Kapittel 6
Sephie
Jeg grep kaffekannen og fylte koppene deres, samt min egen, for å lette på den pinlige stemningen. Mens jeg sto og nippet til kaffen, ventet på at sjelen skulle vende tilbake til kroppen min, og nøt varmen mot den veldig såre halsen min, vippet jeg hodet til siden og spurte: "Så... hvorfor vokter dere meg egentlig? Altså, jeg klager ikke, men jeg er litt forvirret over hvorfor dere er her."
De utvekslet et raskt, urolig blikk, og Viktor kremtet. Han sa: "Eh, frøken Sephie, vi følger ordre. Sjefen var veldig tydelig på at vi ikke skulle la deg ute av syne."
"Sjefen? Mener du herr Lord Konge Sjef Adrik?"
Denne gangen var det Andrei som så overrasket på Viktor. Han spurte Viktor et spørsmål på russisk. Viktor svarte, øynene hans nå nesten like store som Andrei sine. Andrei kjørte hendene gjennom det skitne blonde håret sitt, tydelig overrasket over hva han nettopp hadde fått vite. Jeg kremtet for å minne dem på at de var på kjøkkenet mitt, og at jeg fremdeles ventet på et svar.
"Herr Lord Konge Sjef??" sa de begge i kor.
Jeg lo av meg selv for å ha sagt det stille høyt igjen.
"Eh, ja. Jeg visste ikke hvem sjefen deres var før i går kveld, og jeg visste ikke hva jeg skulle kalle ham, så jeg kom opp med tittelen Lord Konge Sjef. Jeg mener, det er autoritativt. Sterkt. Monarkisk, om du vil. Jeg føler han burde bruke den fritt."
De så begge på meg med åpen munn, for lamslått til å svare.
"Ingen? For mye? Ok, men det er hans tap," sa jeg, nonchalant, mens jeg satte maten deres på tallerkenene.
Da jeg snudde meg for å sette tallerkenene deres ned, var de fortsatt litt lamslåtte. Jeg begynte bare å le av absurditeten i hele situasjonen, egentlig. De begynte å le sammen med meg, selv om jeg ikke er sikker på om de visste hva de skulle si til meg i det øyeblikket.
"Åh, kom igjen, gutter. Har de ikke sarkasme i Russland? Det var en spøk. Hvis dere har blitt tildelt meg, av en eller annen grunn, kommer dere til å være travle fordi denne munnen får meg i mye trøbbel de fleste dager," sa jeg med det mest beskjedne smilet jeg kunne mønstre.
De ristet begge på hodet og lo mens de angrep baconet og eggene som om det var første gang de hadde spist på flere dager.
Vi spiste i stillhet. Jeg pirket bare i maten min, siden det gjorde vondt å svelge for mye på en gang. Kaffen føltes godt i begynnelsen, men selv den begynte å svi jo mer jeg drakk.
Viktor la merke til ubehaget mitt og sa: "suppe. Suppe vil gjøre det bedre." Han pekte på halsen sin og så på min.
"Ja? Du sier dette som om du har erfaring?"
"Ja. Jeg har blitt kvalt mange ganger."
"Ok, så det er skremmende og fascinerende på samme tid. Er dette et vanlig problem i Russland? Som om du bare går nedover gaten og 'å pokker, jeg blir kvalt igjen?'"
Begge mennene begynte å le igjen. Andrei reiste seg og tok begge de tomme tallerkenene. Det var ikke en smule igjen på noen av tallerkenene. For et øyeblikk vurderte jeg å ikke engang vaske dem fordi de allerede så så rene ut. Men Andrei gikk til vasken og begynte å vaske dem selv.
"Du kan la det være. Jeg vasker opp," sa jeg.
"Nei, frøken Sephie. Du lager mat, jeg vasker."
"Wow. Vil du gifte deg?" sa jeg mens Viktor lo av Andrei sitt forbløffede uttrykk. Han holdt nesten på å miste en tallerken da jeg spurte ham om det.
Jeg blunket bare til ham mens jeg gikk for å tørke av benkene mine.
Viktor trakk telefonen opp av bukselommen og gikk inn i stuen for å svare på den, og etterlot en fortsatt forbløffet Andrei og meg alene på kjøkkenet. Han ble ferdig med å vaske opp og tørket hendene da han snudde seg mot meg og spurte: "sa han virkelig navnet sitt til deg i går kveld?"
"Hvem gjorde det? Viktor? Nei, han fortalte meg det i morges."
"Nei, sjef."
"Åh, Adrik? Ja, han fortalte meg navnet sitt i går kveld da vi var på parkeringsplassen. Hvorfor?"
"Ingen utenom de nærmeste livvaktene hans kjenner navnet hans. Han pleier å si at han heter Ghost."
Jeg begynte å si noe, men stoppet, usikker på hvordan jeg skulle ta den nyheten.
"Huh. Jeg vet ikke?" sa jeg og trakk på skuldrene.
Viktor la på telefonen og snakket med Andrei på russisk. Det hørtes veldig alvorlig ut, men ærlig talt, jeg forstod ikke noe av det. Jeg lente meg bare mot benken og håpet at jeg ville få en oversettelse på et tidspunkt.
De hadde en anspent utveksling, men det virket ikke som om jeg skulle få den oversettelsen, så jeg sa at jeg trengte å dusje for å gjøre meg klar til jobb.
"Nei, sestrichka. Ingen jobb i kveld. Vi har allerede ordnet det med sjefen din. Vi blir her for nå."
"Ok, merkelig. Men jeg skal fortsatt ta en dusj. Hvis dere trenger å skyte noen, vennligst ikke gjør det på teppet. Blodflekker er vanskelige å få ut av teppet. Mye lettere å rengjøre fra flisene, så la oss holde drapene til kjøkkenet, hmmm?" sa jeg mens jeg gikk tilbake til soverommet mitt. Jeg kunne høre begge to le og snakke russisk da jeg lukket soveromsdøren min.
Jeg lente meg mot den lukkede soveromsdøren og sukket. Jeg var merkelig nok helt komfortabel med å ha to gigantiske russere i stua mi som hadde blitt "tildelt" meg av en eller annen ukjent grunn. Tankene mine vandret til Adrik. Hvorfor var det tilsynelatende en stor sak at han hadde fortalt meg navnet sitt i går kveld? Hvorfor følte jeg at jeg savnet ham? Hvorfor lengtet jeg etter å føle hans varme berøring mot huden min igjen?
Du trenger virkelig et sosialt liv, Sephie. Du begynner å bli litt patetisk.
Jeg ristet av meg tankene og gikk til dusjen. En fin, varm dusj hørtes litt ut som himmelen for min såre kropp akkurat nå. Siden jeg tydeligvis ikke skulle på jobb i kveld, tok jeg en ekstra lang dusj og brukte en dyptvirkende balsam på mitt lange, krøllete hår.
Da jeg endelig kom ut av rommet mitt, var det bare Viktor i stua.
"Hvor gikk Andrei?"
"Han gikk tilbake ut for å holde øye med bygningen. Vi må vite hvem som kommer inn og ut av bygningen."
"Ha! Bare spør fru Jackson i leiligheten under min. Hun bruker dagene sine til å spionere på alle. Hun har allerede skrevet ned bilnummeret deres og venter til herr Turner, fra over gangen, kommer hjem så hun kan gi nummeret til ham og få ham til å ringe sønnen til kameraten sin som er politimann for å sjekke skiltene."
"Ingen kødd?"
"Ingen kødd. Det er delvis derfor jeg har blitt i denne dårlige bygningen så lenge. Det er ikke det beste nabolaget, men nabolagsvakten er suveren."
Viktor bare stirret på meg mens han tok telefonen ut av lommen. Han ringte et nummer og snakket russisk da personen svarte. Han avsluttet samtalen og la telefonen tilbake i buksen.
"Vær så snill, si at du ikke akkurat bestilte et attentat på fru Jackson."
Han lo og sa, "Nei, nei. Vi må bare ta forholdsregler. Vi eksisterer teknisk sett ikke, men vi kan ta forholdsregler som vil tilfredsstille din suverene nabolagsvakt."
"Kryptisk. Hvordan eksisterer dere ikke? Står dere ikke i stua mi? Har jeg et psykotisk sammenbrudd og lagde frokost til tre når det egentlig bare er meg her? Var jeg virkelig så sulten?"
Ok, det var bare delvis en spøk. Hvordan eksisterte de ikke?
"Vi er ekte. Vi eksisterer bare ikke offisielt i noens database," sa han og la til luftsitater rundt det siste ordet for effekt.
"Åh, riktig. Hele Ghost-greia, ikke sant?"
"Du er en veldig smart jente, sestrichka."
"Det er en gave," sa jeg og blunket til ham.