinnen som tydeligvis er min lenge savnede mor inn i telefonen.