Kapittel 4 Fairy God Wizard
"Der er du."
En stor, tung kropp falt over meg – vekten presset luften rett ut av lungene mine. Jeg skrek, slo kneet mitt inn i magen på drittsekken.
"Au!"
Kroppen rullet vekk, og jeg kravlet meg opp på beina – bare for å finne Ian liggende på bakken, med et smertefullt uttrykk mens han holdt seg på magen.
"Faen," jeg grep armen hans, så ned på ham. "Er du i live?"
"Så vidt," sa han mellom sammenbitte tenner. "Hva er galt med deg, kvinne?"
Jeg hjalp ham opp i sittende stilling, presset leppene sammen for ikke å le. "Du burde ikke ha sniket deg innpå meg sånn." Jeg hadde stirret opp på himmelen igjen, begynt å duppe av da han plutselig landet på meg. "Beklager, jeg hørte ingen fottrinn. Skulle ikke du være i timen?"
Han sluttet å gni magen, ga meg et smil som lyste av ugagn. "Hva er vitsen med magi hvis jeg ikke kan teleportere meg ut av timen for å henge med min beste venn av og til?"
"Du teleporterte ut av timen?!" hylte jeg.
Newbury College var den eneste skolen i Seattle med en hel overnaturlig elevpopulasjon, så læreren hans som så ham bruke magi var ikke problemet her. Ian studerte jus, mest for å glede moren sin – som viktigere, ville drepe ham hvis hun fant ut at han skulket. Hun kastet ildkuler på ham sist han gjorde noe dumt. Som skjebnen ville ha det, var jeg i nærheten den gangen og endte opp som menneskelig skjold for min kjærlige venn. Jeg vil gjerne unngå at det skjer igjen.
"Lærte besvergelsen forrige uke," sa Ian, og ignorerte min åpenbare panikk. Han holdt opp en enkelt høyhælte sko. "Den gale læreren din kastet denne på meg mens jeg forlot timen din."
Jeg rynket pannen. "Var Ms. Jessica våken?" spurte jeg.
Hun pleide å gi oss arbeid, legge seg godt til rette i den komfortable stolen sin og sovne resten av timen. Sa hun skulle på en reise for å finne indre inspirasjon. Selvfølgelig fikk ingen av oss lov til å finne vår egen inspirasjon på den måten.
Ian kastet hælen inn i en busk. "Jeg vekket henne. Ville vite hvor du var. Jeg fortalte henne også at hun hadde litt sikl på haken."
"Du har deg selv å takke for angrepet da," sa jeg tørt, mens jeg rakte over for å glatte ut det blonde rotet som var håret hans. Rotet var vanlig, men det var mye verre i dag. Jeg antar at hun traff ham på hodet.
De hasselbrune øynene hans smalnet mot meg, munnen formet en rynke. Ian var alltid full av smil og vitser, men han kunne lukte trøbbel som en blodhund kunne lukte kjøtt. "Hvorfor skulket du timen?"
"Magen min verket. Kramper." Løgnen kom glatt, som en refleks.
Ian kjente Kane, moren hans tok seg av magiske saker for flokken av og til, men jeg har aldri fortalt ham om dette med makker. Ikke ham, ikke moren min heller. Aster var den eneste som visste faktisk. Det var merkelig å fortelle de menneskene jeg så hver dag at den ene personen som skulle være riktig for meg ikke syntes jeg var riktig for ham. Å la dem vite det, de to menneskene som var hele min verden, ville være et nytt slag jeg ikke kunne ta. Jeg kunne ikke la dem vite hvor mye jeg egentlig sviktet.
"Du lyver," observerte Ian.
Munnen min rykket. Han tok hånden min, fingrene strøk over de røde knokene. De hadde ikke helt grodd fra i går kveld.
"Gjør det fortsatt vondt? Etter gårsdagens kamp?"
Etter kampen med Kjempen, ble alle skadene mine grundig undersøkt av en lege i et av rommene som var gitt til faste deltakere. Jeg hadde et par brukne ribbein, en knust ankel og kunne knapt bevege noen av fingrene uten å skrike. Men nå var nitti prosent av de skadene borte, og jeg visste at jeg ville være så god som ny innen ettermiddagen. Mine helbredende evner var den eneste eksepsjonelle varulveegenskapen jeg hadde. Resten, lukt, hørsel, fart og styrke, var ganske mangelfulle.
Vel, i det minste trodde Ian at skadene mine var grunnen til at jeg skulket. Jeg prøvde å spille det kult, ga ham et fårete smil. "Du har tatt meg, men jeg har hatt verre. Jeg kommer til å bli bra igjen." Han presset ikke videre, dømte ikke. Han visste hvordan det var å bli fortalt at du ikke kunne gjøre det du ville. Men så ble han stille, tankefull. "Har Kane plaget deg?" "Hvorfor spør du om det?" spurte jeg, i håp om at stemmen min ikke avslørte meg. Han himlet med øynene mot meg, slapp hånden min. "Fyren stirrer alltid på deg." "Glor," rettet jeg. Han hevet øyenbrynene. "Intenst." "Han liker meg ikke," knurret jeg. Ian fnyste, slengte en arm over skulderen min og trakk meg nærmere. "En dag kommer han til å konfrontere deg og erklære sin udødelige kjærlighet til deg," sa han ertende. "Han er mer sannsynlig til å myrde meg i en mørk bakgate. Som Jack the Ripper," mumlet jeg. "Ser du på de true crime-videoene igjen?" Han smilte. Noen solstråler falt på ansiktet hans, de brune øynene så mer gyldne ut i det øyeblikket. Ian var min egen solstråle, alltid jagende bort alle mørke tanker når han var rundt. Han var som en fe-gudmor, eller kanskje fe-gudtrollmann, som drysset litt glitter og abrakadabra, dårlig humør borte. Bare han kunne snike seg rundt min største usikkerhet og få meg til å spøke om det. "Buzzfeed Unsolved," rettet jeg, mens jeg tegnet sirkler på den blå skjorten hans. "Du gikk glipp av siste episode. Morderen denne gangen var en sånn genial, gal morder-" "Må jeg bekymre meg for å hjelpe deg med å skjule et lik en dag?" Han lo. Jeg slo ham lekent. "Hvis jeg dreper noen først, blir det deg." "Du elsker meg," rettet han seg opp med et langsomt smil. "Derfor blir du med meg for å møte en troll i kveld." Jeg krabbet bort fra ham, viftet med en finger. "Ikke tale om. Ikke flere ildkuler." Han holdt begge håndflatene opp, uttrykket uskyldig. "Du forteller meg ikke den virkelige grunnen til at du er stresset, og vi vet begge at du ikke kan kjempe igjen før til helgen. Hva med å slå litt på trollet? Lette på stresset. Det er en vinn-vinn-situasjon." Jeg gispet. "Vil du at jeg skal slå et troll?" "Bare litt." "Nei." "Ok." Jeg rynket pannen. "Ok? Er det alt?" Han nikket, krysset de lange beina. "Jeg antar at jeg ikke kan overbevise deg likevel. Ikke som Ian i det minste." "Hva i all verden snakker du om?" Kane blunket til meg. Jeg skrek. Kane- nei, Ian lo. "Jeg har klødd etter å bruke denne trylleformelen lenge. Hvis jeg visste at det var reaksjonen jeg ville få, ville jeg gjort det tidligere." Jeg kunne bare måpe mot ham. Han så ut som Kane, ned til den lille fregnen under høyre øye – bortsett fra stemmen som fortsatt var Ians. Hjernen min fortalte meg dette, men kinnene mine kunne ikke slutte å brenne fordi Kane stirret på meg – ikke glodde for en gangs skyld. "Forvandle deg tilbake," beordret jeg, hørte skjelvingen i stemmen min. Ka- Ian hevet et øyenbryn mot meg. "Kommer du til å slå trollet for meg?" "Nei," snerr jeg. "Forvandle deg tilbake nå!" Ian rakte etter kanten av skjorten sin. "Vil du gjøre det hvis jeg viser deg magemusklene hans? De føles ganske solide. Vet du hva, jeg lar deg til og med kjenne på dem." Jeg hoppet fremover, stoppet ham fra å løfte skjorten. Som betydde at jeg rørte hendene hans. Jeg hoppet tilbake, ansiktet i flammer. Ian lo. "Greit. Jeg skal slå det dumme trollet," hveste jeg, "men bare hvis du forvandler deg tilbake. Akkurat nå." "Er du sikker på at du ikke vil kjenne på disse magemusklene?" Jeg rakte etter joggeskoen min, men Ian var allerede borte, lyden av latteren hans ekko i hagen. "Jeg henter deg etter seks," ropte han. "Dust," svarte jeg halvhjertet, usikker på om det var ham jeg bannet på eller det blåøyde monsteret som etterlot meg i en forvirret tilstand.