Kapittel 6 La oss spille Punch the Troll
Seattle-flokken kontrollerte det meste av Washingtons territorium, men det var fortsatt visse restriksjoner for alle de overnaturlige i området. Som enkelte steder som var forbudt for varulvene. South Park-broen var et av disse stedene.
Så lenge jeg kunne huske, hadde hver eneste varulv jeg kjente unngått den broen, både i menneske- og ulveform. Jeg hadde aldri spurt hvorfor, men jeg visste at jeg ville havne i trøbbel hvis jeg nærmet meg den, så jeg gjorde det aldri.
Jeg var i ferd med å bryte den regelen.
Jeg brydde meg ikke.
Med en rynke i pannen tok jeg på meg ulvemasken og fulgte etter Ian ut på broen. Han hadde parkert bilen et stykke unna, antagelig for at vi raskt kunne komme oss vekk etterpå. Det kunne vise seg å bli vanskelig siden han gikk helt til midten av broen før han stoppet. Da lurte jeg på om jeg var rask nok til å løpe fra en troll, og dessuten syntes jeg at reglene om å ikke krysse broen var teite. Det var definitivt ingen troll eller andre mytiske skapninger som vandret rundt her – det var så normalt som en bro kunne bli.
"Jeg ser ingen troll, Ian," sa jeg og krysset armene.
Ians øyne fulgte en forbipasserende Lamborghini, drømmebilen hans. "Selvfølgelig ser du ingen troll, Ember," sa han mens han strakte nakken for å se etter bilen som forsvant i det fjerne. "Ville du løpt rundt som en ulv i ditt eget nabolag?"
Han hadde et poeng der...
Jeg trampet utålmodig med foten. "Så, hva trenger du egentlig fra dette trollet?"
Han snudde seg, gliste som en galning. "Du får se."
"Ian."
Han ristet på hodet. "Se, jeg vet at jeg kanskje ikke virker pålitelig for deg, men du kan stole på meg. Det er det venner gjør. Så bare stol på meg denne gangen, Em."
Jeg rynket pannen. "Jeg har aldri sagt at du ikke er pålitelig. Hva snakker du om?" spurte jeg og foldet ut armene.
Han smilte, mimet at han lukket leppene med en glidelås. "Ingenting. Jeg lover at du vil elske det trollet har i vente. Bare vent til slutten av kvelden."
Før jeg kunne protestere, rotet han gjennom sekken sin og trakk ut en liten gjenstand, som han ga til meg. Sølvringen glitret under gatelyset, en enkel metallring. Pen, tenkte jeg. Jeg tredde den på ringfingeren og løftet hånden for å beundre den.
"For å kommunisere," forklarte han.
"Jeg trodde ikke den første som skulle gi meg en ring ville være min beste venn," ertet jeg.
Han trakk på skuldrene. "Ikke drukne i æren. Du ser bra ut i den kjolen."
Han hadde gitt meg kjolen jeg hadde på da han kom for å hente meg, og jeg ville ha protestert siden jeg skulle kjempe, men han hadde vist meg et område jeg kunne rive opp når jeg trengte bevegelighet. Dessuten, hvite klær representerte visstnok en formell utfordring til troll, ellers ville de ikke anerkjenne deg. Snobber.
Jeg hadde ikke noe imot å ha den på uansett, den var nydelig og jeg fikk ikke ofte sjansen til å gå i kjoler. Den var helt hvit og laget av myk bomull, utrolig behagelig, spesielt med de hvite joggeskoene mine under. Hei, hvis jeg skulle kjempe mot et troll, gjorde jeg det ikke i høye hæler.
Jeg vedder på at Helen kunne gjøre det.
"Den er pen," sa jeg til Ian, mens jeg studerte ham gjennom maskens sprekker.
Ian var alltid imøtekommende med sitt kjekke, tøysete ansikt og barnlige energi, men jeg tvilte på at det ville hjelpe i kveld, vi så veldig mistenkelige ut. En jente med ulvemaske i en hvit kjole og en høy mann kledd helt i svart. Ikke akkurat tillitsvekkende. Hvis vi ikke var forsiktige, kunne noen ende opp med å ringe politiet før vi i det hele tatt fant dette trollet.
"Hva gjør vi nå?" spurte jeg og krysset armene over brystet. Nattluften var litt kjølig mot den ermeløse kjolen.
"Du banker på fortauet tre ganger, det skal få trollet til å komme ut. Så distraherer du ham så lenge som mulig mens jeg henter det jeg trenger fra hiet hans under broen," svarte Ian.
Jeg rynket pannen. "Jeg banker på fortauet? Er det inngangsdøren hans?"
Han nikket. "På en måte. Troll bor i vannet under broer."
Det forklarer hvorfor vi ikke har sett trollmannen rundt.
"Vent, under vann? Hvordan skal du komme deg ned dit?"
Han gliste, slengte ryggsekken over skulderen. "Jeg kan puste under vann i minst en halvtime."
"Hvordan klarer du å balansere skole og lære alle disse besvergelsene?"
Han tappet seg på pannen med pekefingeren. "Jeg er et geni."
Jeg fnyste. "Kom deg av gårde, fiske-gutt."
Han nølte, rakte ut og klappet meg på hodet. "Ikke drep trollet."
"Hva? Ingen 'vær forsiktig, Ember'?" spurte jeg.
"Jeg er mer bekymret for trollet," fniste han og jogget av gårde.
Jeg fnyste. Hvis han var så selvsikker, var kanskje ikke trollet noe stort problem likevel. Jeg bøyde meg ned, banket tre ganger på betongen, og grøsset da sementen skrapte mot huden min. Jeg rettet meg opp og så meg rundt. Ingenting. Trafikken fortsatte med blinkende lys, og folk så skeptisk på meg mens de passerte. Hvor lang tid tok det for troll å svare på døra? Var han opptatt? Hva gjorde troll om natten? Jeg skulle ønske jeg hadde tatt med meg telefonen.
Jeg lente meg mot en lyktestolpe og sukket. Dette kom til å bli en lang natt, kanskje jeg burde ha blitt hjemme. Blitt hjemme og gjort hva? Gjenoppleve samtalen på restauranten om og om igjen? Jeg ristet av meg tanken, men nå som den var der, klarte jeg ikke å skyve den bort. Jeg bet meg i leppa, prøvde å ikke la tankene vandre videre, prøvde å ikke tenke på det som skjedde på Crunch. Jeg lukket øynene og forestilte meg at jeg var tilbake i buret igjen. Der det ikke var noen begrensninger, ingen svakhet, bare rusen av adrenalin og triumf.
Aster hadde rett. Jeg trenger pengene fra kampene, men den virkelige grunnen—personen som fikk meg til å begynne med det, var Kane. Hele flokken, for å være nøyaktig. Jeg ble oversett som en svakling, syndet over for å være farløs med en mor som tilbrakte mesteparten av tiden i sitt eget hode snarere enn i virkeligheten. De fikk meg til å føle meg ubetydelig, både de voksne og tenåringene på skolen, på forskjellige måter, men budskapet var det samme. Jeg var ingenting. Men i buret var jeg noe. Jeg var noen, noen som vant. Uansett hvor mange slag, hvor mange bein de brakk, kunne de ikke stoppe meg fra å reise meg igjen. Jeg hadde den makten. Det kunne være den eneste makten, men jeg skulle holde fast ved den likevel.
"Du søkte min oppmerksomhet, du har den, lille ulv." Øynene mine spratt opp. Bare noen få meter fra meg sto... Vel, en fyr. En tynn ung mann med et rufsete skjegg og akvagrønne øyne. Han hadde på seg jeans og en Mets t-skjorte, de blå sneakersene hans var slitte. Ikke en bemerkelsesverdig fyr—bortsett fra at han stirret rart på meg, og jeg hadde en følelse av at det var han som hadde snakket. Han hadde kalt meg en ulv, men han kunne umulig være trollet. Kunne han?
"Hei," vinket jeg klønete. "Trenger du noe?" Han blunket én gang. "Var det ikke du som søkte meg?" spurte han. Jeg pekte på ham. "Er du trollet?" "Ja." "Å." "Å?" "Jeg mener, kult," svarte jeg raskt, mens jeg nervøst så meg rundt.
Han var så sivilisert. Jeg hadde trodd jeg skulle møte et rasende monster og gå rett inn i kampen, ikke lide gjennom denne pinlige introduksjonen. Når jeg fikk tak i Ian senere...
"Når vil du ha det?" spurte han, og tok et skritt fremover. Jeg måtte kjempe mot trangen til å trekke meg tilbake. "Ha hva?" spurte jeg. Han rynket pannen. "Vårt bryllup." Kjeven min falt nesten til gulvet. "Hva—nei. Hva?" Han pekte på kjolen min. "En menneskelig brud tilbys til vokteren av broen, banker tre ganger på porten hans. I bytte mot evig bånd kan det mennesket motta en av mine mange skatter, er det ikke det du kom for å forhandle om?"
Jeg holdt opp begge hendene. "Nei! Absolutt ikke, dette er bare en misforståelse, ok?" Han åpnet munnen for å snakke—bare for å bli avbrutt. Ian kom stormende nedover gaten mot oss, med en gyllen kopp hevet i hånden. "Ember, jeg stjal skatten fra trollet. Vi kan dra nå!" Pokker. Veldig sakte snudde trollet hodet mot meg. Jeg bet meg i leppa. "Våger du å stjele fra meg?" "Vel, det kommer an på hvordan du ser på situasjonen," begynte jeg.
"Vi stjal det rett under den dumme trollnese!" lo Ian, mens han fortsatt løp mot oss. Han var nær nok til at jeg kunne se hvor våte klærne hans var, håret klistret til det store hodet hans. Så ikke idioten hvem som sto foran meg?
Jeg var i ferd med å rope en advarsel da trollet i et brøkdels sekund strakte ut hånden—en stor brun klubbe materialiserte seg i løse luften og skjøt rett frem. Den traff Ian med et smell—sendte ham flyvende bakover, den gyldne koppen skled bortover bakken. En mann som hadde gått forbi oss stanset, skrek og løp i motsatt retning.
Trollets nesebor blusset, glitrende gyldne flak drysset rundt ham, kroppen hans forandret seg plutselig. Ikke lenger tynn, han var dobbelt så høy som Ian, huden råtnet grønn over bulende muskler. Et enkelt brunt klede dekket den nedre delen av kroppen hans, den øvre delen var skremmende muskuløs. Ansiktet hans ble bredere, nesten grotesk, munnen full av tenner skarpere enn selv en ulvs. Og da han slo seg på brystet med begge nevene og brølte, lyden vibrerte rett inn i beina mine, det var da folk virkelig begynte å løpe.