Kapittel 5 Bryr deg ikke
Jeg forlot campus før timene var over, og tok en rask tur innom kontoret til fru Jessica for å legge igjen den tapte tøffelen hennes ved døren. Heldigvis var det ingen der som krevde en forklaring, så jeg skyndte meg ut derfra med en gang. Været var fortsatt behagelig, gatene relativt stille mens jeg plugget inn øreproppene mine. Jeg zonet litt ut, nynnet til Bodak Yellow mens jeg gikk hjem. Et kvarter senere trådte jeg inn i vår lille leilighet.
Øverste etasje i det lille gule murhuset besto av to soverom, et bad og en liten stue som var koblet til kjøkkenkroken. Det var ikke så mye møbler, men jeg prøvde å gjøre det så hjemmekoselig som mulig. For en stund siden hadde jeg litt ekstra penger og kjøpte noen bilderammer og hengte opp noen av maleriene jeg hadde malt. I gangen hang maleriet av min første ulvetur, grå pels smurt mot den svarte bakgrunnen, ville øyne som glødende lys under den skinnende månen. Der var også et av mine bedre verk, et realistisk maleri av mamma med Will Smith. Siden hun forgudet ham - kanskje enda mer enn meg - var det stolt utstilt i stua.
Kjøkkenet hadde de fleste av mine barndomstegninger, morsomme små ting som aldri sluttet å gjøre meg flau. De fargerike fargene på papiret virket spesielt malplassert i det kjedelige hvite kjøkkenet, men mamma nektet å ta dem ned. Jeg ga opp å prøve å overbevise henne, hun var vanligvis avvisende, men når hun sto på sitt, var hun som en stein.
Jeg slo på kjøkkenlyset, vasket hendene før jeg sjekket kjøleskapet vårt. Ingenting spiselig. Jeg satte vann i kjelen og satte den på komfyren, åpnet et skap og tok ut en kopp med instant nudler. Kjelen hadde ikke plystret ennå, men jeg helte det kokende vannet i plastkoppen likevel. Jeg dekket den, trommet med fingrene mens jeg ventet.
Jeg sjekket klokken min, over elleve. Skiftet mitt på Crunch startet om tretti minutter. Jeg ga det litt mer tid og så kastet jeg meg over nudlene, ferdig på fire minutter. Jeg skylte ned med litt vann og listet meg til rommet mitt. Mamma pleide å sove på denne tiden, hun jobbet nattskift, noe som betydde tolv timer på den døgnåpne kaféen femti kilometer herfra. Jeg prøvde å være så stille som en mus de dagene jeg var hjemme på ettermiddagen.
Stille smøg jeg meg inn på soverommet mitt. Rommet var slitt, men mitt likevel. Jeg hadde hver overflate av veggene dekket med tegninger og tegneserier. Hodegavlen på sengen min var en regnbue av fargerike post-it-lapper med små påminnelser, et lite skrivebord ved siden av vinduet der jeg tegnet mine digitale tegneserier. Ved siden av det var skapet mitt.
Jeg rotet gjennom det nå, trakk ut et par nyere jeans og en hvit bluse. Fingrene mine nølte ved et rødt plagg. Miniskjørtet mamma kjøpte til meg forrige uke, det jeg ikke hadde turt å ta på meg selv på rommet mitt. Det var fint, rakk midt på låret og ville sett flammende hett ut. På noen andre. Jeg lukket skapet, skiftet raskt og skyndte meg ut.
Store pupper. Jeg stirret på det runde paret, avskydde dem og personen de tilhørte. Helen Laurence var den klassiske vakre blondinen med milslange bein, perfekt koordinerte antrekk og høye hæler hun kunne catwalke i hvor som helst. Sminken hennes var alltid feilfri, håret falt elegant til den ene siden av skulderen mens hun lente seg inn og nusset Kane på øret. Ugh.
Jeg snudde meg, satte ned drinkene deres med et nøytralt uttrykk. Darius, en av mine evige plageånder og Kanes beste venn, blunket til meg. Akkurat som sin kamerat, var han en kjekk jævel. Krøllete brunt hår, et gutteaktig sjarmerende smil komplett med smilehull. Selv klærne hans var til å dåne av, den svarte skinnjakken og de revne jeansene fikk sannsynligvis halvparten av kvinnene i restauranten til å sukke. Men jeg visste bedre enn å falle for utseendet.
Jeg ignorerte ham og gestikulerte mot menyen. "Har du bestemt deg for hva du vil ha ennå?"
"Er det du som lager maten?"
Motvillig kastet jeg et blikk på Helen. Hun satt nesten på fanget hans nå, med armene rundt de muskuløse skuldrene hans. Øynene hans var festet på meg.
Jeg blunket og så ned på menyen på bordet. "Nei, vi har en kokk til det." Åpenbart, dust.
"Vet du i det hele tatt hvordan man lager mat?" spurte Darius, lente seg tilbake og kastet en arm over setet sitt.
Ikke dette igjen... Så mye for at de skulle finne modenhet, tenkte jeg sarkastisk. Utad bet jeg meg i leppa og flyttet på føttene.
Hvorfor, å hvorfor måtte de dukke opp her? Crunch var eid av et medlem av flokken, Rick Halter, men det var en vanlig restaurant. Det var forretninger, men det var ikke akkurat et fancy sted. Vi var en stab på fire med Rick som kokk og to andre servitører. Ikke akkurat de høyklasse stedene jeg visste at denne trioen pleide å besøke, men maten luktet himmelsk. Jeg hadde ikke fått sjansen til å smake på en rett ennå siden jeg nettopp hadde begynt å jobbe forrige uke, men luktene alene hadde fått magen min til å rumle flere ganger.
Tjue minutter til, så kunne jeg dra hjem og lage et skikkelig måltid, lovet jeg meg selv. Men jeg visste at jeg løy, jeg hadde jobbet i gode seks timer. Føttene mine verket og ryggen var stiv som en planke. Jeg ville krasje øyeblikket jeg krøp i sengen. Ian måtte dra meg ut hvis han ville at jeg skulle slå den trollen.
Og akkurat nå hadde jeg ikke tålmodighet for disse idiotene. Men å bli sint og miste besinnelsen, bare for at de skulle sette meg på plass, var akkurat det de ville ha glede av. Jeg holdt lokk på irritasjonen, tapet den mentalt igjen.
"Bestillingen deres?" spurte jeg monoton.
"Jeg har alltid lurt på, gjør det vondt på noen måte?" Darius hevet øyenbrynene mot meg, pekte en finger mot Kane og Helen. "Å se de to sammen?"
Jeg svelget.
Helen fniste, en slik ond stesøster-fnising. "Hvem bryr seg? Følelsene hennes betyr vel ingenting, gjør de, Ember?"
Slå henne i hodet med brettet.
Fingrene mine strammet seg rundt det nevnte brettet, men jeg slo henne ikke med det. Det ville vært dumt, og uansett hvilken hån hun drev med, ville jeg fortsatt bli funnet skyldig.
"Ember?"
Jeg trengte ikke se på henne for å se smilet som var klistret på de rosa leppene. "Nei, de gjør ikke det," svarte jeg.
"Det er en annen ting jeg har lurt på," smilte Darius, rettet seg opp. Hånden hans skjøt ut, dro meg inn, og jeg satt i samme bås som ham. Han hvilte en hake på toppen av hodet mitt. "Hvordan ville Kane reagert hvis rollene var byttet?"
Frosset av sjokk, flyttet jeg blikket til Kane. Forventet hva, vet jeg ikke. Det var ingenting i ansiktet hans.
Selv om blodet mitt kokte - mot min bedre dømmekraft - hver gang han var med Helen, var det ikke tilfellet for ham. Jeg burde ikke ha blitt overrasket, han hadde allerede gjort det klart hvordan han følte for meg.
Han kastet menyen sin på bordet foran meg. "Jeg tar det samme som Helen."
Darius sukket, slapp meg. Jeg reiste meg klønete. "Du er ikke morsom i det hele tatt, Kane."
Stemmen min satt fast i halsen, øynene mine svidde ufrivillig. Jeg blunket, skjøv brillene oppover. "Hva-"
"Jeg tar det herfra, Ember," sa en stemme.
Jeg snudde meg og så en bekymret Rick. Han tok brettet mitt fra meg og ga meg et lett dytt. "Gå videre, du kan stempla ut tidlig i dag."
Jeg protesterte ikke mer. Jeg motsto knapt å forsvinne med halen mellom beina, og la merke til blikkene jeg fikk fra andre kunder og Lee, en av servitørene. Hun ga meg et sympatisk smil.
Jeg ga henne et surt blikk. Det var ikke pent, men jeg kunne ikke la være. Sympati var noe som ble rettet mot de svake, og det var ingenting i verden jeg hatet mer enn å bli sett på den måten.
Sympati var for svake omegaer.