Kapittel 1 Ingen Omega her
Nåtid
Svetten rant. Sår på knokene. Atmosfæren var fylt med blodtørstige rop - noen av dem ropte etter mitt blod. Hver muskel i kroppen dirret, blodet bruste i ørene da ryggen min traff burens stenger. Jeg landet hardt på rumpa, og stønnet bak ulvemasken. Jeg ønsket smerten velkommen, den brennende følelsen som ga meg en helt annen form for klarhet. Den eneste typen som ga mening.
Et glimt av kjøtt og jeg rykket hodet til siden - en stor knyttneve suste forbi et sekund senere. Knokene hans traff metallstengene, og han brummet irritert.
Motstanderen min i kveld var en kjempe. Fyren var bygd som et fjell, nitti kilo med varulvmuskler og et blikk som var nok til å få en svakere sjel til å løpe for livet. Men jeg har vært på mottakersiden av blikk som kunne drepe om de hadde sjansen, fjellets blikk kunne ikke måle seg med dem.
For sent innså jeg at jeg ikke hadde flyttet meg bort fra ham. Foten hans traff meg - smerten eksploderte i overkroppen mens verden snurret, lysene over meg blendet og forsvant da jeg rullet over gulvet.
"Faen," bannet jeg, mens jeg klemte de skrikende musklene i magen. Konsentrer deg. Se det for deg, se for deg ham.
Jeg spratt opp på føttene, smalnet øynene mot kjempen. Og så forestilte jeg meg at det ikke var det knurrende varulvansiktet jeg så, men Kane Wilders, de pene leppene vridd i et overlegent flir. Den ertende stemmen hviskende mot øret mitt: Make? Jeg vil ikke ha en patetisk omega. Søppel.
Jeg skalv. Kjente blodet koke ved minnet.
Kjempen brølte, en lyd som rullet gjennom luften som et dyr i kamp. Han stormet mot meg, en rasende okse på jakt etter det røde kluten. Litt overdrevet med tanke på størrelsesforskjellen vår. Selvfølgelig visste han, som alle her, hva jeg var i stand til. Jeg trakk pusten dypt, samlet raseriet, kanaliserte det inn i sansene mine. Jeg hadde kontroll her.
Her var jeg ingen omega.
Tiden sakket ned, lyden av føtter som dundret i takt med hjerteslagene mine. Publikum ropte, i takt med rytmen, en berusende melodi jeg kunne drukne meg i for alltid.
Alfa. Alfa. Alfa.
Øynene mine lukket seg sakte. Tiden vendte tilbake til normalt - jeg løftet armen, fanget slaget som var rettet mot ansiktet mitt. Jeg skalv av kraften i slaget, jeg kom til å få mange blåmerker i morgen. Jeg stoppet ikke for smerten, knyttet den frie hånden og slo mot magen hans før han kunne slå igjen. Det var ikke veldig effektivt - men han vaklet litt tilbake og jeg var et steg bak ham, kastet hele vekten min i neste slag som traff brystet hans. Knokler knakk. Mine blant dem.
Jeg så det da, glimt av frykt i de små øynene hans. Jeg kunne ikke holde tilbake et bjeff av latter, nøt det, lot ham ta tak i armen min.
Så hadde jeg håndleddet hans, vred det, svingte føttene mot knærne hans. Smellet fra mitt tynnere bein mot hans muskuløse ben knakk enda noen knokler og denne gangen måtte jeg kvele tårene. Men beina hans sviktet under ham og han var på gulvet. Jeg bet tennene sammen, kjente tårene blande seg med den svette ansiktet mitt da jeg satte meg over ham, ignorerte den unormale vridningen av foten min. Nummenheten i den. Stirret ned på kjempen.
Publikum var i ekstase.
Jeg hevet knyttnevene, forestilte meg at mannen under meg var min make, og banket dritten ut av ham.